HR-1993-2612-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-22 |
| Publisert: | HR-1993-02612s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-??? - Høyesterett HR-1993-02612S , jnr. 1241/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Bugge, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §106, Straffeprosessloven (1981) §383, §388 |
Saken gjelder videre kjæremål om avvisning av privat straffesak pga manglende sikkerhetsstillelse.
Ved stevning av 1 november 1992 reiste A privat straffesak mot B. Bergen byrett påla A å stille sikkerhet for saksomkostningene med kr 30000. Kjæremål fra A ble forkastet både av Gulating lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 28 mai 1993 ble A gitt frist på to uker fra forkynnelsen av kjennelsen til å stille sikkerhet med kr 30000. Kjennelsen ble forkynt for A 29 juli 1993. A har ikke stilt slik sikkerhet som krevet.
Bergen byrett avsa 1 september 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Privat Straffesak nr. 92-2661 M for Bergen byrett avvises.
2. I saksomkostninger for Bergen byrett betaler A kr 3000,- kronertretusen - til B innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 14 oktober 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet vert vraka."
Det nærmere saksforhold fremgår av de nevnte kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at en av lagdommerne, lagdommer Ove Midttun, var inhabil til å behandle kjæremålssaken, jf domstolsloven §106 nr 8. Dommer Midttun har frem til nylig vært dommer i Bergen byrett og har der deltatt i behandlingen av vesentlige deler av saken. Det er også gjort gjeldende at dommer Midttun ikke kan antas å ha en tilstrekkelig fri stilling i forhold til byrettens dommere.
Videre anføres det at det er i strid med loven at det ikke har blitt holdt rettsmøte under saksforberedelsen. Det er vist til Bjerke/Keiseruds kommentarutgave til straffeprosessloven II s 402 hvor det hevdes at det alltid skal holdes rettsmøte i private straffesaker. Det er derfor feil når kjæremålsutvalget i Rt-1993-667 legger til grunn at det beror på en konkret vurdering om det skal holdes saksforberedende møte.
A har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsretten og byrettens kjennelser oppheves, og hjemvises til byretten til berammelse av rettsmøte under saksforberedelsen.
I saksomkostninger for høyesterett dømmes advokat B å betale kr 1000,- til A."
B gjør i kjæremålstilsvaret gjeldende at den habilitetsinnsigelse A påberoper seg i forhold til dommer Midttun ikke kan føre frem. Det er formodentlig ingen dommer hverken i Bergen byrett eller i Gulating lagmannsrett som ikke har hatt befatning med en sak hvor A har vært part. Poenget i relasjon til domstolsloven §106 nr 8 er at lagdommer Midttun ikke har hatt noen befatning med nærværende sak som byrettsdommer.
Når det gjelder realiteten i saken, vises det til det som har vært anført tidligere.
B har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Førstelagmannen i Gulating lagmannsrett avga 18 november 1993 en uttalelse med slik slutning:
"Lagdommer Ove Midttun antas å være habil til å handle på vegne av Gulating lagmannsrett i anledning kjæremål av 04. november 1993 til Høyesteretts kjæremålsutvalg i saken A mot B."
A har også påkjært denne uttalelsen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet over lagmannsrettens kjennelse er et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388.
A har gjort gjeldende at en av de lagdommerne som har avsagt kjennelsen, lagdommer Midttun, var inhabil.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at de grunner A har anført for inhabilitetsinnsigelsen, kan medføre at lagdommer Midttun var inhabil til å delta i avgjørelsen. At lagdommeren tidligere hadde vært dommer i byretten, og der hadde behandlet andre saker der A var part, kan ikke gjøre ham inhabil til å behandle As kjæremål over byrettens avvisning av saken fordi A ikke hadde stillet sikkerhet for motpartens saksomkostninger.
Det er vidre påberopt som en saksbehandlingsfeil at det ikke er holdt rettsmøte under saksforberedelsen i forbindelse med spørsmålet om sikkerhetsstillelse.
Om dette spørsmålet viser kjæremålsutvalget til avgjørelsen i
Rt-1993-667. Det beror på en konkret vurdering om slikt rettsmøte skal holdes. I foreliggende sak var spørsmålet om sikkerhetsstillelse allerede vurdert av domstolene, og lagmannsretten fant ikke at det var fremkommet noe nytt fra As side. Noen saksbehandlingsfeil i denne forbindelse foreligger ikke.
Kjæremålet over lagmannsrettens kjennelse blir å forkaste.
Utvalget bemerker at det ikke er adgang til å påkjære en uttalelse etter straffeprosessloven §383 første ledd.
Saksomkostninger er ikke krevet.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.