HR-1993-36-B - Rt-1993-278

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1993-03-17
Publisert:	HR-1993-00036-B - Rt-1993-278 (92-93)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Frostating lagmannsrett LF-??? - Høyesterett HR-1993-00036 B, nr 92-00006.
Parter:	Staten v/Miljøverndepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Nils Ihlen Ramm - til prøve) mot Øye felleseie (Advokat Karl Wahl-Larsen).
Forfatter:	Langvand, Lund, Schei, Hellesylt, Sinding-Larsen
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §105, §106, Naturvernloven (1970) §20, §8, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984), Plan- og bygningsloven (1985) §26, §32, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54a, §54b, Vassdragsreguleringsloven (1917) §19, §104, §17-2, §1, §20b, §20c, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, §6, §20-4, §25, §2

Dommer Langvand: Saken gjelder anke over overskjønn til fastsettelse av erstatning etter fredning av et våtmarksområde i Gaulosen i Sør-Trøndelag som naturreservat, jf naturvernloven §20 jf §8. Tvistespørsmålene har tilknytning til utmålingen av erstatning til en av grunneierne, Øye felleseie, for tapte muligheter for uttak av grus og utnyttelse til turistformål.

Avgjørelse om fredning i Gaulosen ble truffet ved kongelig resolusjon av 23 desember 1983 og gjaldt foruten Gaulosen naturreservat også Gaulosen landskapsvernområde og Leinøra naturreservat.

Staten v/Miljøverndepartementet begjærte skjønn i forbindelse med fredningen av Gaulosen naturreservat. To grunneiere, Gunvor Skogstad og John Wanvik, begjærte skjønn som følge av opprettelsen av Gaulosen landskapsvernområde. En grunneier, Øye felleseie, begjærte skjønn i anledning av fredningen av Gaulosen naturreservat og Gaulosen landskapsvernområde.

Skjønnssakene ble av Gauldal herredsrett forenet til felles behandling.

Herredsretten avhjemlet 23 november 1990 skjønn med slik slutning:

"1. Staten v/Miljøverndepartementet betaler erstatning for fredning av Gaulosen naturreservat til Øye felleseie og Gunvor Skogstad med de beløp som er fastsatt foran. Til erstatningene legges 11 % rente til betaling skjer, likevel ikke for beløp som er utbetalt som forskudd.

2. Det tilkjennes ikke erstatning for fredning av Gaulosen landskapsvernområde.

3. Staten v/Miljøverndepartementet betaler saksomkostninger til Øye felleseie v/advokat Knut Røstum med kr 189.653,- - etthundreogåttinitusensekshundreogfemtitre 00/100 og til Gunvor Skogstad v/advokat Jens Blix-Nilsen med kr 91.932,- - nittientusennihundreogtrettito 00/100. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten dager fra skjønnets forkynnelse."

Øye felleseie begjærte overskjønn for så vidt det gjaldt Gaulosen naturreservat. Frostating lagmannsrett avhjemlet 23 september 1991 overskjønn som etter rettelse 12 november 1991 har denne slutning:

"1. Staten v/Miljøverndepartementet betaler erstatning til Øye felleseie v/styrets formann med kr 4.250.000,- - kronerfiremillionertohundreogfemtitusen. Beløpet forfaller til betaling innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dette overskjønn.

2. Staten v/Miljøverndepartementet betaler de lovbestemte utgifter ved overskjønnet og saksomkostninger til Øye felleseie v/styrets formann v/advokat Knut Røstum med kr 184.894,- - kroneretthundreogåttifiretusenåttehundreognittifire. Beløpet forfaller til betaling innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dette overskjønn."

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til skjønnet og overskjønnet.

Staten v/Miljøverndepartementet har påanket overskjønnet til opphevelse på grunn av feil i rettsanvendelsen og feil i saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner.

En part og 5 vitner har forklart seg ved bevisopptak. Fire av vitnene er nye for Høyesterett. Det er fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke spesifiserer.

