HR-1993-310-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-04 |
| Publisert: | HR-1993-00310s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-lnr ??? - Høyesterett Lnr 310/1993, jnr 39/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Dolva, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §388, §413, Domstolloven (1915) §156, Tvistemålsloven (1915) §180, §347, §440 |
I privat straffesak anlagt av A mot B og C, påla Fredrikstad byrett i brev av 27 april 1992 A å stille sikkerhet for saksomkostninger som han eventuelt måtte bli pålagt å erstatte de saksøkte. Beslutningen ble begrunnet med at A var personlig konkurs, og at de saksøkte måtte ha en "rimelig trygghet for å få dekket omkostningene for det tilfelle at de skulle vinne saken med omkostninger".
Frist for sikkerhetsstillelse ble gitt til 11 mai 1992, senere forlenget til 26 juni samme år. I flere prosesskrifter ga A tilkjenne at han var uenig i byrettens beslutning. Beslutningen ble imidlertid ikke påkjært og sikkerhetsstillelse fant ikke sted.
Fredrikstad byrett avsa 15 juli 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises.
2. A betaler sakens omkostninger til B og C med kr 9.000,- - nitusenkroner - innen 14 - fjorten - dager."
A påkjærte byrettens beslutning om sikkerhetsstillelse samt kjennelsen om avvisning til Eidsivating lagmannsrett.
Lagmannsretten avsa 31 desember 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens beslutning av 27. april 1992 om å pålegge A å stille sikkerhet i medhold av straffeprosessloven §413 oppheves.
2. Byrettens avvisningskjennelse oppheves.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Kjennelsen ble avsagt under dissens, idet en dommer stemte for å stadfeste avvisningskjennelsen. Mindretallet stemte videre for å avvise kjæremålet over beslutningen om sikkerhetsstillelse som for sent innkommet.
B og C har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålet vises det til betraktningene fra lagmannsrettens mindretall som hevdes å "innebære korrekt lovanvendelse".
B og C har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens beslutning av 27 april 1992 om å pålegge A å stille sikkerhet i medhold av straffeprosessloven §413 stadfestes.
2. Kjæremotpartene tilkjennes sakens omkostninger."
A har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er korrekt såvel i resultat som i begrunnelse. Fra tilsvaret hitsettes for øvrig: "Hverken mindretallet eller den kjærende part har reist innsigelser mot standpunktet til lagmannsrettens flertall; at byretten ved avgjørelsen om hvorvidt deponering for mulige saksomkostninger skulle pålegges saksøker, skulle ha vurdert sannsynligheten for at saksøker ville bli ilagt saksomkostninger ved en materiell prøvning av saken. Det som da særpreger saken er at retten når vurderingen av hvorvidt straffeprosessloven §347 skal anvendes vet at As kjæremål hadde juridisk gjennomslagskraft. Det må i seg selv være et vesentlig moment ved vurderingen av hvorvidt straffeprosessloven §347 skal anvendes..."
A har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. A tilkjennes sakens omkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
For så vidt gjelder spørsmålet om sikkerhetsstillelsen foreligger det et videre kjæremål, hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset som angitt i straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg særlig mot lagmannsrettens lovtolking i denne sammenheng, jf §388 nr 3.
Imidlertid må kjæremålet også anses rettet mot lagmannsrettens saksbehandling, jf §388 nr 2, nemlig mot lagmannsrettens beslutning om å behandle kjæremålet til tross for at kjæremålsfristen var oversittet. Kjæremålsutvalget viser til at det riktignok kan reises spørsmål om dette er en beslutning som er uangripelig etter sin art, sml domstolsloven §156 annet ledd om at avgjørelse om å gi oppreisning ikke kan angripes på annet grunnlag enn at oppreisning var utelukket etter loven. Kjæremålsutvalget tar ikke standpunkt til dette, idet utvalget er enig i lagmannsrettens beslutning om å se bort fra fristoversittelsen.
For så vidt gjelder lovtolkingen vedrørende spørsmålet om sikkerhetsstillelse kan utvalget ikke se at lagmannsretten har tolket noen lovforskrift feil. Kjæremålet antas å rette seg mot lagmannsrettens konkrete lovanvendelse, og den kan kjæremålsutvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
De kjærende parter må pålegges å erstatte motpartens saksomkostninger etter straffeprosessloven §440, jf hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Beløpet settes til kr 1.500,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler B og C til A 1.500,- -ettusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.