HR-1993-408-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-01 |
| Publisert: | HR-1993-00408k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00631 K - Høyesterett HR-1993-00408K , jnr 174/1993. |
| Parter: | Olaf Holmsen mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/advokat Pål Dalane). |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Saken gjelder tvist om oppreisning for oversittelse av kjæremålsfrist, jf domstolloven §153 flg.
Olaf Holmsen ble 5 juni 1992 avskjediget fra sin stilling som ambulansesjef i Oslo kommune. Ved stevning til Oslo byrett 3 juli 1992 gikk Holmsen til søksmål mot kommunen med påstand om at avskjeden skulle kjennes rettsstridig og ugyldig, og det ble nedlagt påstand om erstatning. I stevningen ble det også nedlagt påstand om gjeninntreden i stillingen under sakens behandling for domstolene.
Byretten avsa 20 november 1992 dom med slik domsslutning:
"1. Oslo kommune frifinnes.
2. Olaf Holmsen tilpliktes, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Oslo kommune med kr 144.000,- - kroneretthundreogførtifiretusen -."
Det ble samtidig avsagt kjennelse med slik slutning:
"1. Olaf Holmsens krav om å gjeninntre i stillingen som ambulansesjef under sakens behandling for domstolene tas ikke til følge.
2. Olaf Holmsen tilpliktes - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse - å betale kr 1.000,- - kronerettusen - i saksomkostninger til Oslo kommune."
Den 20 november 1992 ble dommen og kjennelsen forkynt for Olaf Holmsen ved hans prosessfullmektig, advokat Karl Nandrup Dahl.
I ankeerklæring, oppsatt på byrettens kontor 18 desember 1992, krevde Holmsen under påstandens punkt 2 å gjeninntre i stillingen som ambulansesjef med øyeblikkelig virkning.
Oslo kommune innga anketilsvar og kjæremålstilsvar 13 januar 1993. Kommunen pekte i anketilsvaret på at påstandens punkt 2 skulle ha vært fremmet som kjæremål. Fristen for å erklære kjæremål var imidlertid oversittet.
I skriv av 7 februar 1993 gjorde Holmsen gjeldende at påstandens punkt 2 skulle anses som kjæremål, og han begjærte samtidig oppreisning for fristforsømmelsen.
Byretten avsa 12 februar 1993 kjennelse med slik slutning:
"Olaf Holmsen gis ikke oppreisning mot forsømmelse av kjæremålsfristen over Oslo byretts kjennelse av 20. november 1992."
Olaf Holmsen påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 26 mars 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse av 12. februar 1993 stadfestes.
2. Kjæremål over byrettens kjennelse av 20. november 1992 avvises.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Olaf Holmsen 500 - femhundre - kroner til Oslo kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. Saksomkostninger forøvrig tilkjennes ikke."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler framgår av de tidligere kjennelser.
Olaf Holmsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse i sin helhet til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det gjøres gjeldende at vilkårene for oppreisning etter domstolloven §153 er oppfylt. Det anføres at hans tidligere prosessfullmektig ikke ivaretok hans interesser. Han opplyste ikke noe om den særlige frist for å påkjære byrettens kjennelse av 20 november 1992, verken i den opprinnelig telefonorientering om avgjørelsen eller i den etterfølgende samtale hvorunder det ble meddelt at Norsk Kommuneforbund ikke ville engasjere seg ytterligere i saken.
Videre framholdes at det er sannsynlig at kravet om gjeninntagelse under sakens gang vil bli tatt til følge ved en realitetsvurdering. Det vises for så vidt til at byretten har lagt til grunn at det forelå en lokal avtale om likkjøring, hvilket prosessfullmektigene da var enige om. Anførslene i kommunens kjæremålstilsvar til lagmannsretten er derfor ikke korrekt. Det er han selv som har skaffet fram vesentlige deler av dokumentasjonen som viser at det dreier seg om en sentral avtale.
Det er nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Oslo kommune hevder at kjæremålet må avvises fordi det ikke oppfyller betingelsene etter tvistemålsloven §404. Det er ikke presisert i kjæremålet hva i lagmannsrettens kjennelse som angripes, men av anførslene synes det å være lagmannsrettens bevisbedømmelse. Lagmannsrettens bevisbedømmelse er ikke grunnlag for kjæremål.
Subsidiært legges det ned påstand om at lagmannsrettens avgjørelse stadfestes, og kommunen slutter seg til den begrunnelse som er gitt av byretten og lagmannsretten. Oslo kommune påberoper seg også de samme anførsler som tidligere er framført overfor byretten og lagmannsretten.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. I begge tilfelle: Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens kjennelse i dens helhet. Kjennelsen gjelder - foruten saksomkostningsspørsmålet - to forhold: slutningens punkt 1, hvor byrettens kjennelse 12 februar 1993 - angående oppreisning - stadfestes, og slutningens punkt 2, hvor kjæremålet over byrettens kjennelse 20 november 1992 avvises.
Kjæremålet over avgjørelsen av oppreisningsspørsmålet er et videre kjæremål, hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg har slik begrenset kompetanse som angitt i tvistemålsloven §404. Kjæremålsutvalget kan i den foreliggende sammenheng bare prøve saksbehandlingen ved lagmannsretten og dens tolking av lovforskrifter, se paragrafens nr 2 og 3.
Det foreliggende kjæremål må oppfattes slik at det retter seg mot lagmannsrettens bevisbedømmelse, og den kan utvalget ikke prøve ved videre kjæremål. Denne del av kjæremålet må derfor avvises.
Dette innebærer at lagmannsrettens stadfestelse av byrettens avslag på begjæringen om oppreisning er rettskraftig.
Etter dette er således kjæremålet over Oslo byretts kjennelse av 20 november 1992 om gjeninntreden i stillingen framsatt for sent. Da kan heller ikke kjæremålet over lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 2, føre fram. Lagmannsrettens kjennelse vedrørende dette må således stadfestes.
Kjæremålet har ikke ført fram, og den kjærende part må pålegges å erstatte kjæremålsmotpartens saksomkostninger. Beløpet settes til kr 500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet avvises for så vidt gjelder lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 1.
2. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 2, stadfestes.
3. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Olaf Holmsen til Oslo kommune 500 - femhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.