HR-1993-270-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-29 |
| Publisert: | HR-1993-00270k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00335 K - Høyesterett HR-1993-00270K , jnr 1993-00165. |
| Parter: | A mot Gjensidige Kredittforsikring AS (advokat Bjørn Jarbo). |
| Forfatter: | Christiansen, Halvorsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §2-7, Tvistemålsloven (1915) §384, §403, §404, Barneloven (1981) §52 |
Kjæremålet gjelder utleggstrekk i lønn etter de tidligere regler i dekningsloven §2-7. Namsmannen i Hole ga i utleggsforretning 21 desember 1992 Næringslivets Hovedorganisasjon pålegg om å trekke kr 1.700 pr måned av alle lønnsbeløp o.l. til A til betaling av Gjensidige Kredittforsikring AS' krav mot A for misligholdt gjeld. A påklaget lønnstrekket til Ringerike namsrett som 13 januar 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Klage over namsmannens beslutning av 21. desember 1992 om trekk i klagers lønn tas til følge. Beslutningen oppheves."
Gjensidige Kredittforsikring AS påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 10 mars 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Kravet om økning av lønnstrekket hos A avvises fra lagmannsretten.
2. Namsmannens utlegg i lønn hos A stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 1.000 - ettusen - kroner til Gjensidige Kredittforsikring A/S innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av de tidligere avgjørelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse punkt 2 og 3 til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Han anfører at det foreligger flere saksbehandlingsfeil. I tillegg til skattetrekket på kr 15.372 kommer påleggstrekk på kr 3.321 pr måned, ilagt av kemneren i Oslo. Dette trekket hevdes lagmannsretten å ha utelatt. Retten har heller ikke tatt med kr 1.000 i månedlige avdrag på bidragsgjeld som er ilagt av Justisdepartementet ifølge særskilt lovbestemmelse. Disse utelatelser forverrer hans situasjon med kr 4.300 pr måned, slik at hans disponible inntekt ikke er kr 17.640, men kr 13.300 pr måned. Dette påvirker helt klart vurderingen av hvilke muligheter han har til å imøtekomme kreditorer.
A fremholder at lagmannsrettens bemerkninger gir inntrykk av at det bortsett fra krav hjemlet i særlover, skulle finnes flere fordringshavere enn arbeidsgiver som får sin gjeld dekket. Dette hevdes å være feil.
Det anføres at retten også har foretatt feil lovanvendelse. Retten har i sitt begrep "disponibel inntekt" feilaktig inkludert det beløp han månedlig svarer til arbeidsgiver vedrørende avdrag og renter på lån der.
Rettens anvendelse av begrepet "utilbørlig begunstiger", jf dekningsloven §2-7 første ledd siste punktum, hevdes også å være villedende. Rettens bemerkninger kan leses som om all begunstigelse er utilbørlig, noe som neppe har vært lovgivers hensikt. Det anføres at i det foreliggende tilfelle begunstiges ikke arbeidsgiver "utilbørlig". Arbeidsgiver begunstiges fordi foreliggende gjeldsbrev er hjemlet i de lønns- og arbeidsvilkår han har godtatt som grunnlag for ansettelse. Når det gjelder kravet om at skyldneren "gjør hva han evner for å betale sin gjeld", fremholdes at Gjensidige Kredittforsikring AS sist sommer fikk en rekke henvendelser fra den kjærende part. Med en mer aktiv holdning fra selskapets side, ville dette sikret selskapets tilgodehavende.
Han har nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse settes til side, slik at Ringerike namsretts kjennelse av 13 januar 1993 blir stående, subsidiært at Eidsivating lagmannsrett tar saken opp til ny behandling.
Gjensidige Kredittforsikring AS anfører at dersom tallene som lagmannsretten har gått ut fra ikke er korrekte, ved at lagmannsretten ikke har tatt hensyn til påleggstrekk kr 3.321, kan dette ikke ses å ha betydning for den slutning lagmannsretten har kommet til, jf tvistemålsloven §403, jf §384. Det vises til lagmannsrettens bemerkning om at den kjærende parts disponible inntekt klart overstiger hva han og hans husstand trenger til underhold. Videre hevdes at en del av hans påståtte bidrag ikke er hjemlet i barneloven §52 da han er samboer med barnets mor, og intet tyder på at han forsømmer sin bidragsplikt. Denne delen av bidraget utgjør etter hva kjæremotparten forstår kr 3.420. Det fremholdes at den kjærende part ikke har forsøkt å dokumentere sine utgifter slik kjæremotparten ba om i kjæremålet til lagmannsretten.
Kjæremotparten anfører at lagmannsretten har tolket dekningsloven §2-7 korrekt.
For øvrig opprettholdes de anførsler som ble gjort gjeldende for lagmannsretten.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Gjensidige Kredittforsikring tilkjennes sakens omkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at da det dreier seg om et videre kjæremål, er utvalgets kompetanse begrenset som angitt i tvistemålsloven §404. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling eller dens tolking av lovforskrifter, ikke rettens bevisvurdering eller dens konkrete rettsanvendelse.
Kjæremålet er i kjæremålserklæringen angitt å rette seg mot lagmannsrettens saksbehandling og rettsanvendelse for så vidt det er gitt adgang til lønnstrekk etter dekningsloven §2-7 første ledd.
Utvalget finner at kjæremålet over saksbehandlingen må tas til følge.
Ved sin vurdering av fradraget for skattetrekk og underholdsbidrag uttaler retten uten nærmere drøftelse:
"Etter det A har opplyst, utgjør hans skattetrekk kr 15.372 og bidragstrekket 9.780."
Som påpekt i kjæremålet, stemmer dette imidlertid ikke med de opplysninger A har anført både for namsretten og lagmannsretten, se namsrettens kjennelse side 2 og tilsvaret til lagmannsretten side 3. Her er det også vist til påleggstrekk ilagt av kemneren i Oslo på kr 3.321 pr mnd og kr 1.000 pr mnd for nedbetaling av bidragsgjeld. Med disse beløp blir As disponible månedsinntekt ikke kr 17.640 pr mnd, men ca kr 13.300. Dette er en såvidt betydelig reduksjon at det ikke kan ses bort fra at den kan ha virket bestemmende på lagmannsrettens avgjørelse, jf tvistemålsloven §403 annet ledd sammenholdt med §384 første ledd. Hvorvidt nevnte kr 13.300 pr mnd overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og hans husstand, kan utvalget ikke prøve.
Utvalget kan ikke se at det er noe å bemerke til lagmannsrettens forståelse av dekningsloven §2-7.
Den kjærende part har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 2 og 3, oppheves.