HR-1993-392-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-24 |
| Publisert: | HR-1993-00392k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1991-00470 - Høyesterett HR-1993-00392K , jnr 190/1993. |
| Parter: | Jama Invest, Eidesvik & Nesse (advokat Øystein Elgan) Arne Eidesvik mot Den norske Bank AS (advokat Erik J Sandene). |
| Forfatter: | Holmøy, Dolva, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, §373 |
Ved stevning av 14 oktober 1988 til Sunnhordland herredsrett reiste Den norske Creditbank (nå Den norske Bank AS) søksmål mot K/S AS Southern Surveyor, Jama Invest, Eidesvik & Nesse og Arne Eidesvik med krav om betaling for tap på terminforretninger med valuta. Det ble lagt ned prinsipal påstand om at K/S AS Southern Surveyor måtte betale, og subsidiær påstand om at Jama Invest, Eidesvik & Nesse og Arne Eidesvik måtte betale.
Herredsretten avsa 24 oktober 1989 dom med slik domsslutning:
"I hovedsøksmålet:
1. K/S AS Southern Surveyor, 5443 Bømlo, frifinnes.
2. Arne Eidesvik, 5443 Bømlo og Jama Invest, Eidesvik & Nesse, dømmes til in solidum å betale til Den norske Creditbank, kr 3.562.329,- kronertremillionerfemhundreogsekstitotusentrehundreogtjueni 00/100 - med tillegg av 18 % rente p.a. fra 02. september 87 og til betaling skjer.
3. Saksomkostninger blir ikke tilkjent.
I motsøksmålet:
1. Innestående på sperret konto i Sparebanken Vest, herunder renter, frigis til fordel for K/S AS Southern Surveyor.
2. Saksomkostninger blir ikke tilkjent."
Jama Invest, Eidesvik & Nesse og Arne Eidesvik påanket dommen til Gulating lagmannsrett som 6 november 1992 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Jama Invest, Eidesvik & Nesse og Arne Eidesvik frifinnes.
2. I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Den norske Bank A/S til Jama Invest, Eidesvik & Nesse og Arne Eidesvik kr 325.000,- - kronertrehundreogfemogtyvetusen - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
3. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes for så vidt den er påanket."
Dommen er avsagt med to mot en stemme.
Den norske Bank AS påanket dommen til Høyesterett. Ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 19 april 1993 ble anken nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2 og 4.
Jama Invest, Eidesvik & Nesse og Arne Eidesvik anmodet den 13 november 1992 lagmannsretten om å rette domsslutningens pkt 2, men ved lagmannsrettens beslutning av 23 november 1992 ble retting nektet.
Jama Invest, Eidesvik & Nesse og Arne Eidesvik påkjærte da i rett tid lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, domsslutningens pkt 2, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsrettens bevisbedømmelse, som bare har betydning for omkostningsavgjørelsen, kan prøves fullt ut av kjæremålsretten. Lagmannsretten har oversett saksomkostningsoppgaven for herredsretten, og således har retten feilaktig ment at oppgaven datert 25 september 1992 omfattet både saksomkostninger herredsretten og lagmannsretten. Utfra dette er saksomkostningsoppgaven skjønnsmessig splittet i en del for herredsretten og en del for lagmannsretten. Lagmannsretten har tilkjent fulle saksomkostninger for lagmannsretten og følgelig må den fremlagte omkostningsoppgave legges til grunn. Lagmannsretten har også gjort det besynderlige å øke omkostningene for herredsretten fra kr 51.700 i henhold til oppgave til kr 86.680.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt:
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Den norske Bank AS til Jama Invest, Eidesvik & Nesse og Arne Eidesvik kr 325.000,- - kronertrehundreogfemogtyvetusen - - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av kr 86.680,- - kroneråttisekstusensekshundreogåtti - innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.
Subsidiært:
Pkt. 2 i Gulating lagmannsretts dom oppheves og saksomkostningsspørsmålet hjemvises til fornyet behandling i lagmannsretten forsåvidt gjelder differansen mellom tilkjent omkostninger med kr 325.000,- og de krevde omkostninger med kr 411.680,-.
Omkostninger:
I begge tilfeller tilkjennes de kjærende parter saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Den norske Bank AS har anført at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse ikke lider av feil. Oppgaven av 25 september 1992 må forstås slik at den omfatter omkostninger/salær for både herredsretten og lagmannsretten. De ankende parter la på sedvanlig måte ned påstand om saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten, og påstanden ble fulgt opp med nevnte oppgave. Såfremt den ikke var ment å omfatte omkostninger for herredsretten burde dette ha vært presisert. Det kan ikke ses at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Subsidiært er det anført at omkostningsspørsmålet må hjemvises til ny behandling i lagmannsretten, da det er spørsmål om saksomkostningene slik de nå presenteres, skal aksepteres.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt.
Gulating lagmannsretts beslutning av 23. november 1992 i ankesak nr. 91-0470 stadfestes.
Subsidiært:
Gulating lagmannsretts beslutning av 23. november 1992 i ankesak nr. 91-0470 oppheves, og saken hjemvises til ny behandling.
Såvel prinsipalt som subsidiært:
"Den norske Bank AS tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget kan prøve om omkostningsavgjørelsen er i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Utvalget kan ikke prøve bevisbedømmelsen i tilknytning til avgjørelsen av det som var tvistegjenstand i saken. Derimot vil utvalget kunne prøve den delen av bevisbedømmelsen som utelukkende har betydning for omkostningsavgjørelsen.
Lagmannsretten tilkjente de ankende parter fulle saksomkostninger for lagmannsretten, men tilkjente ikke omkostninger for herredsretten. Retten oppfattet den omkostningsoppgave som ble levert lagmannsretten, slik at den omfattet omkostningene både for herredsretten og lagmannsretten.
Omkostningsoppgaven er på dette punkt ikke klar. Det er ikke sagt noe om hvilke instanser som omfattes av oppgaven. Imidlertid er en oppdeling av omkostningene for den enkelte instans såvidt vanlig, at det ikke var holdbart av lagmannsretten uten videre å basere seg på at oppgaven omfattet begge instanser. Etter de opplysninger som nå foreligger, må det legges til grunn at oppgaven bare omfattet omkostningene for lagmannsretten.
Lagmannsrettens omkostningsfastsettelse må etter dette oppheves forsåvidt gjelder utmålingen av omkostningene for lagmannsretten. Utmålingen av omkostningene må foretas av lagmannsretten, og saken må hjemvises til fortsatt behandling av dette spørsmål.
Hensett til den uklarhet det var ved den inngitte omkostningsoppgave, finner utvalget at den kjærende part ikke bør tilkjennes omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Punkt 2 i lagmannsrettens domsslutning oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til ny utmåling av omkostningene.
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.