HR-1993-44-B - Rt-1993-312
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-30 |
| Publisert: | HR-1993-00044-B - Rt-1993-312 (99-93) |
| Stikkord: | Obligasjonsrett, Meglervirksomhet, Verdipapirhandel |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-00044 B, nr 91-00278. |
| Parter: | Lars Biong Nilsen (Advokat Peter Simonsen - til prøve) mot Carl Kierulf & Co A/S (Advokat Jon R Gundersen). |
| Forfatter: | Skåre, Langvand, Backer, Dolva, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Verdipapirhandelloven (1985) §25, Tvistemålsloven (1915) §174, §15, §16, §50 |
Dommer Skåre: Saken gjelder spørsmålet om debitor er forpliktet til å betale sin gjeld til et meglerfirma når meglerfirmaet ved å gi ham kreditt for aksjespekulasjon, overtrådte kredittforbudet i verdipapirhandelloven §25.
I midten av august 1985 ble Lars Biong Nilsen kunde hos Carl Kierulf & Co A/S som er autorisert fonds- og aksjemegler. Biong Nilsen opprettet da en konto hos meglerfirmaet - heretter kalt Kierulf - og satte inn 100.000,- kroner. Samme dag kjøpte han aksjer for ca 250.000 kroner.
Frem til mars 1986 kjøpte og solgte Biong Nilsen et meget stort antall aksjer. Han opparbeidet ganske raskt en betydelig debetsaldo. I slutten av september ble gjelden redusert ved låneopptak på 700.000,- kroner i Custos Finans. I oktober/ november viste kontoen til dels overskudd, dels underskudd. Fra midten av november og utover viste kontoen et underskudd som stort sett økte. Den 31 desember 1985 ble kontoen kreditert et markedslån på 1.500.000,- kroner - et lån som ble tilbakeført 8 januar 1986. Denne transaksjon ble foretatt uten Biong Nilsens medvirkning, og lagmannsretten har ikke kunnet finne noen annen forklaring enn "at man fra Kierulfs side har ønsket å bringe kontoen i rimelig balanse ved årsskiftet, idet kreditten da ellers ville ha vært påfallende høy".
I brev til Biong Nilsen 7 mai 1986 meddelte Kierulf at kontoen viste en saldo i Kierulfs favør på 3.086.151,- kroner. Det ble vist til at i henhold til verdipapirhandelloven hadde ikke Kierulf anledning til å finansiere verdipapirhandel for sine kunder, og det ble bedt om at kontoen ble gjort opp.
Da Biong Nilsen ikke betalte, realiserte Kierulf de aksjer som lå i depot. Kierulf gjorde også opp lånet i Custos som var sikret med pant i aksjene. Etter dette utgjorde debetsaldoen 1.189.706,- kroner, og Biong Nilsen ble avkrevet beløpet. Saldoen ble senere redusert med 4.375 kroner som utgjorde renter på det foran nevnte "lån" på 1.500.000,- kroner.
Da Biong Nilsen nektet å betale, tok Kierulf ut stevning 8 juli 1988. Oslo byrett avsa 8 mai 1989 dom med slik domsslutning:
"1. Lars Biong Nilsen dømmes til å betale til Carl Kierulf & Co. A/S kr 1.185.331,08 - enmillionetthundreogåttifemtusentrehundreogtrettien kroner - med tillegg av 20 - tjue - prosent rente p.a. fra 1. januar 1987 til betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Biong Nilsen påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett som 23 april 1991 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Lars Biong Nilsen dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Carl Kierulf & Co. A/S 846.979,62 - åttehundreogførtisekstusennihundreogsyttini 62/100 - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 1. januar 1987 til betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Reduksjonen av domsbeløpet skyldes at Biong Nilsen etter lagmannsrettens oppfatning ikke var forpliktet til å betale den del av kravet som var kurtasje - beregnet til ca 165.000,- kroner - samt renter for tiden fram til kontoen var oppgjort. Fra 1 januar 1987 er Biong Nilsen pålagt å betale morarente med 18 prosent, og ikke den avtalte rente som var 20 prosent.
Biong Nilsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Kierulf har erklært aksessorisk motanke knyttet til den reduksjon av kravet som ble foretatt av lagmannsretten.
Biong Nilsen har i det vesentlige anført:
Det foreligger ingen skriftlig avtale mellom Biong Nilsen og Kierulf. Det er imidlertid klart ut fra det som faktisk skjedde, at Kierulf skulle yte Biong Nilsen kreditt i forbindelse med kjøp av aksjer, og mot sikkerhet i aksjene. Det var ikke fastsatt noen kredittgrense.
Avtalen var i strid med §15 i lov 14 august 1918 nr 5 om fonds- og aksjemæglere. Denne lov ble opphevet ved lov 14 juni 1985 nr 61 om verdipapirhandel som trådte i kraft 15 oktober 1985. Også etter §25 i denne lov er det forbudt for fondsmeglere å yte lån i forbindelse med kjøp av aksjer.
