HR-1993-333-K - Rt-1993-668
| Instans: | Høyesterett kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-28 |
| Publisert: | HR-1993-00333-K - Rt-1993-668 (236-93) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1993-00333 K, jnr 1993-00156. |
| Parter: | Peder Magne Stave mot Alf Birkeland. |
| Forfatter: | Halvorsen, Langvand, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Jordskifteloven (1979) §61, Tvistemålsloven (1915) §163, §172, §355, §404, §85, §3, §63, §71, §76, §89, §97 |
Marnardal jordskifterett traffødt xx.xx.1990 vedtak om å fremme sak om grensegang anlagt av Alf Birkeland mot Peder Magne Stave. Jordskifteretten avsa 26 juni 1990 dom med slik slutning:
"1. Bolten i grensa mot bnr 48/49 (bolt nr 2 på målebrev), er også det sør-vestre hjørne for tomta til bnr 21.
2. Sakskostnadene for jordskifteretten fordeles i hht jordskifteloven §76. Øvrige prosesskostnader fordeles i hht hovedregelen i tvistemålsloven §172."
Peder Magne Stave påanket dommen til Agder lagmannsrett og påstod under henvisning til jordskifteloven §3 bokstav a jf §89 dommen opphevet og saken avvist fra jordskifteretten. Samtidig søkte han om samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Ved lagmannsrettens beslutning av 22 oktober 1990 ble samtykke til fremme av anken nektet. Stave anket da dommen til Agder og Rogaland jordskifteoverrett som 8 mai 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
"Anke til Agder og Rogaland jordskifteoverrett fra Peder Magne Stave, bruker av gnr. 242 bnr. 21 i Lyngdal kommune over jordskiftesak nr. 16/87 L - Birkeland - blir å avvise."
Peder Magne Stave påanket kjennelsen til Agder lagmannsrett som besluttet å behandle saken etter reglene for kjæremålssaker. Lagmannsretten avsa 23 februar 1993 kjennelse med slik slutning:
"Jordskifteoverrettens kjennelse stadfestes."
Peder Magne Stave har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har tolket jordskifteloven §61 annet ledd første punktum feil. Første punktum må sees i sammenheng med annet punktum hvor det sies at anke over avgjørelse i spørsmål om avvisning "av andre enn materielle grunner" går til lagmannsrett. I denne forbindelse er det påpekt at anken også gjaldt det særskilte "vedtak" om å fremme saken. Lagmannsretten har tolket loven feil ved å se helt bort fra at anken også gjaldt vedtaket om å fremme grensegangssaken, og dette må også være en saksbehandlingsfeil.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Jordskifteoverrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves.
2. Peder Magne Staves anke av 12. desember 1990 til Agder og Rogaland jordskifteoverrett blir å fremme.
3. Peder Magne Stave blir å tilkjenne saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg og også i anledning kjæremålet til Agder Lagmannsrett."
Alf Birkeland, som har innsigelser mot at saken fremmes, har lagt ned slik påstand:
"1. Kjennelsene i jordskifteoverretten og lagmannsretten stadfestes.
2. Alf P Birkeland blir å tilkjenne saksomkostninger i forbindelse med ankesaken til Agder lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av en anke over jordskifteoverrettens avvisningskjennelse. Etter jordskifteloven daværende prosessregler, som her kommer til anvendelse, kan "rettsbruken eller saksbehandlinga" ved jordskifteoverretten påankes til lagmannsretten etter de regler som gjelder for anke over jordskifte, se jordskifteloven §71 jf §61 annet ledd annet punktum. I medhold av jordskifteloven §61 tredje ledd besluttet lagmannsretten å behandle saken etter tvistemålsloven regler for kjæremålssaker. Kjæremålsutvalgets kompetanse er derfor begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404. Det som anføres i kjæremålet, er at lagmannsretten har tolket jordskifteloven §61 annet ledd første punktum uriktig.
Lagmannsretten har sagt seg enig med jordskifteoverretten som har begrunnet sin avgjørelse slik:
"Da anken omhandler rettsspørsmål, er jordskifteoverretten feil ankeinstans, jfr. jordskifteloven §61, annet ledd"
Lagmannsretten tilføyer:
"Dette følger forutsetningsvis av ordlyden i jordskifteloven §61 annet ledd første punktum. Bare i slike tilfeller der det ikke er sagt i loven at anken skal gå til lagmannsretten går den til jordskifteoverretten, jfr. Austenå og Øvstedal: Jordskifteloven kommentarutgave side 201."
Utvalget kan ikke se at dette er en uriktig forståelse av jordskifteloven §61 annet ledd, slik loven den gang lød, og tilføyer:
Jordskifteretten besluttet 15 juni 1990 å fremme grensegangsforretningen og avsa dom i saken. Dommen var gjenstand for anke til lagmannsretten, jf jordskifteloven §61 annet ledd første punktum. Av tvistemålsloven regler og system, jf blant annet §355 som etter jordskifteloven §63 annet ledd er antatt å gjelde også ved anke til lagmannsretten i jordskiftesaker, følger at nektelsen av å ta avvisningspåstanden til følge ikke kunne påankes særskilt, men bare brukes som ankegrunn mot dommen. Anken fikk sin avslutning ved at lagmannsretten nektet å samtykke i anketillatelse. Jordskifteloven §61 annet ledd annet punktum kan ikke forstås slik at den også får anvendelse hvor det er avsagt dom, og anken gjelder en forutgående prosessledende beslutning som dommen bygger på.
Utvalget finner det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om jordskifteoverretten og lagmannsretten også kunne ha basert avgjørelsen på tvistemålsloven §163 jf jordskifteloven §97.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg. For lagmannsretten var det ikke nedlagt påstand om saksomkostninger. Saksomkostninger for lagmannsretten kan da ikke tilkjennes, jf tvistemålsloven §85. Kjæremålsutvalget oppfatter påstanden om saksomkostninger for kjæremålsbehandlingen slik at den gjelder partens eget arbeid. Etter rettspraksis kan en part bare når særlige omstendigheter foreligger, under saksomkostningsavgjørelsen få godtgjørelse for det arbeid han personlig har måttet yte i anledning saken, jf Rt-1987-1563. Slike grunner kan ikke ses å foreligge her. Saksomkostningspåstanden kan da heller ikke på dette punkt tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.