Den ankende part, staten v/Miljøverndepartementet, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Etter naturvernloven §20 skal erstatningen fastsettes etter bestemmelsene i vederlagsloven av 6 april 1984. Dette innebærer at erstatningen skal være den samme som ved ekspropriasjon; det vil si at det bare skal gis erstatning på basis av en påregnelig og lovlig utnyttelse. Det er ingen holdepunkter for ankemotpartens anførsel om at det ved fastsettingen av erstatning for eiendom som fredes som naturreservat, skal ses bort fra de eksisterende eller påregnelige rådighetsinnskrenkninger som er begrunnet i naturvernhensyn.

Lagmannsretten har lagt til grunn at naturvernhensyn ikke kan begrunne konsesjonsplikt etter vassdragsloven §105, og at det derfor ikke var påregnelig at vassdragsmyndighetene ville ha lagt restriksjoner på grusuttaket i medhold av §106 jf §105. Denne lovforståelsen er uriktig. Naturverninteresser er blant de allmenne interesser som kan begrunne konsesjonsplikt etter §105. Det vises til herredsrettens drøftelse av spørsmålet, og til lovforarbeider, juridisk teori og forvaltningspraksis. At det er gitt en egen naturvernlov betyr ikke at naturvernhensyn ikke er relevante ved anvendelsen av annen lovgivning. Heller ikke endringen i 1985 av naturvernloven erstatningsregler gir grunnlag for å holde naturvernhensyn utenfor "almene interesser" i vassdragsloven §105 slik lagmannsretten har lagt til grunn.

Når det gjelder plan- og bygningsloven, har lagmannsretten lagt til grunn at naturverninteresser bare ville begrunne restriksjoner på grusuttak dersom området ble regulert til naturvernområde, og at en slik regulering uten videre ville medføre erstatningsplikt i samme utstrekning som ved fredning til naturreservat. Dette er etter den ankende parts mening uriktig.

Selv om området var blitt regulert til spesialområde for masseuttak, ville grusuttakene kunne begrenses med hjemmel i plan- og bygningsloven §26 blant annet ut fra naturvernhensyn. Det er ikke riktig, som anført av ankemotparten, at bestemmelser etter §26 bare kan gis for å fremme "reguleringsformålet" i snevrere forstand.

Lagmannsretten har gått ut fra at regulering til naturvernområde uten videre vil måtte medføre erstatning i samsvar med naturvernloven §20. Dette er etter den ankende parts mening uriktig. Plan- og bygningsloven §32 nr 1 viser når det gjelder plikten til å betale erstatning til naturvernloven §20, §20b og §20c. Reglene i §20 og 20 b skiller mellom forskjellige former for vern. Ved fredning til naturreservat har eieren krav på erstatning for økonomisk tap i samsvar med reglene om vederlag ved oreigning av fast eiendom. Opprettes det landskapsvernområde, erstattes eierens tap i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger, det vil i praksis si at erstatningsplikten er mere begrenset enn i reservattilfellene. Det er derfor uriktig når lagmannsretten har lagt til grunn at regulering til naturvernområder uten videre fører til erstatningsplikt. Iallfall er det mangler ved skjønnsgrunnene på dette punkt ved at lagmannsretten ikke har drøftet hva henvisningen i plan- og bygningsloven §32 til naturvernloven innebærer i dette konkrete tilfellet.

Når det gjelder overskjønnets utmåling av erstatning for tap av mulighet for turistnæring, anfører den ankende part at lagmannsretten ikke har drøftet påregneligheten av rådighetsinnskrenkninger med hjemmel i plan- og bygningsloven. Denne mangel ved skjønnsgrunnene må lede til opphevelse av overskjønnet på dette punkt.

Den ankende part har anført at også lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør oppheves dersom overskjønnet oppheves for øvrig.

Den ankende part, staten v/Miljøverndepartmentet, har nedlagt slik påstand:

"Overskjønnet oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten."

Ankemotparten, Øye felleseie, er enig i overskjønnets resultat og anser skjønnsgrunnene tilstrekkelige. Ankemotparten har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det hevdes prinsipalt at det ved utmåling av erstatning etter naturvernloven §20 ikke kan tas hensyn til eksisterende eller fremtidige rådighetsinnskrenkninger som er pålagt ut fra naturvernhensyn. Det er da uten betydning om grusuttaket kunne begrenses etter vassdragsloven §105 og §106 eller etter bestemmelser i plan- og bygningsloven eller om turistanlegget ville blitt undergitt begrensninger med hjemmel i plan- og bygningsloven ut fra slike hensyn.

