HR-1993-480-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-30 |
| Publisert: | HR-1993-00480k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1991-00618 A - Høyesterett HR-1993-00480K , jnr 236/1993. |
| Parter: | Ekerhovd Settefisk A/S (Advokatfirmaet Secher & Co Ans v/advokat Magne Revheim) mot International Farvefabrik AS (Thommessen Krefting Greve Lund AS Advokatfirma v/advokat Endre Grande). |
| Forfatter: | Backer, Schei, Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §181 |
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. International Farvefabrik AS (IFA AS), avdeling Aquacare leverte i 1986 et anlegg for rensing og resirkulering av vann til Ekerhovd Settefisk A/S som skulle drive klekkeri og settefiskproduksjon. Ved stevning av 10 mars 1989 til Bergen byrett gikk Ekerhovd Settefisk A/S til søksmål mot IFA AS med krav om heving av kjøpet av anlegget og erstatning for tapte grunnlagsinvesteringer og tapt fortjeneste.
Byretten avsa den 24 desember 1990 dom med slik domsslutning:
"1. Avtalen heves og International Farvefabrik A/S idømmes å tilbakebetale til Ekerhovd Settefisk A/S kr 859.200,- med tillegg av 18 % rente fra 20. mai 1987 til betaling skjer.
2. International Farvefabrik A/S dømmes til å betale Ekerhovd Settefisk A/S erstatning med totalt kr 4.564.015,00. I tillegg kommer 18 % rente av kr 2.150.000,- fra 20. mai 1987 og 18 % rente av kr 2414015,00 fra 05. november 90 til betaling skjer.
3. International Farvefabrik A/S dømmes til å betale Ekerhovd Settefisk A/S deres saksomkostninger med kr 11.1647,95."
Ekerhovd Settefisk A/S hadde nedlagt påstand i stevningen om erstatning begrenset oppad til kr 2.000.000,-. Senere ble det nedlagt påstand om erstatning begrenset oppad til kr 5.302.020,- med tillegg av 18 % renter p a fra 20 mai 1987 av kr 2.150.000,- og av resterende beløp fra 5 november 1990 til betaling skjer. IFA AS nedla påstand om frifinnelse. Byretten la til grunn at saksøkeren hadde vunnet saken og anvendte tvistemålsloven §172.
IFA AS anket dommen til Gulating lagmannsrett, og Ekerhovd Settefisk A/S motanket over byrettens erstatningsutmåling for så vidt det ikke var tilkjent erstatning for tapte inntekter fra og med 1988. Det ble krevet erstatning begrenset oppad til kr 5,3 millioner fastsatt etter rettens skjønn.
Gulating lagmannsrett avsa 13 april 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Bergen byretts dom pkt. 1 stadfestes, med den endring at beløpet under dette punkt settes til kr 716.000,-. I tillegg kommer renter av beløpet med 18 % regnet fra 20. mai 1987.
2. International Farvefabrik A/S dømmes til å betale Ekerhovd Settefisk A/S erstatning med totalt kr 1.100.000 - kronerenmillionetthundretusen - samt renter med 18 % regnet fra 5. november 1990 til betaling skjer.
3. I erstatning for saksomkostninger i anledning motanken betaler Ekerhovd Settefisk A/S til International Farvefabrik A/S kr 26.750,- - tjuesekstusensjuhundreogfemti -.
4. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger verken for byrett eller lagmannsrett.
5. Oppfyllelsesfrist under punktene 1, 2 og 3 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Lagmannsretten har begrunnet omkostningsavgjørelsen slik:
"Anken har delvis ført frem. Det vil i anledning denne delen av saken ikke bli tilkjent saksomkostninger til noen part, jfr. tvistemålsloven §180, annet ledd og §174, første ledd, idet en ikke finner at det foreligger slike omstendigheter som etter §174, annet ledd gir grunnlag for å fravike regelen i paragrafens første ledd. Avgjørelsen gjelder omkostninger for både byrett og lagmannsrett.
Motanken har vært forgjeves og ankemotparten vil derfor bli pålagt å erstatte ankende part dennes saksomkostninger i anledning motanken, jfr. tvistemålsloven §180, annet ledd og hovedregelen i §172, første ledd.
Ankende parts prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave der saksomkostningene for lagmannsretten oppgis til kr 133.788,-, hvorav kr 112.000,- er salær. Det legges til grunn at saksomkostningene ved motanken har utgjort en mindre, men ikke uvesentlig del av sakens totale omkostninger. Lagmannsretten foretar en skjønnsmessig fordeling slik at omkostningene i anledning motanken erstattes med kr 26.750,-."
Ekerhovd Settefisk A/S har i rett tid påkjært omkostningsavgjørelsen - domsslutningens punkt 3 og 4 til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det anføres at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Subsidiært gjøres gjeldende at det foreligger ufullstendige premisser og således saksbehandlingsfeil.
