HR-1993-379-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-18 |
| Publisert: | HR-1993-00379k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-00379K , jnr 221/1993. |
| Parter: | A mot Staten v/Sosialdepartementet (Regj.adv v/advokat Steinar Mageli). |
| Forfatter: | Dolva, Schei, Lund |
| Lovhenvisninger: | Psykisk helsevernloven (1961) §5 |
A ble 21 mars 1992 tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling Lier ved Buskerud Sentralsykehus. Innleggelsen ble foretatt i medhold av §5 i lov om psykisk helsevern. A klaget tvangsinnleggelsen inn for den stedlige kontrollkommisjon. Klagen ble ikke tatt til følge. Ved stevning av 25 juni 1992 reiste A sak mot Staten v/Sosialdepartementet med påstand om at kontrollkommisjonens vedtak skulle kjennes ugyldig. Staten påsto seg frifunnet.
Mens hovedforhandling pågikk ved Drammen byrett, ble A utskrevet av tvunget psykisk helsevern. Saken ble etter dette hevet idet den ble ansett bortfalt som gjenstandsløs. Drammen byrett avsa 17 november 1992 kjennelse med slik slutning:
"Sak nr 1529-92A avvises fra Drammen byrett."
A' prosessfullmektig vedtok forkynnelse av byrettens kjennelse 3 desember 1992. I brev av 7 februar 1992 til Drammen byrett påkjærte A byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Byretten gjorde A oppmerksom på at kjæremålsfristen var utløpt og at kjæremålet således måtte anses fremsatt for sent, men at han kunne søke oppreisning for fristforsømmelsen. A ga i brev, mottatt av byretten 23 mars 1993, uttrykk for at han ikke ønsket å trekke kjæremålet tilbake. Det ble ikke søkt om oppreisning for fristforsømmelsen.
Eidsivating lagmannsrett fant at A' kjæremål var for sent fremsatt og avsa 3 mai 1993 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet avvises."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet forstås dithen at A påstår lagmannsrettens kjennelse opphevet.
Staten v/Sosialdepartementet har i tilsvar henholdt seg til lagmannsrettens kjennelse og anført at kjæremålet ikke synes å rette seg mot denne. Det er nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet avvises".
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker: Det som kan prøves ved kjæremålet, er om lagmannsretten hadde grunnlag for å avvise kjæremålet dit fordi kjæremål var erklært etter utløpet av kjæremålsfristen. Utvalget kan ikke prøve spørsmål i tilknytning til tvangsinnleggelsen av A.
Høyesteretts kjæremålsutvalg tiltrer lagmannsrettens resultat og viser til lagmannsrettens begrunnelse. Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Staten har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.