HR-1993-465-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-26 |
| Publisert: | HR-1993-00465s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 465/1993, jnr 214/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Skåre, Backer |
| Lovhenvisninger: | Utleveringsloven (1975) §6, Utleveringsloven (1975), §1, §2 |
A, født xx.xx.1963, er av påtalemyndigheten i Sverige siktet for drap eller medvirkning til drap på B den 30 desember 1992 i Fjällbacka i Strømstad politidistrikt i Sverige.
A ble pågrepet av politiet i Oslo den 8 januar 1993. Samme dag ble han av svensk påtalemyndighet begjært utlevert til Sverige. Tingsrätten i Strømstad har 11 januar 1993 besluttet at A skal pågripes og fengsles under henvisning til at det er skjellig grunn til å mistenke ham for drapet eller for medvirkning til dette.
A er i Norge siktet for en rekke lovbrudd, herunder narkotikaforbrytelser begått i løpet av 1991.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 11 januar 1993 ble han på grunnlag av siktelsen i Norge varetektsfengslet frem til 8 februar 1993. Fengslingsfristen er senere forlenget til 1 mars 1993. Den forlengede fengsling har vært hjemlet i lov av 3 mars nr 1 1961 om utlevering av lovbrytere i Norden, loven §12.
Oslo forhørsrett behandlet 1 februar 1993 spørsmålet om utlevering av A til Sverige.
Forhørsretten avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
"Utleveringsbegjæring fremsatt 28. januar 1993 mot A, født xx.xx.1963, tas ikke til følge."
Politiet påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 18 februar 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1963, kan utleveres til Sverige."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I støtteskriv til kjæremålet har hans forsvarer gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket lov om utlevering av lovbrytere i Norden feil når den har funnet vilkårene til stede for utlevering av A til Sverige. Fra kjæremålet hitsettes:
"Efter utleveringsloven §6, kan ikke personer som er under straffeforfølgning i Norge utleveres. A er siktet for flere grove narkotikaforbrytelser i Norge. Politiet har i sin påtegning vist til at den norske saken kan overføres til Sverige. Lagmannsretten har lagt dette faktum til grunn. I den forbindelse vises til samarbeidsavtale om rettsforfølgning i annet nordisk land, som følger vedlagt. Efter denne avtales §1, er det bosted og ikke statsborgerskap, som skal være avgjørende. Efter avtalens §2 skal det bl.a. tas hensyn til den siktedes interesse ved avgjørelsen av om en sak skal overføres eller ikke. A vil ikke, efter det jeg har fått opplyst, få fradrag for de dager han har sittet i varetekt i Norge. A har varetektsfradrag på flere måneder i Norge, og hans interesse tilsier derfor ikke at de norske sakene overføres."
A anfører for øvrig at lagmannsretten har vurdert bevisene feil når den har funnet at det foreligger skjellig grunn til å mistenke A for drap eller medvirkning til drap.
Kjæremålet må etter omstendighetene oppfattes dithen at A påstår lagmannsrettens kjennelse opphevet.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet er begrunnet med at lagmannsrettens kjennelse hviler på feil lovtolking, og det er på dette punkt vist til bestemmelsen i §6 i den nordiske utleveringslov.
Lagmannsretten har funnet at det er skjellig grunn til å mistenke A for drap eller medvirkning til drap, i samsvar med begjæringen fremsatt av Tingsrätten i Strømstad. Lagmannsretten har videre funnet at de vilkår som nevnte lov stiller for utlevering, her er oppfylt.
Lagmannsretten har for så vidt angår bestemmelsen i loven §6 innskrenket seg til å vise til påtegning fra Oslo politikammer, datert 28 januar 1993.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at nevnte påtegning gir grunnlag for å anta at forfølgningen av de straffbare forhold A mistenkes for å ha begått her i landet, vil bli søkt overført til videre forfølgning av svensk påtalemyndighet, og at slik overføring av straffesak ikke vil komme i strid med bestemmelsen i loven §6.
Lagmannsrettens kjennelse om utlevering av A anses således å være utilstrekkelig begrunnet, og kjennelsen må bli å oppheve.
A er besluttet undergitt fengsling til 1 mars 1993.
Under fortsatt fengsling av A - hjemlet enten i den norske siktelse, eller i utleveringsloven bestemmelser - må det kunne avklares om utlevering av A kan skje, uten avsluttet rettsforfølgning her i landet, jf bestemmelsen i loven §6 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.