HR-1993-2547-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-16 |
| Publisert: | HR-1993-02547s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-02547S , jnr 1167/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Halvorsen, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, Straffeprosessloven (1981) §392, §271, §52, §388, §391 |
Solør herredsrett avsa 10 mai 1991 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1921, dømmes for overtredelse av straffeloven §270, jfr. §271, til en straff av fengsel i 45 - førtifem - dager som gjøres betinget i en prøvetid på 2 år, jfr straffeloven §52 flg."
A begjærte fornyet behandling for Eidsivating lagmannsrett. Subsidiært anket han over lovanvendelsen og saksbehandlingen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 4 juli 1991 beslutning, hvorved lagmannsrettsbehandling ble nektet og anken nektet fremmet.
A fremsatte 16 juli 1993 begjæring om gjenopptagelse overfor Solør herredsrett etter straffeprosessloven §391 nr 3 og §392 annet ledd.
Herredsretten avsa 6 august 1993 kjennelse med slik slutning:
"Gjenopptagelsesbegjæringen av 16. juli 93 fra A v/adv. Olav Inngard Melby i sak 91-20 M for Solør Herredsrett forkastes."
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 29 september 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det påberopes feil i saksbehandlingen og feil lovanvendelse.
A hevder at lagmannsretten ikke har vurdert hans anførsler vedrørende trygdeutbetalingen for 1990, og at dette er en saksbehandlingsfeil. Det anføres at lagmannsrettens uttalelse i dommen om at A ikke forpaktet bort gården og fortiet dette, viser at retten har lagt til grunn en feil forståelse av vilkårene for å domfelles etter bedrageribestemmelsen i straffeloven §270. Videre anføres det at det foreligger uklare domsgrunner, eventuelt uriktig lovanvendelse, fordi lagmannsrettens uttalelser kan tyde på at den feilaktig har lagt til grunn at straffeprosessloven §392 annet ledd krever at det foreligger nye bevis eller nye omstendigheter. Dessuten hevdes det at det er uklart om retten har foretatt en samlet vurdering av de anførte omstendigheter, men hvis den har gjort dette må rettens konklusjon bero på en uriktig lovanvendelse.
Det er ikke nedlagt noen påstand i kjæremålserklæringen.
Påtalemyndigheten er gjort kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det som kan prøves i det videre kjæremål bare er saksbehandlingen ved lagmannsretten og dens tolkning av en lovforskrift, jf straffeprosessloven §388 nr 2 og nr 3. Bevisvurderingen og den konkrete rettsanvendelse er ikke gjenstand for prøvelse.
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning er det ingen slike feil ved lagmannsrettens avgjørelsesgrunner som det anføres i kjæremålet. Lagmannsretten refererer As kjæremålsgrunner slik de var angitt i hans kjæremålserklæring av 27 august 1993. Etter først å ha vurdert de omstendigheter som av A var anført i relasjon til straffeprosessloven §391 nr 3, uttales det at lagmannsretten, "når As øvrige anførsler i kjæremålet er vurdert, og etter en samlet prøving" er enig med herredsretten i at vilkårene for gjenopptagelse etter §392 annet ledd heller ikke er til stede. As anførsler vedrørende trygdeutbetalingen for 1990 var i kjæremålserklæringen til lagmannsretten knyttet til §392 annet ledd og har således vært vurdert av lagmannsretten.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har lagt en feilaktig tolkning av bestemmelsene i straffeprosessloven §392 eller straffeloven §270 til grunn for sin avgjørelse.
Kjæremålet blir å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.