Naturvernloven §20 pålegger erstatningsplikt for inngrep som gjøres ut fra naturverninteresser uten at det skal gjelde noen tåleterskel ved erstatningsutmålingen. Det kan da ikke etableres en slik terskel ved hjelp av rådighetsinnskrenkninger som pålegges med hjemmel i andre lover, men ut fra de samme hensyn. Det er her naturlig å vise til de synspunkter som er lagt til grunn ved utmåling av ekspropriasjonserstatning hvor det foreligger en såkalt "tilegnelsesregulering". Ved erstatningsfastsettelsen blir det her sett bort fra de rådighetsinnskrenkninger som følger av reguleringen. Også lovforarbeidene til de nye erstatningsreglene i naturvernloven støtter ankemotpartens syn. Det fremgår av Ot.prp. nr. 46 (1983-84) at eiere og rettighetshavere til grunn som omfattes av naturreservat- og naturminnefredning skal ha krav på erstatning for alt økonomisk tap som følge av fredningen. En arbeidsgruppe hadde under lovforberedelsen foreslått at de nye erstatningsreglene ikke skulle gjelde for de deler av de vernede områder hvor fredningsvedtaket ikke medførte andre restriksjoner enn de som erstatningsfritt kunne ha vært pålagt etter andre lover ut fra naturvernhensyn, jf Ot.prp. nr. 46 (1983-84) side 21-22. Departementet fant ikke grunn til å opprettholde dette forslaget og det må være berettiget å trekke den slutning at en ikke ønsket å gjøre en begrensning som nevnt i erstatningsplikten.

Når det gjelder vassdragsloven §105, hevdes prinsipalt at det ikke kan stilles krav om konsesjon ut fra rene naturverninteresser. Subsidiært hevdes at det under ingen omstendighet kan legges avgjørende vekt på naturverninteresser på det nasjonale plan. Begrepet "almene interesser" må etter ankemotpartens oppfatning tolkes konkret i tilknytning til begrepet "forholdene på stedet" og de eksempler på skadefølger bestemmelsen nevner. De hensyn som naturvernloven ivaretar, skal ikke ivaretas ved konsesjonsplikt etter vassdragsloven §105. Det vises til det lagmannsretten sier om dette.

Etter ankemotpartens mening gir heller ikke den påberopte forvaltningspraksis holdepunkt for at rene naturverninteresser gir grunnlag for konsesjonsplikt.

Ankemotparten viser til Aurlandsdommen i Rt-1972-560 som gjaldt forståelsen av begrepet "almene interesser" i vassdragsreguleringsloven §19. De samme hensyn som der er tillagt vekt gjør seg gjeldende ved fortolkningen av begrepet "almene interesser" i vassdragsloven §105. Det er i Aurlandsdommen uttalt at det i tilfelle måtte skje en lovendring dersom konsesjonsmyndighetene skulle kunne legge særlig vekt på naturvernhensyn.

Ankemotparten er enig i at det areal der grusuttaket foregår, kunne ha vært regulert til spesialområde for masseuttak etter plan- og bygningsloven. Men dette gir ikke grunnlag for å gjøre fradrag i erstatningen for restriksjoner som pålegges når det samme området fredes som naturreservat. Plan- og bygningsloven §26 må forstås slik at reguleringsbestemmelsene må knytte seg til det konkrete formålet med reguleringen. Ved regulering til masseuttak kan det ikke ut fra naturvernhensyn pålegges restriksjoner som vil være uforenlige med regulering til uttak av grus. Det er dette syn lagmannsretten må antas å ha lagt til grunn.

Ankemotparten er enig med den ankende part i at regulering til naturvernområde ikke alltid behøver medføre erstatning i samsvar med naturvernloven §20. Det må foretas en vurdering av de inngrep reguleringen medfører. I dette tilfelle må lagmannsretten imidlertid ha vurdert det slik at det aktuelle var en regulering som i sine virkninger tilsvarte fredning til naturreservat. Og da er rettsanvendelsen riktig.