Når det gjelder omkostningsavgjørelsen for byretten, anføres at den påstand som var nedlagt måtte innebære at retten skulle fastsette erstatningen etter rettens vurdering/skjønn, men begrenset oppad til påstandsbeløpet. Byretten har korrekt funnet at Ekerhovd Settefisk A/S vant saken fullstendig for byretten, selv om det utmålte beløp ble noe lavere enn maksimumsbeløpet i påstanden. For lagmannsretten ble erstatningen noe redusert - for øvrig anføres at den kjærende part fikk fullt medhold. Hovedtemaet var ansvarsgrunnlaget. Det aksepteres som utgangspunkt at ankedomstolen vurderer omkostningene for førsteinstansen basert på sitt eget materielle resultat. Etter lagmannsrettens premisser synes det som om retten vedrørende byrettens omkostningsavgjørelse har lagt til grunn at saken er dels vunnet og dels tapt. Ut fra det resultat lagmannsretten er kommet frem til, og de påstander som er nedlagt fra begge parter, kan saken ikke anses som dels vunnet, dels tapt. Den kjærende part hevdes å ha fått medhold i de vesentligste punkter (hevingsrett og ansvarsgrunnlaget - grov uaktsomhet), og den reduserte erstatning som lagmannsretten har kommet frem til, kan ikke endre det resultat at saken er fullstendig vunnet for den kjærende part. Retten skulle hva angår erstatningsutmåling i realiteten foreta en utmåling etter skjønn. Bakgrunnen for at erstatningsbeløpet ble noe redusert for lagmannsretten, er bl a at kjæremotparten anførte nye argumenter både hva angår fakta og jus. Dette kan ikke den kjærende part ha ansvaret for.
Når det gjelder rettens premisser vedrørende byrettens omkostningsavgjørelse, er disse svært snaue. Det kan synes som lagmannsretten ikke har foretatt en isolert vurdering av sakstemaet og slik saken lå an for byretten. Det vises til Rt-1986-449 og Rt-1953-1086, hvor det fremgår at det skal foretas en slik isolert vurdering av omkostningsansvaret for hver enkelt rettsinstans.
Vedrørende saksomkostningene for lagmannsretten anføres at når den kjærende part fikk fullstendig medhold i sentrale spørsmål om hevingsrett og ansvarsgrunnlag, kan ikke det forhold at lagmannsretten reduserer erstatningen noe i forhold til byretten, medføre at saken er dels vunnet og dels tapt. I realiteten hevdes at ankemotparten, den kjærende part, fikk fullt medhold også i ankesaken, og skulle vært tilkjent saksomkostninger.
Subsidiært anføres at lagmannsrettens premisser på dette punkt er svært korte og ufullstendige. De gir ikke godt nok grunnlag for å fastslå at retten har vurdert saksomkostningene ut fra et riktig rettslig prinsipp. Under enhver omstendighet skulle retten nærmere begrunnet hvorfor unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd ikke ble benyttet.
Når det gjelder motanken, har lagmannsretten kommet til at denne har vært forgjeves og ankemotparten, den kjærende part, er derfor pålagt å erstatte den ankende parts saksomkostninger. Lagmannsretten hevdes gjennom sin avgjørelse av selve ankesaken også å ha tatt standpunkt til motanken som gjaldt erstatning for driftstap fra og med 1988. Det anføres at lagmannsretten, hva angår erstatningsutmålingen knyttet til anken, har lagt til grunn at bare investeringskostnader og andre faktiske kostnader skal kunne kreves erstattet. Når motanken er knyttet til hovedanken på en slik måte at motanken i realiteten blir avgjort gjennom den avgjørelse som hovedanken får, må utgangspunktet være at det bare er de økte omkostninger ved motanken som kan kreves tilkjent den annen part, jf Schei: Tvistemålsloven I side 344. I denne saken har det ikke vært noen særlige omkostninger knyttet til motanken. Lagmannsretten har skjønnsmessig fastsatt omkostningene til kr 26.750,-, og beløpets størrelse må klart vise at retten ikke har tatt riktig rettslig utgangspunkt.
Dersom kjæremålsretten ikke ut fra rettens premisser kan konstatere at det foreligger riktig lovanvendelse vedrørende omkostningsavgjørelsen på dette punkt, må premissene anses ufullstendige og uklare, og således foreligger det en saksbehandlingsfeil.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for byrett i.h.h.t. denne retts omkostningsavgjørelse.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger helt eller delvis, jfr. §174 annet ledd vedrørende anken.
3. Kjæremotparten (ankende part) tilkjennes ikke saksomkostninger for motanke.
4. Subsidiært.
Lagmannsrettens avgjørelse vedrørende saksomkostninger, domsslutningens pkt. 2 og 3, oppheves og hjemvises til ny behandling i lagmannsrett.
5. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for dette kjæremål."
IFA AS gjør gjeldende at saksomkostningsavgjørelsen ikke er avgjort i strid med loven.
Det fremgår av lagmannsrettens dom at det var 4 hovedspørsmål som var gjenstand for saken. For det første spørsmålet om heving. Den kjærende part har her fått medhold i byrett og lagmannsrett. Dette utgjorde totalt sett en mindre del av saken. Det tilføyes at når det gjelder dette spørsmål, er byrettens dom endret i kjæremotpartens favør, ved at beløpet er justert ned som følge av at merverdiavgift ikke skal beregnes. Dernest kom spørsmålet om standardleveringsbetingelsene i NL 79 skulle anvendes eller ikke. IFA AS vant her frem med sitt syn. For det tredje ble spørsmålet om grov uaktsomhet sentralt når NL 79 ble lagt til grunn. Også her har IFA AS fått delvis medhold av lagmannsretten. Det fjerde element i saken var selve erstatningsberegningen. I forhold til den kjærende parts spesifisert oppbygde påstand er lagmannsrettens resultat langt på vei en betydelig imøtekommelse av den ankende parts syn ved at erstatningsbeløpet er redusert til ca 1/5 av det opprinnelige, og at rentebestemmelsene er endret i kjæremotpartens favør. Kjæremotparten har således i vesentlige deler vunnet frem med sine synspunkter på erstatningsutmålingen.
Endelig tilføyes at retten har pålagt den kjærende part et selvstendig ansvar for å begrense tap. Dette har fått vesentlig betydning for rettens erstatningsutmåling og er selvsagt i samsvar med kjæremotpartens anførsler.
Alle forhold tatt i betraktning er det etter kjæremotpartens syn ikke tvilsomt at anken delvis har ført frem og resultert i et for kjæremotparten vesentlig bedre resultat enn for byretten, både på det ansvarsmessige og på det utmålingsmessige. Totalt sett er saken i loven terminologi delvis vunnet og delvis tapt.
Vedrørende motanken anføres at denne helt klart var forgjeves, og at det således ikke er i strid med loven når IFA AS er tilkjent saksomkostninger for denne del av saken. Kjæremotparten har ikke bemerkninger til den skjønnsmessige fordelingen som er foretatt, og det anføres at retten må ha anledning til å treffe en slik avgjørelse.
Videre gjøres gjeldende at den kjærende part ikke under noen omstendighet kan få medhold i den påstand som er nedlagt i kjæremålet. Hvis Høyesteretts kjæremålsutvalg mot formodning skulle finne at saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, eventuelt at det foreligger saksbehandlingsfeil, må resultatet bli opphevelse og hjemvisning til ny behandling.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Gulating Lagmannsretts saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
2. IFA AS tilkjennes saksomkostninger for kjæremålet med kr 2.000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har lagt til grunn noen uriktig lovforståelse når den kom til at anken (hovedanken) delvis hadde ført frem og at saksomkostningsavgjørelsen for lagmannsretten derfor måtte treffes etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174. Det kan her bl a vises til at lagmannsretten kom til at det ikke var grunnlag for erstatning for den del av tapet som skyldes selve kontraktsinngåelsen og beslutningen om å gå i gang med prosjektet fra Ekerhovd Settefisk A/S' side. Videre at Ekerhovd Settefisk A/S hadde et selvstendig ansvar for å begrense tapene etter hvert som sykdom inntrådte og tapene begynte å komme. Dette har fått betydning for erstatningsutmålingen.
Det er ikke holdepunkter for at lagmannsretten ikke har foretatt en selvstendig vurdering av omkostningsavgjørelsen for omkostningene i byretten. Også her er tvistemålsloven §174 anvendt, hvilket er riktig.
Retten har tilkjennegitt at den har overveiet bruk av unntaksregelen i tvistemålsloven §174, men at den ikke fant grunn til det. Begrunnelsen er tilstrekkelig. Den skjønnsmessige vurdering av om unntaksregelen bør brukes, kan utvalget ikke overprøve.
Det er riktig, som den kjærende part anfører, at de omkostninger som skal henføres til motanken, er de økte omkostninger som skyldes at ikke bare hovedanken er behandlet. Det synes imidlertid som lagmannsretten har hatt dette utgangspunktet ved fastsettelsen av omkostningene for motanken. Det vises her til at lagmannsretten har konstatert at "saksomkostningene ved motanken har utgjort en mindre, men ikke uvesentlig del av sakens totale omkostninger". Dette må naturlig forstås slik at lagmannsretten har vurdert hvilke omkostninger det medførte å få behandlet de spørsmål motanken reiser.
Kjæremålet har etter dette vært forgjeves. Kjæremotparten har krevet seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kravet tas til følge, og omkostningene settes til kr 2.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Ekerhovd Settefisk A/S til International Farvefabrik AS 2.000,- - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.