HR-1993-271-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-05 |
| Publisert: | HR-1993-00271k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1991-01005 A, LE-1991-01008 A - Høyesterett HR-1993-00271K , jnr 1993-00118 A og jnr 1993-00118 B. |
| Parter: | Per Bjørnstad mot Staten v/Utenriksdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenvik). |
| Forfatter: | Christiansen, Halvorsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §179, §181, §54 |
Ved stevning av 16 mai 1987 gikk Per Bjørnstad til søksmål mot staten v/Handelsdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet og Sosialdepartementet. Saken gjaldt blant annet tvist om beregning av trygdeytelser og krav om rentekompensasjon for angivelig sene etterbetalinger. Ved ny stevning av 24 mai 1988 anla han sak mot staten v/Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Kommunaldepartementet vedrørende ligningen av et beløp utbetalt som følge av et forlik i 1986. Per Bjørnstad klaget også til Finansdepartementet over ligningen og fikk medhold i at beløpet som helhet skulle beskattes ved departementets vedtak av 7 desember 1989. De to sakene ble forenet til felles behandling for Oslo byrett. Oslo byrett avsa 18 oktober 1990 dom som etter rettelse 18 desember 1990 hadde slik domsslutning:
"1. I sak nr. 1332/87 - 10-52:
1.1 Saksøkte, Staten v/Handelsdepartementet, Kommunaldepartementet og Sosialdepartementet frifinnes
1.2. Saksøker, Per Bjørnstad betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen kr 28.425,- - tjueåttetusenfirehundreogtjuefemkroner - i saksomkostninger til Staten v/Regjeringsadvokaten.
2. I sak nr 1589/88 - 10 - 51:
2.1. Saksøkte, Staten v/Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Kommunaldepartementet frifinnes.
2.2. Saksøker, Per Bjørnstad, betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse kr 3.000,- - tretusen - kroner - i saksomkostninger til Staten, v/Regjeringsadvokaten."
Per Bjørnstad påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. For lagmannsretten nedla han for denne del av søksmålet som gjaldt ligningen - foruten saksomkostninger - slik påstand:
"Prinsipalt:
Oslo byretts dom av 18 oktober 1990 oppheves og hjemvises til ny behandling.
Subsidiært:
Ligning av beløpet kr 80.000 må skje innen rammen av norsk lov - d.v.s. en må avkreve min tidligere arbeidsgiver den oppgave loven krever.
Lagmannsretten avsa 9 september 1992 dom og kjennelse med slik slutning:
"Domsslutning:
Sak nr. 91-1005 A:
1. Oslo byretts dom stadfestes.
2. Per Bjørnstad betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til staten v/Kommunaldepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet kr 30.000,- - kronertrettitusen -.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Slutning i kjennelse: ......
Sak nr. 91-1008 A:
"1. Byrettens dom, slutningens punkt 1 oppheves og saken avvises.
2. Byrettens dom, slutningens punkt 2 om saksomkostninger stadfestes."
Per Bjørnstad har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i kjæremål anført at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at Bjørnstad ikke hadde rettslig interesse i å få dom for sin påstand vedrørende ligningen i ankesak nr 91-1008 A. Videre er det i kjæremålet anført at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i sak nr. 91-1005 A er feilaktig. Saken ble opprinnelig avvist fra byretten, men avvisningskjennelsen ble opphevet etter kjæremål til lagmannsretten. I kjennelsen ble det fastsatt at saksomkostningene for kjæremålssaken skulle utstå til den dom eller kjennelse som avsluttet saken. Byretten har ikke tatt hensyn til dette og byrettens saksomkostningsavgjørelse er stadfestet av lagmannsretten. Det var videre feil å ilegge ham saksomkostninger etter tvistemålsloven §172 første ledd, idet hans trygdeforhold ble justert under sakens gang.
Den kjærende part har i sine omfattende og uklare prosesskrifter ikke nedlagt formelle påstander.
