Hopp til innhold

HR-1993-373-K

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1993-06-18
Publisert: HR-1993-00373k
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-00373K , jnr 147/1993.
Parter: Ivar Rino Kristiansen mot Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (Regj.adv v/advokat Sveinung Koslung).
Forfatter: Røstad, Holmøy, Lund
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §163, §404, §54


Kjæremålet gjelder spørsmålet om et søksmål må avvises under henvisning til en rettskraftig lagmannsrettsdom fra 1989 og på grunn av manglende rettslig interesse.

Ivar Rino Kristiansen var i 1972-1974 student ved toårig økonomisk-administrativ linje ved Agder Distriktshøyskole. Ved avsluttende eksamen i faget EDB I fikk han karakteren "Ikke bestått". Kristiansen klaget, men karakteren ble opprettholdt ved vedtak truffet 26 april 1974 av den særskilte klagenemnd som var oppnevnt for å behandle klagen. I 1979 gikk Kristiansen til sak mot Staten blant annet med påstand om at sensurvedtaket skulle kjennes ugyldig og at han skulle tilkjennes erstatning. Saken ble hevet i 1983 etter at partene hadde inngått utenrettslig forlik. Forliket gikk i korthet ut på at Kristiansen fikk vitnemål som høyskolekandidat med fritak for eksamen i EDB I, samt billighetserstatning på kr 50.000,-, mens skolen påtok seg å utarbeide et rundskriv med informasjon om klage og begrunnelse ved sensur.

I 1986 gikk Kristiansen til sak mot Staten med påstand om at forliket var ugyldig på grunn av bristende forutsetninger. Han påsto også at sensur- og klagevedtakene var ugyldige og krevet erstatning. I byretten ble Staten frifunnet, og ved Eidsivating lagmannsretts dom 14 juni 1989 ble byrettens dom stadfestet. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 28 november 1989 ble Kristiansens anke til Høyesterett nektet fremmet.

Ved stevning 10 juni 1992 gikk Kristiansen til ny sak mot Staten blant annet med påstand om at det offentlige har opplysningsplikt om rettigheter ved sensurklage, at sensur- og klagevedtakene fra 1974 er ugyldige, samt om erstatning. Kristiansen gjorde i hovedsak gjeldende at han var blitt feilinformert og gitt mangelfull informasjon om sine rettigheter ved sensurklagen, herunder at han ikke var gjort kjent med adgangen til å underbygge klagen med EDB-utskrift fra senere gjennomkjøring av det programmet han leverte i eksamensbesvarelsen.

Oslo byrett avviste saken ved kjennelse 25 september 1992. Kristiansen påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 2 mars 1993 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Byrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ivar R. Kristiansen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse til Staten v/ Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 300 - trehundre - kroner."

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser, samt av lagmannsrettens dom 14 juni 1989.

Ivar Rino Kristiansen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I to kjæremål datert 23 mars 1993, innkommet henholdsvis 25 og 26 mars 1993, gjentar og utdyper Kristiansen de anførsler han fremførte for byretten og lagmannsretten. Han bestrider således at det utenrettslige forliket kan hindre rettsbehandling av den sist anlagte saken. Avvisning etter tvistemålsloven §163 forutsetter rettsforlik, og det er ikke inngått her. Det vises videre til at det aldri er inngått avtale om at Kristiansen skal avstå fra å fremme krav på grunnlag av sine rettigheter ved sensurklagen. Kravene i den aktuelle saken bygger på forhold som først ble kjent i 1989; nemlig departementets bekreftelse av Kristiansens rett til å underbygge sensurklagen med EDB-utskriften. Det vises også til at stevningen fra 1979 verken omfattet krav basert på forskriftsovertredelse eller departementets opptreden i saken.

Kristiansen bestrider videre at lagmannsrettens dom fra 1989 kan hindre fremme av saken. Han anfører at dommen bare avgjorde spørsmålet om forlikets gyldighet, mens det ikke foreligger noen rettsavgjørelse forsåvidt gjelder kravet om ugyldig sensurvedtak og erstatning.

Kristiansen har nedlagt slik påstand:

"Saken fremmes".

Staten ved Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Påstandene nedlagt i stevningen punktene 4-11 gjelder i realiteten de krav som ble rettskraftig avgjort ved lagmannsrettens dom av 14 juni 1989, jfr tvistemålsloven §163. Slik påstandene i punktene 1-3 er utformet, mangler saksøker rettslig interesse, jfr tvistemålsloven §54. Det anføres at det ikke hefter feil ved lagmannsrettens lovforståelse. Staten har nedlagt slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. Staten v/ Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger med kr 500,-".

Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken jf tvistemålsloven §404 nr 1, finner at lagmannsrettens kjennelse må stadfestes. Utvalget finner det tilstrekkelig å vise til den begrunnelse som er gitt av lagmannsretten og som utvalget er enig i.

Kjæremålet har ikke ført frem. Kjæremålsmotparten har krevet seg tilkjent saksomkostninger med kr 500. Kravet tas til følge.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Ivar Rino Kristiansen til Staten v/Kirke- utdannings og forskningsdepartementet 500 - femhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.