Når det gjelder turistanlegget, må overskjønnet forstås slik at lagmannsretten har funnet det påregnelig at det ville bli utarbeidet en reguleringsplan som ville ha tillatt utbygging i samsvar med ankemotpartens planer, og 100-metersgrensen i loven §17-2 ville i så fall ikke ha vært til hinder for utbyggingen. Rettens begrunnelse må anses tilstrekkelig.

Ankemotparten gjør gjeldende at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående også om overskjønnet for øvrig oppheves. Rimelighetshensyn tilsa at ankemotparten ble tilkjent saksomkostninger i overskjønnet. De samme hensyn gjør seg gjeldende om Høyesterett opphever overskjønnet.

Ankemotparten, Øye felleseie, har nedlagt denne påstand:

"1. Frostating lagmannsretts overskjønn av 23. september 1991, slutningen pkt. 1, stadfestes.

2. Som saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/Miljøverndepartementet til Øye felleseie kr 184.894,-, med tillegg av 18% årlig rente fra 15. oktober 1991 til betaling skjer.

3. Øye felleseie tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at overskjønnet må oppheves både når det gjelder erstatningen for tapt uttak av grus og når det gjelder tapte inntekter fra turistanlegget.

Ankemotpartens prinsipale grunnlag for påstanden om stadfestelse av overskjønnet er det samme for begge tapsposter, og jeg finner det hensiktsmessig å behandle dette grunnlag først.

Etter naturvernloven §20 har eier av eiendom som blir fredet som naturreservat krav på erstatning for økonomisk tap "som er en følge av vedtaket". Erstatningen skal fastsettes i samsvar med reglene i lov om vederlag ved oreigning av fast eiendom. Etter vederlagsloven skal det ved fastsettelsen av erstatningen legges vekt på den "påreknelege utnytting" - §5 annet ledd og §6 første ledd. Det må dreie seg om lovlig utnytting, dvs at det ved vurderingen må tas hensyn både til eksisterende og til påregnelige fremtidige begrensninger i adgangen til å utnytte eiendommen. Dette utgangspunkt er det ingen uenighet om, men ankemotparten hevder at det følger av naturvernloven system, av forarbeidene til loven og av reelle hensyn at eksisterende eller fremtidige innskrenkninger i rådigheten ikke kan tas i betraktning når de er begrunnet ut fra naturvernhensyn. Denne lovforståelsen har ingen holdepunkter i ordlyden i de to lover som klart gir anvisning på samme erstatning ved reservatfredning som ved ekspropriasjon. Også lovforarbeidene viser at grunnlaget for regelen i naturvernloven §20 er at en har funnet at fredning som naturreservat ligger nær opp til ekspropriasjon, se her Ot.prp. nr. 46 (1983-84) 15, og at en derfor har funnet at erstatningsreglene bør være de samme. Dersom det ikke ved reservatfredning tas hensyn til rådighetsinnskrenkninger som bygger på andre lover, vil det bli gitt større erstatning ved slik fredning enn ved ekspropriasjon. Dette har ikke vært meningen.

Det følger av dette at ankemotpartens argumentasjon ut fra en parallell med "tilegnelsesreguleringer" ikke kan føre frem.

Når det gjelder lovforarbeidene, har ankemotparten særlig fremhevet at en arbeidsgruppe hadde foreslått at de nye erstatningsreglene ikke skulle gjelde for de vernede områder hvor fredningsvedtaket ikke medførte andre restriksjoner enn de som erstatningsfritt kunne ha vært pålagt etter andre lover ut fra naturvernhensyn, Ot.prp. nr. 46 (1983-84) 2122. Jeg kan ikke se at det kan trekkes noen slutninger for det foreliggende spørsmål av at departementet ikke fant grunn til å opprettholde forslaget. Forslaget gikk ut på en geografisk deling av reservatområdet ved erstatningsberegningen, og det skulle ikke foretas noen vurdering av påregneligheten av at andre myndigheter ville ha fastsatt restriksjoner. Forslaget ble for øvrig frafalt av prosessøkonomiske grunner og fordi det ble antatt å ha liten betydning for det totale erstatningsansvar.

