HR-1993-457-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-15 |
| Publisert: | HR-1993-00457k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1993-00457K , jnr 294/1993. |
| Parter: | El Hatri al Hassan (advokat Leidulf Digernes) mot Staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Sveinung Koslung). |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Utlendingsloven (1988) §2, §30, §33 |
Kjæremålet gjelder midlertidig forføyning i utvisningssak etter utlendingsloven. Marokkansk statsborger El Hatri al Hassan reiste 5 november 1992 sak for Oslo byrett med påstand om at Justisdepartementets vedtak av 23 oktober 1992 om utvisning av ham fra Norge, skulle kjennes ugyldig. Samtidig begjærte han midlertidig forføyning med påstand om at utsendelse fra landet skulle suspenderes inntil hovedsaken var avgjort i første instans.
Etter muntlig forhandling avsa Oslo byrett 2 april 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. El Hatri al Hassan betaler saksomkostninger med kr 12.000,- - kronertolvtusen 00/100 - til Staten innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Byrettens kjennelse ble påkjært til Eidsivating lagmannsrett.
Oslo byrett besluttet i brev av 20 april 1993 at kjæremålet skulle ha oppsettende virkning.
Lagmannsretten avsa 10 juni 1993 kjennelse med slik slutning:
"Byrettens kjennelse stadfestes."
Saksforholdet og partenes anførsler går frem av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
El Hatri al Hassan har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til at kjæremålet gjelder tolkingen av lovforskrift, jf tvistemålsloven §404 nr 3.
Det gjøres gjeldende at utvisningsvedtaket er i strid med utlendingslov og utlendingsforskriftene. Byretten synes å ha lagt til grunn at vedtaket var ugyldig, men at denne feilen er blitt rettet opp under klagebehandlingen. Det gjøres gjeldende at konsekvensen av dette blir at kjærende part ikke har fått den rettighet som forvaltningsloven gir ham ved at et uavhengig organ eventuelt skal overprøve et underordnet organs avgjørelse. Noe av bakgrunnen for utlendingsloven var å styrke utlendingers rettssikkerhet, jf loven §2 første ledd. Med de enorme konsekvenser som et utvisningsvedtak kan ha for den eller de som berøres, må det stilles store krav til saksbehandlingen. Kjærende parts tilknytning til riket var eksempelvis ikke klarlagt da Utlendingsdirektoratet fattet sitt vedtak. Kjærende part var heller ikke gitt anledning til å uttale seg etter utlendingsloven §33 annet ledd som er en skal-regel.
Det fremholdes at byretten bygger på at kravet om forhåndsvarsel i relasjon til departementetes vedtak er oppfylt. Kjærende part anfører at forhåndsvarsel bare gjelder i relasjon til førsteinstans, dvs før prosessen settes i gang.
Det hevdes at de ovennevnte anførsler er tilstrekkelige til å sannsynliggjøre det "krav" kjærende part gjør gjeldende at han har.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Vedtaket om utsendelse suspenderes inntil saken er avgjort i første instans.
2. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Staten gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig i resultatet og at avgjørelsen må stadfestes.
Kjærende part angir at kjæremålet gjelder tolkingen av en lovforskrift. Så vidt kjæremotparten kan se er det imidlertid utlendingsmyndighetenes saksbehandling som angripes gjennom kjæremålet.
Til anførselen om at vedtaket ikke er realitetsbehandlet i to instanser siden Utlendingsdirektoratets opprinnelige vedtak var truffet på ufullstendig faktisk grunnlag, gjøres gjeldende at direktoratet i forbindelse med klagebehandlingen vurderte disse forhold. Forholdene ga etter direktoratets vurdering imidlertid ikke grunnlag for å endre utvisningsvedtaket av 17 juli 1992. Videre ble saken vurdert to ganger av Justisdepartementet. Utlendingssaken har således etter statens oppfatning fått en grundig behandling og også blitt behandlet i to instanser slik forvaltningsloven forutsetter.
Staten vil fastholde at det forhold at politiets forhåndsvarsel om utvisning forut for direktoratets vedtak eventuelt ikke nådde frem til den kjærende part, sett i forhold til den senere behandling av saken, under ingen omstendighet kan begrunne at departementets vedtak anses ugyldig. Den kjærende part er gitt full anledning til å uttale seg før endelig vedtak er truffet, jf utlendingsloven §33.
Det er nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes og staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf tvistemålsloven §404. I det foreliggende tilfelle er anført at kjæremålet bygger på §404 nr 3 som gir utvalget kompetanse til å overprøve lagmannsrettens lovtolking.
Kjæremålet bygger på at Justisdepartementets vedtak er ugyldig på grunn av mangler ved saksbehandlingen. Disse anførsler er vurdert av lagmannsretten som - i likhet med byretten - er kommet til at vedtaket er gyldig. Den vurdering som her ligger til grunn, kan utvalget ikke prøve.
Lagmannsretten har lagt til grunn at domstolene har full prøvingsrett i forhold til forvaltningens vurdering etter utlendingsloven §30 tredje ledd. Kjæremotparten er ikke enig i dette. I den foreliggende sak har utvalget ingen foranledning til å gå inn på dette spørsmål.
Kjæremålet må etter dette avvises. Kjæremotparten har krevd saksomkostninger med 1.500,- kroner.
Påstanden tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet avvises.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler El Hatri al Hassan til staten v/Justisdepartementet 1.500,- - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.