Staten v/Utenriksdepartementet m fl har i tilsvar til kjæremålene vist til lagmannsrettens dom og kjennelse og fremholder at denne er korrekt. Det er nedlagt slike påstander:
Lnr 118 a (lagmannsrettens sak 91-1008 A)
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Kommunaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet tilkjennes saksomkostninger med kr 500,-.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det her er to kjæremål som er forenet til felles behandling. Utvalget har full kompetanse når det gjelder kjæremålet over lagmannsrettens avvisningskjennelse i ankesak nr 91-1008 A. Lagmannsretten har lagt til grunn at kjærende part ikke har rettslig interesse i å få dom for sin påstand om at ligningen av et beløp på kr 80.000,- skal skje "innen rammen av norsk lov", jf tvistemålsloven §54. Kjæremålsutvalget er enig i lagmannsrettens vurdering av dette spørsmålet og viser forsåvidt til den begrunnelse lagmannsretten har gitt.
Når det gjelder saksomkostningskjæremålet vedrørende ankesak nr 91-1005 A vil utvalget bemerke at kompetansen her er begrenset, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Saken ble, etter at stevning var innkommet, avvist av byretten. Etter kjæremål fra Bjørnestad ble avvisningskjennelsen opphevet av Eidsivating lagmannsrett og lagmannsretten lot avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet i kjæremålssaken utstå etter tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum. Byretten hadde ikke i sin dom særskilte bemerkninger vedrørende saksomkostningsspørsmålet for kjæremålsomgangen og lagmannsretten har stadfestet byrettens dom på dette punkt. Man forstår kjæremålet slik at det er lagmannsrettens stadfestelse av byrettens saksomkostningsavgjørelse som angripes. Kjæremålsutvalget ser ikke grunn til å gå nærmere inn på hvilke krav til begrunnelsen som skal stilles til omkostningsavgjørelsen hvor det også skal tas hensyn til en tidligere avsluttet del av saken hvor avgjørelsen av saksomkostningene er utsatt, da dette er uten betydning for resultatet. Lagmannsretten har tilstått kjærende part gebyrfrihet for kjæremålet, og utgifter for eget arbeid med kjæremålssaken var ikke godtgjort eller krevet for byretten, jf den kjærende parts brev til byretten 29 september 1990. Videre tapte han saken fullstendig i den senere dom, jf nedenfor.
Utvalget kan heller ikke se at det er øvrige feil ved lagmannsrettens avgjørelse. Det er i kjæremålet anført at lagmannsretten ikke skulle ha stadfestet byrettens saksomkostningsavgjørelse, idet saksomkostningene for denne instans er avgjort etter tvistemålsloven §172. Det er hevdet at denne bestemmelse ikke kan være anvendelig, siden kjærende part oppnådde endringer i sine trygdeforhold under saksforberedelsen i byretten. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten her har begått noen saksbehandlingsfeil og det kan heller ikke av rettsboken ses at kjærende part under ankeforhandlingen har angrepet byrettens saksomkostningsavgjørelse på dette punkt. Utvalget vil for øvrig bemerke at man forstår byrettens saksomkostningsavgjørelse slik at selv om man skulle legge kjærende parts synspunkter vedrørende revisjon av trygdeforholdene til grunn i relasjon til tvistemålsloven §172, har byretten under enhver omstendighet funnet grunnlag for idømmelse av fulle saksomkostninger fordi vilkårene i tvistemålsloven §174 annet ledd foreligger, jf rettsboken side 19-20.
Kjæremålene har vært forgjeves og staten tilkjennes i samsvar med påstandene tilsammen kr 1.000 i saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
jnr 118 a:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Per Bjørnstad til staten ved Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Kommunaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet i fellesskap 500 - femhundre kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
jnr 118 b:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Per Bjørnstad til staten ved Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Kommunaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet i fellesskap 500 - femhundre kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.