Uten at jeg tar noe bestemt standpunkt til det, er det antakelig riktig - som anført av ankemotparten - at det ikke vil kunne tas hensyn til at et område, om det ikke var blitt fredet som reservat, ville ha vært fredet som landskapsvernområde, slik at det bare skulle gis erstatning for den ytterligere rådighetsinnskrenkning som reservatfredning medfører. Det kan imidlertid ikke under noen omstendighet trekkes slutninger fra dette til rådighetsinnskrenkninger fastsatt av andre myndigheter på annet lovgrunnlag.

Jeg finner etter dette at naturvernloven §20 må forstås slik at erstatningsfastsettelsen helt ut skal følge vederlagsloven regler når det gjelder vurderingen av lovhjemlede skranker for utnyttelse av eiendommen, uten hensyn til om rådighetsinnskrenkningene helt eller delvis har sin bakgrunn i naturvernhensyn.

Lagmannsrettens premisser må etter mitt syn forstås slik at det er lagt til grunn at vassdragsloven §105 ikke gir hjemmel for å kreve konsesjon for grusuttak ut fra rene naturvernhensyn, og at det derfor heller ikke kan fastsettes begrensninger i grusuttakene etter §106. Vassdragsloven §105 hadde frem til lovendring i 1992 denne ordlyden:

"Uten tillatelse av Kongen må det ikke iverksettes noe vassdragstiltak som kan ventes å medføre at dyrket eller dyrkbar jord eller naturlig eng, skog, torvmyr eller beitemark settes under vatn eller på annen måte ødelegges i så stor utstrekning at det etter forholdene på stedet må anses skadelig for almene interesser. Det samme gjelder andre tiltak som ved innvirkning på vassdraget kan ventes å medføre skade eller fare av betydning for andre offentlige eller almene interesser enn de som er nevnt i §104, punkt 2, såsom ved elvebrudd eller forsumping eller ved tørrlegging av flygesand."

Bestemmelsen i annet punktum er en sekkebestemmelse som fanger opp tiltak som kan ventes å medføre skade eller fare av betydning for "andre offentlige eller almene interesser" enn de som er nevnt i §104 nr 2. De eksempler som er nevnt gjelder skademåter som fremstilte seg som særlig nærliggende, men jeg kan ikke se at det ligger noen begrensning i eksempelvalget. Når en lovbestemmelse henviser til allmenne interesser, må dette forstås som det som til enhver tid anses som allmenne interesser, med mindre det av sammenhengen, loven forarbeider eller på annet grunnlag kan utledes en begrensning. Vassdragsloven forarbeider gir ikke grunnlag for noen innskrenkende fortolkning. Forarbeidene kan tvert imot synes å tyde på at det tas sikte på å beskytte enhver samfunnsinteresse av noen betydning, jf Vassdragslovkommisjonens innstilling 12. At uttrykket "almene hensyn" ut fra dagens situasjon og rettsoppfatning må forstås slik at det også omfatter naturvernhensyn, må være helt klart.

Spørsmålet om rekkevidden av begrepet "almene interesser" i vassdragsloven §105 er ikke tidligere behandlet av Høyesterett og det foreligger heller ingen annen Høyesterettspraksis som løser spørsmålet. Aurlandsdommen i Rt-1972-560 gjelder tolkingen av det tilsvarende uttrykk i vassdragsreguleringsloven §19 som er en bestemmelse om kompetansefordelingen mellom konsesjonsmyndighet og skjønnsmyndighet, og dommen har liten betydning for tolkingen av vassdragsloven §105.

Heller ikke den foreliggende forvaltningspraksis løser spørsmålet, men den viser at en iallfall i de siste 20 år har ansett naturvernhensyn for å være "almene hensyn" i relasjon til vassdragsloven §105 og §106.

Den omstendighet at det er gitt en egen lov om naturvern, og at vi nå har særskilte naturvernmyndigheter, taler ikke mot å legge vekt på naturvernhensyn ved håndhevelse av andre lover som gir vedkommende myndighet en alminnelig adgang til å legge vekt på allmenne hensyn. Tvert imot viser naturvernloven hvilken vekt som må legges på naturvern og gjør det klart at naturvern nettopp er et vesentlig allment hensyn. Jeg viser til naturvernloven §1. Jeg vil også peke på at de særlige forholdsregler naturvernloven hjemler - som for eksempel reservatfredning - bare vil kunne anvendes dersom de spesielle vilkår loven nevner er til stede. Det må være klart at det også utenfor disse særlige tilfelle er behov for å ivareta naturverninteresser. At de nye erstatningsbestemmelser som kom inn i naturvernloven i 1985, ikke begrenser rekkevidden av andre lover som gir adgang til å vektlegge naturvernhensyn, finner jeg utvilsomt.

