HR-1993-502-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-04 |
| Publisert: | HR-1993-00502s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 502/1993, jnr 92/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Backer, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, Veitrafikkloven (1965) §31, §195, §62, §63, §19, §22, §4, Straffeprosessloven (1981) §392 |
Gulating lagmannsrett avsa 29 januar 1985 dom med slik domsslutning i straffesak mot A:
"A dømmes for forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd, og straffeloven §195 og overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §22, første ledd, og samme lov §31 første ledd, jfr. §4, jfr. trafikkreglene §19 annet ledd, jfr. straffeloven §62, og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 4 - fire - år, hvorfra går 2 - to - dager for utholdt varetektsfengsel."
A begjærte gjenopptakelse 17 desember 1985, men begjæringen ble forkastet ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 29 april 1986. Kjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, men ble stadfestet av kjæremålsutvalget 31 juli 1986.
Den 31 august 1992 begjærte A på ny saken gjenopptatt. Gjenopptakelsesbegjæringen omfattet ikke domfellelsene for brudd på vegtrafikkloven.
Gulating lagmannsrett avsa 28 oktober 1992 kjennelse med slik slutning:
"Begjæring om gjenopptakelse av 31. august 1992 i straffesak nr. 57/1984 forkastes."
Saksforholdet for øvrig fremgår av lagmannsrettens dom og kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at han bodde et annet sted ett år av det tidsrom som er angitt i tiltalebeslutningen, og i den øvrige perioden medførte hans samboerforhold at han hadde personer rundt seg hele døgnet. Han kan således umulig ha begått handlingene. Det er videre anført at etterfølgende momenter, blant annet fornærmedes oppførsel, tilsier at dommen ikke er riktig. Det er i kjæremålet nedlagt slik påstand:
"Begjæringen om gjenopptakelse av 31. august 1992 for straffesak nr. 57/84 blir å ta til følge."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Utvalget har full kompetanse i saken, da det dreier seg om et kjæremål over en avgjørelse som lagmannsretten har truffet i første instans.
Gjenopptakelse er begjært i medhold av straffeprosessloven av 1981 §392 annet ledd. Ifølge denne bestemmelsen kan gjenopptakelse besluttes når særlige forhold gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld prøves på nytt. Bestemmelsen er en supplerende unntaksbestemmelse i forhold til de andre gjenopptakelsesbestemmelser.
I likhet med lagmannsretten kan kjæremålsutvalget ikke se at det som er anført fra domfelte, kan begrunne gjenopptakelse etter den nevnte bestemmelse. Man kan her i det vesentlige vise til lagmannsrettens begrunnelse.
Til domfeltes anførsler om at han skulle ha "et alibi" for det aktuelle tidsrom bemerkes:
Domfellelsen gjelder utuktig omgang med fornærmede i domfeltes leilighet i X-veien 73 i Y over et tidsrom på fire til fem år frem til våren 1982. Domfelte anfører at han hadde sammenhengende samboere over dette tidsrom og alltid var omgitt av folk i leiligheten, samt at denne var leid bort en del av tiden. Dette bildet svarer imidlertid på ingen måte til det som domfelte trakk opp i sin politiforklaring av 15 desember 1982, der han gikk detaljert inn på disse forhold. Han hadde et par kortere samboerforhold, hvorav det ene falt sammen med at han leide ut leiligheten i mindre enn ett år. Videre uttales det i politiforklaringen at i den tiden domfelte bodde i X, og spesielt i den tiden han ikke hadde noe fast samboerforhold, hadde han mye unger inne i leiligheten.
Etter dette blir kjæremålet å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.