Spørsmålet om og i hvilken utstrekning en avtale i strid med en straffsanksjonert lovbestemmelse kan kreves oppfylt, må i utgangspunktet avgjøres ved en tolking av den enkelte lov. Verdipapirhandelloven inneholder ingen bestemmelse som direkte løser dette spørsmål, men det er grunn til å legge vekt på §50 som bestemmer at et fondsmeglerforetak ikke kan gjøre gjeldende en avtale som er i strid med loven bestemmelser om egenhandel.
Under enhver omstendighet bør man ut fra reelle hensyn innfortolke en regel om at kredittavtalen er ugyldig. Det dreier seg om et forbud som retter seg mot avtalens innhold, og overtredelsen er straffbar. Lagmannsretten må utvilsomt ha rett i at en slik avtale ikke kan kreves gjennomført av kunden. Men tilsidesettelse av bestemmelsen må ha som naturlig konsekvens at Biong Nilsen heller ikke kan være ansvarlig for den kreditt som ble ytet. Dette må sies å følge av bestemmelsens formål og hensynet til forbudets effektivitet. Også rimelighet tilsier en slik løsning.
Subsidiært er anført at lagmannsrettens dom er riktig for så vidt den er kommet til at Kierulf ikke kan kreve renter etter avtalen og heller ikke kurtasje.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"Lars Biong Nilsen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter."
Ankemotparten - Kierulf - er enig i byrettens og lagmannsrettens begrunnelse for så vidt gjelder den del av kravet som omfattes av Biong Nilsens anke. Blant annet er anført:
Det er ikke holdepunkter for at Kierulf allerede i august 1985 åpnet for at Biong Nilsen kunne kjøpe aksjer på kreditt. Fram til midten av november viste kontoen dels debet- og dels kredittsaldo, og variasjonene må anses å ligge innenfor de grenser loven tillater. Det erkjennes imidlertid at fra da av ble det gitt kreditt i strid med verdipapirhandelloven §25. Kreditt ble gitt mot sikkerhet i aksjene.
Verken fonds- og aksjemeglerloven av 1918 eller verdipapirhandelloven gir holdepunkter for at avtale i strid med kredittforbudet leder til at aksjekjøperen blir uten ansvar for gjelden. Den førstnevnte lov hadde en ugyldighetsregel for det tilfelle at megleren hadde handlet i strid med forbudet mot egenhandel. En tilsvarende regel finner man i verdipapirhandelloven §50. Den omstendighet at ugyldighetsspørsmålet ikke er tatt opp for de tilfeller hvor kredittforbudet er overtrådt, viser at sivilrettslig ugyldighet ikke har vært ansett ønskelig.
Det er forklarlig at man ikke har utformet noen ugyldighetsregel knyttet til §25. Bestemmelsen inneholder ikke noe generelt forbud mot å handle verdipapirer på kreditt, og er begrunnet i mer generelle synspunkter på meglerens uavhengighet. Dessuten er det her tale om en meget vidtrekkende ugyldighetsvirkning. De lovbestemmelser man for øvrig har om ugyldighet ved lovstridige avtaler, fastsetter mer begrensede konsekvenser. Heller ikke hensynet til effektivitet i rettshåndhevelsen eller rimelighetshensyn taler for ugyldighet.
Kierulf er ikke enig med lagmannsretten når den kommer til at det skal gjøres fradrag for rente og kurtasje. Det er ikke treffende å sette likhetstegn mellom rente og fortjeneste fordi renten også skal dekke kapitalkostnader. Kurtasjen er vederlag for de enkelte kjøp og salg, og har ikke sammenheng med kredittgivningen. Kjøp og salg av aksjer kunne Biong Nilsen ha gjennomført også på grunnlag av lån fra andre kilder, noe han delvis har gjort.
Ankemotparten - Kierulf - har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt
Lars Biong Nilsen dømmes til å betale Carl Kierulf & Co. AS kr 1.185.331,08 med tillegg av 20% rente fra 1. januar 1987 til betaling skjer.
2. Subsidiært
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I begge tilfelle
Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter."
Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes og kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. Når det gjelder hovedanken bemerkes:
Det foreligger ikke noen skriftlig avtale mellom partene. Jeg legger imidlertid til grunn at det allerede fra starten av var forutsatt at Biong Nilsen ikke skulle gjøre opp for de enkelte kjøp, og at det altså ble gitt kreditt fra Kierulfs side. Dette var i strid med §15 i fonds- og aksjemeglerloven - og fra 15 oktober 1985 - med verdipapirhandelloven §25. Det forsøk som Kierulf ved årsskiftet 1985-86 gjorde på å tildekke en del av den store debetsaldo, viser etter min mening at Kierulf var klar over at forholdet var lovstridig. I brevet til Biong Nilsen 7 mai 1986 erkjenner Kierulf da også at i "henhold til lov om verdipapirhandel av 14. juni 1985 har vi ikke anledning til å finansiere verdipapirhandel for våre kunder".