Jeg finner etter dette at naturvernhensyn er blant de allmenne hensyn som etter vassdragsloven §105 kan lede til konsesjonsplikt når de gjør seg gjeldende med noen styrke. Foreligger konsesjonsplikt, kan det fastsettes vilkår etter §106. Jeg finner derfor at lagmannsretten har tatt et uriktig rettslig utgangspunkt når den har lagt til grunn at det ikke kunne ha vært fastsatt restriksjoner for grusuttaket i medhold av vassdragsloven bestemmelser.

Om forholdet til plan- og bygningsloven, bemerker lagmannsretten:

"De eneste hensyn som synes å kunne være til hinder for grusuttak, er hensynet til naturverninteresser. Dersom det skulle ha blitt lagt vekt på disse, måtte området ha blitt regulert til naturvernområde - og i tilfelle måtte det i henhold til bygningsloven §32 betales erstatning etter reglene i naturvernloven."

Lagmannsretten må forstås slik at det er lagt til grunn at det bare kan legges restriksjoner på grusuttaket etter planog bygningsloven §32, dersom området reguleres til naturvernområde og at naturvernloven §20 da må komme til anvendelse. Dersom meningen er en annen, er skjønnsgrunnene så uklare på dette punkt at det i seg selv vil være opphevelsesgrunn.

Det er for Høyesterett enighet mellom partene om at området kunne ha vært regulert til spesialområde for masseuttak, og at det da kunne ha vært fastsatt bestemmelser om uttaket etter plan- og bygningsloven §26 første ledd annet punktum. Den ankende part hevder at det ved slike bestemmelser kunne ha vært fastsatt et redusert uttak ut fra naturvernhensyn. Ankemotparten hevder på sin side at §26 første ledd annet punktum må forstås slik at det bare kan fastsettes vilkår som fremmer reguleringsformålet, som her vil være uttak av masse, og at det ikke kan foretas begrensninger ut fra naturvernhensyn. Det hevdes at lagmannsretten, selv om det ikke er vist til §26, i realiteten har foretatt en vurdering av hva som ville være forsvarlig uttak, og som i sitt resultat faller sammen med den uttaksbegrensning som kunne fastsettes etter §26.

Det må således fastlegges hva som ligger i uttrykket "for å fremme eller sikre formålet med reguleringen". Ordlyden kan tolkes både slik at det siktes til formålet med hele reguleringen og slik at det siktes til "reguleringsformålet" i snevrere forstand, jf §25. Når §26 ses i sammenheng med loven øvrige bestemmelser, må den førstnevnte forståelse anses som den mest nærliggende. Jeg viser til formålsangivelsen i §2 der det heter:

"Planlegging etter loven skal legge til rette for samordning av statlig, fylkeskommunal og kommunal virksomhet og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser og om utbygging.

Gjennom planlegging og ved særskilte krav til det enkelte byggetiltak skal loven legge til rette for at arealbruk og bebyggelse blir til størst mulig gavn for den enkelte og samfunnet."

Det tas således sikte på å få den best mulige arealbruk totalt sett ved en samordning av ulike interesser. Dette formål skal fremmes både på riksnivå, fylkesnivå og kommunalt nivå. For kommunen skal det utarbeides kommuneplaner.

