HR-1993-2481-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-09 |
| Publisert: | HR-1993-02481s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1993-00397 - Høyesterett HR-1993-02481S , jnr 2023/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Halvorsen, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Varemerkeloven (1961) §37, Straffeprosessloven (1981) §388, Straffeloven (1902) §35, §37b, §80, §1, §4, Markedsføringsloven (1972) §17, §9 |
Trondheim politikammer begjærte 10 august 1993 kjennelse for fortsatt beslag i en rekke produkter tilhørende firmaet - - - A/S. Foreløpig siktelse for overtredelse av varemerkeloven §37, jf §4, jf §1 og markedsføringsloven §17 første ledd, jf §9 er tatt ut mot firmaets daglige leder, A, født xx.xx.1948.
Trondheim forhørsrett avsa 13 august 1993 kjennelse med slik slutning:
"Beslag i diverse dokumenter og produkter foretatt hos firmaet - - - AS/- - og hos A opprettholdes, med unntak av kopier av produkter fra firmaene Gucci, Dior, Yves Saint Laurent og Benneton."
Både Trondheim politikammer og A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett. Forhørsretten besluttet å gi politikammerets kjæremål oppsettende virkning.
Lagmannsretten avsa 11 oktober 1993 kjennelse med slik slutning:
"Beslaget opprettholdes."
Det nærmere saksforhold fremgår av forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg idet han gjør gjeldende at beslaget ikke er lovlig og at lagmannsrettens kjennelse må oppheves som følge av saksbehandlingsfeil og feil tolking av lovforskrift, jf straffeprosessloven §388 nr 2 og 3.
Etter As oppfatning omfatter beslaget private gjenstander tilhørende As ektefelle, produkter merket med navn som den kjærende part selv har funnet på og hvor det derfor ikke foreligger noen fornærmede, produkter merket med navn på varemerkeinnehavere som har registrert sine varemerker, men som ikke har inngitt påtale og endelig gjenstander merket med navn på varemerkeinnehavere som har inngitt påtale for sent og i strid med påtalebestemmelsene. Det anføres at det foreligger feil i lagmannsrettens saksbehandling ved at kjennelsesgrunnene er for mangelfulle til at det lar seg prøve om rettsreglene er anvendt riktig. Videre anføres det at lagmannsretten har feiltolket lovforskriftene med hensyn til påtalebestemmelsene.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Beslaget oppheves.
2. Påtalemyndigheten v/politimesteren i Trondheim tilpliktes å betale sakens omkostninger."
Politiet er kjent med kjæremålet og har gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er korrekt såvel i resultat som i begrunnelse. Fra tilsvaret hitsettes forøvrig:
"Dersom retten mot formodning skulle komme til at påtalebegjæringer er fremsatt for sent i forhold til straffeloven §80, slik at forholdet av den grunn ikke er straffbart,og at inndragningsreglene i straffeloven §35 av den grunn ikke kan komme til anvendelse, bes det om at forholdet til inndragning etter bestemmelsene i §37b, vurderes. Dette fordi undertegnede mener at det er sterk fare for at varemerkekopiene vil kunne bli brukt til en straffbar handling dersom disse utleveres, ved at siktede fortsetter sin virksomhet."
Det er nedlagt slik påstand:
"Beslaget opprettholdes i sin helhet."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det som kan prøves i det videre kjæremål er saksbehandlingen og tolkningen av en lovforskrift, jf straffeprosessloven §388 nr 2 og 3.
Som nevnt har den kjærende part vist til begge disse bestemmelser. Utvalget kan ikke se at det er slike feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning som anført i kjæremålserklæringen. Lagmannsrettens begrunnelse er etter utvalgets oppfatning tilstrekkelig til å fastslå at de rettsregler som ligger til grunn for opprettholdelsen av beslaget ikke er uriktig anvendt, og det er heller ikke påvist at lagmannsretten har tolket påtalereglene i straffeloven og straffeprosessloven og i den øvrige lovgivning som lagmannsretten viser til, på noen uriktig måte.
Det som forøvrig er anført i kjæremålserklæringen synes å rette seg mot lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse, som ikke er gjenstand for prøvelse i det videre kjæremål.
Kjæremålet blir således å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.