Jeg legger til grunn at det ikke gjelder noen alminnelig regel om at en avtale med lovstridig innhold er uten virkning mellom partene, men at spørsmålet må avgjøres ved en tolking av den enkelte lov hvor det også legges vekt på enkelte momenter av mer generell karakter - herunder om reelle hensyn tilsier at lovovertredelsen får slik virkning.
Fonds- og aksjemeglerloven ble forberedt av et utvalg som foreslo et forbud mot egenhandel, samt en bestemmelse om at kjøperen eller selgeren kunne kreve handelen omgjort og i tilfelle skadeserstatning hvis forbudet var tilsidesatt. Departementet supplerte forbudsregelen mot egenhandel med bestemmelse om at det heller ikke kunne ytes kreditt ved kjøp - loven §15 - men endret ikke den foreslåtte sanksjonsregel - loven §16. Proposisjonen inneholder ingen bemerkninger som viser at spørsmålet om sivilrettslige virkninger ved overtredelse av kredittforbudet har vært overveiet.
I NOU 1978:42 Verdipapirhandel ble foreslått at egenhandel som hovedregel skulle tillates. Utvalget fant at det da ikke var grunn til å opprettholde kredittforbudet - hensikten med denne regel hadde vært å sikre at megleren ikke skulle ha noen egeninteresse (s 159). Departementet var ikke enig i dette og tilføyet det som nå er loven §25. Begrunnelsen for departementets standpunkt var at meglerforetakene burde være uavhengige mellomledd, se Ot.prp. nr. 68 1984-85 37. Jeg viser ellers til at loven §50 - som svarer til §16 i den tidligere lov - regulerer forholdet mellom partene ved overtredelse av reglene om egenhandel. Heller ikke forarbeidene til verdipapirhandelloven inneholder antydninger om bestemmelsen er forutsatt å skulle ha betydning ved overtredelse av §25.
Det man kan utlede av forarbeidene er for det første at spørsmålet om sivilrettslige virkninger ved overtredelse av §25 ikke har vært overveiet. Det er heller ikke ut fra alminnelige tolkingsregler mulig å trekke noen slutninger på grunnlag av §50 som kan ha betydning for det spørsmål som her behandles. Særlig er det grunn til å påpeke at den sivilrettslige følge av §50 er begrenset: Kjøperen eller selgeren kan kreve avtalen omgjort men i utgangspunktet berøres ikke plikten til å restituere det som er mottatt. De økonomiske konsekvenser for megleren ville være helt annerledes vidtrekkende dersom en låntaker skulle kunne si seg fri fra plikten til tilbakebetaling av et lån.
Jeg kan heller ikke se at den ankende part kan få medhold ut fra andre alminnelige synspunkter, herunder hensynet til effektiv rettshåndhevelse og til konkret rimelighet. Overtredelser av §25 er sanksjonert med straff og megleren kan risikere tap av bevilling. Dessuten står meglervirksomheten under offentlig kontroll. Det er ikke grunn til å bruke tap av tilbakebetalingsretten som sanksjonsmiddel. Om Biong Nilsen skulle få medhold, ville han få en tilfeldig fordel sammenlignet med de kunder som tar opp lån i en bank eller spekulerer for egne midler.
Spørsmålet er så om Kierulfs opprinnelige krav skal reduseres med det som utgjøres av kurtasje, og av renter frem til 1 januar 1987 - et rentebeløp som er innebygget i kravet. Kurtasjen har lagmannsretten beregnet til ca 165.000,- kroner, mens rentebeløpet utgjør 173.351,- kroner. Lagmannsretten har gjort fradrag for begge disse poster. Det er denne del av dommen som er angrepet i den aksessoriske motanke.
Jeg finner å kunne slutte meg til lagmannsrettens vurdering. Begge poster gjelder vederlagskrav med direkte tilknytning til den ulovlige kredittytelse, og den aksjehandel denne ga foranledning til. Det ville være lite rimelig om Kierulf skulle kunne innkassere noen form for vinning ved det ulovlige forhold. Jeg nevner i denne forbindelse at kurtasje og renter så vidt skjønnes ikke kan kreves dekket ved omgjøring av en aksjehandel som er i strid med reglene for egenhandel. Det er her ikke grunn til å ha ulike regler for egenhandel- og kredittilfellene. Jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke er riktig å behandle kurtasje ved salg av aksjer annerledes enn kurtasje ved kjøp.
Lagmannsretten tilkjente ikke saksomkostninger under henvisning til at saken var dels tapt dels vunnet, jfr tvistemålsloven §174 første ledd. Det er ingen grunn til å endre denne avgjørelsen. Anken til Høyesterett har ikke ført fram, men jeg finner ikke å burde tilkjenne Kierulf saksomkostninger. Saken har reist spørsmål av en viss prinsipiell interesse, og den er foranlediget av et ulovlig forhold fra Kierulfs side som er bakgrunnen for at saken ble prøvet for Høyesterett. Jeg finner på den annen side ikke grunn til å tilkjenne Biong Nilsen saksomkostninger i motanken. De spørsmål saken har reist henger nøye sammen, og motanken kan neppe ha medført nevneverdige tilleggsomkostninger.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.