Bestemmelser om arealdelen av kommuneplanen finnes i loven §20-4. Her er blant annet områder for råstoffutvinning nevnt. Den videre arealdisponering skjer ved reguleringsplanen, jf §25. Når arealdisponeringen skal fastsettes, vil det være av betydning ikke bare hvilken virksomhet som drives på tilstøtende arealer, men hvordan den drives, for eksempel hvor et industriområde og et boligområde støter til hverandre. Ved selve arealdisponeringen kommer således adgangen til å gi bestemmelser etter §26 første ledd annet punktum sentralt inn. Det er derfor åpenbart at det må være hensiktsmessig at vilkår etter §26 kan fastsettes også under hensyn til tilstøtende arealer og til de interesser som totalt sett knytter seg til de områder det gjelder. Anvendt på det foreliggende tilfelle kan man se det slik at en regulering til masseuttak ut fra en totalvurdering bare ville kunne tillates dersom de nødvendige restriksjoner ble pålagt.

Det fremgår av lovens forarbeider at meningen var at §26 skulle gi adgang til å sette vilkår, i alle fall i samme utstrekning som den tidligere bygningslov §26, som blant annet hadde bestemmelser om adgang til å regulere masseuttak. Det som kan skape en viss tvil om rekkevidden av §26, er den reservasjon i første ledd annet punktum som jeg alt har nevnt. Tilføyelsen ble foreslått av et mindretall i lovkomiten som blant annet anførte, NOU 1983: 15, 64:

"Han mener at reguleringsbestemmelser må utformes slik at de fremmer og sikrer reguleringsformålet og ikke svekker det. Særlig med tanke på vern av dyrka mark og muligheten til å holde landbruksområdene i hevd er det viktig at det ikke skal kunne reguleres til landbruk for deretter å gi reguleringsbestemmelser som innskrenker utnyttelsesmulighetene."

Det vesentlige synes å være at det ikke skal gis reguleringsbestemmelser som motvirker reguleringsformålet. Bestemmelsen bør derfor forstås slik at det ikke kan gis bestemmelser som vanskeliggjør en forsvarlig utnyttelse av området til det reguleringsformål som er fastsatt. Grunngivningen for bestemmelsen kan også tilsi at det bør tas særlige hensyn til jordbrukets problemer. Jordbrukets særstilling fremgår for øvrig også av §25 annet ledd, hvoretter et område ikke samtidig kan reguleres til landbruk og til frilufts- eller naturvernområde.

Jeg finner derfor at det med hjemmel i §26 og etter en konkret vurdering, kunne ha vært fastsatt begrensninger i masseuttaket også under henvisning til naturverninteresser i området. Lagmannsretten har således også på dette punkt bygget på en uriktig lovforståelse.

Når det gjelder erstatning for pålagte restriksjoner på utnyttelsen til anlegg for turisme, fremgår det av lagmannsrettens referat av statens anførsler at det ble hevdet både at Øye felleseies utbyggingsplaner ikke var realistiske ut fra en økonomisk vurdering, og at det ikke var påregnelig at det ville blitt gitt tillatelse til en slik etablering.

Lagmannsretten har bare drøftet det første spørsmål uten å gå nærmere inn på om den utbygging som ble ansett realistisk, også kunne påregnes godkjent av bygningsmyndighetene. Dette er en mangel ved skjønnsgrunnene som må lede til opphevelse av overskjønnet på dette punkt.

Anken har etter dette ført frem og overskjønnet vil bli å oppheve når det gjelder erstatningsfastsettelsen.

Lagmannsretten har tilkjent Øye felleseie saksomkostninger under henvisning til skjønnsloven §54a jf §54. Det er ikke angitt om avgjørelsen bygger på litra a eller b i §54a første ledd. Selv om overskjønnet oppheves, finner jeg at omkostningsavgjørelsen bør opprettholdes etter litra b. Begjæringen om overskjønn var i det vesentlige begrunnet med at herredsrettens rettsanvendelse var uriktig. Det dreier seg om rettsspørsmål som ikke tidligere har vært behandlet av Høyesterett, og som har slik prinsipiell interesse at det var rimelig grunn til å begjære overskjønn. Det følger av §54b jf §54 at den ankende part skal dekke ankemotpartens omkostninger for Høyesterett. Det er inngitt omkostningsoppgave. Omkostningene settes til kr 112.427,- herav kr 16.447,- til dekning av utgifter.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Overskjønnet oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten for så vidt gjelder erstatningsfastsettelsen, slutningens post 1.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten ved Miljøverndepartementet til Øye felleseie 112.427,- - etthundreogtolvtusenfirehundreogtjuesju - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.