HR-1993-3-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-07 |
| Publisert: | HR-1993-00003k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02208 - Høyesterett HR-1993-00003K , jnr 468/1992. |
| Parter: | Norfolier AS & Co (advokat Bernt A Nakken) mot Runar Odden (advokat Haakon Skaug). |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179, §404 |
Runar Odden ble i brev av 29 januar 1992 oppsagt ved sin stilling i Nordfolier AS & Co. Ved stevning av 10 april 1992 til Asker og Bærum herredsrett gikk han til søksmål mot Nordfolier AS & Co med påstand om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig. Nordfolier AS & Co begjærte i tilsvaret herredsrettens kjennelse for at Runar Odden skulle fratre under sakens behandling, jf arbeidsmiljøloven §61 nr 4. Asker og Bærum herredsrett avsa 29 juli 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. Kravet om at Runar Odden skal fratre sin stilling under sakens videre behandling tas ikke til følge.
2. Saksomkostningsspørsmålet avgjøres i den dom/kjennelse som avslutter saken."
Nordfolier AS & Co påkjærte herredsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 30 oktober 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Saksforholdet forøvrig fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Nordfolier AS & Co har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i kjæremålet anført at lagmannsretten har anvendt arbeidsmiljøloven §61 nr 4 feilaktig i den konkrete sak. Det er anført at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at ansiennitetsprinsippet er fraveket, idet Runar Oddens helsetilstand er slik at det ikke var like vilkår mellom han og de øvrige arbeidstagere. Det er videre anført at lagmannsretten også har foretatt en feilaktig rimelighetsvurdering basert på den dokumentasjon som er fremlagt vedrørende Oddens helsetilstand. Det er i kjæremålet nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken henvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til oppsigelsessaken er ferdigbehandlet."
Runar Odden har i tilsvaret til kjæremålet vist til at det dreier seg om et videre kjæremål og at kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset i henhold til tvistemålsloven §404. Det bestrides at kjærende part har tolket arbeidsmiljøloven §61 nr.4 feilaktig, og det anføres at lagmannsretten har foretatt en totalvurdering av de relevante hensyn i sin rimelighetsvurdering. Det er i kjæremålstilsvaret nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til oppsigelsessaken er ferdig behandlet."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det fremgår av tvistemålsloven §404. Når det gjelder avgjørelsens innhold, kan utvalget bare prøve lovtolkningen, jf §404 nr 3, derimot ikke bevisbedømmelsen eller den konkrete rettsanvendelsen.
Den kjærende part har anført at lagmannsretten "har anvendt arbeidsmiljøloven §61 nr 4 feilaktig i den konkrete sak". Det er imidlertid ikke pekt på noe lovtolkningsspørsmål som kjæremålet knytter seg til, og utvalget kan heller ikke se at det er uttalelser i lagmannsrettens kjennelse som tyder på uriktig lovtolkning. Lagmannsrettens konkrete anvendelse av arbeidsmiljøloven §61 nr 4 kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Spørsmålet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg bør, slik begge parter i sine påstander har forutsatt, utstå til den dom eller kjennelse som avslutter selve oppsigelsessaken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Spørsmålet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.