HR-1993-506-K - Rt-1993-948
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-08-30 |
| Publisert: | HR-1993-00506-K - Rt-1993-948 (357-93) |
| Stikkord: | Familierett, Barnerett, Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1993-00645 K - Høyesterett HR-1993-00506 K, jnr 348/1993. |
| Parter: | Y (advokat Tone Kleven) mot X (advokat Elisabeth Baumann). |
| Forfatter: | Skåre, Aasland, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-7, §13-8, Tvistemålsloven (1915) §404, §2-12 |
Den 30 juli 1993 fremsatte X en begjæring til Æ namsrett om utlevering av hennes barn S1, født xx.xx.1983, som ikke var blitt tilbakelevert av faren, Y, etter utøvelse av samværsrett. Etter rettsforlik hadde hun den daglige omsorgen for barnet.
Namsretten avsa 18 august 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Y pålegges å utlevere S1, født xx.xx.1983, til hans mor, X.
2. Y tilpliktes innen 2 - to - uker å betale saksomkostninger til X v/adv. Elisabeth Baumann med kr 6.950,- - kronersekstusennihundreogfemti 00/100 -."
Y påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 24 august 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Namsmannen i A pålegges å avhente S1, født xx.xx.1983, og å føre ham tilbake til X."
Y har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og har bedt om at kjæremålet gis oppsettende virkning. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §13-8. Det er en uforsvarlig slutning av lagmannsretten å legge til grunn at en tilbakeføring ved bruk av makt ikke vil føre til store alvorlig psykiske problemer for barnet. Det er på det rene at det vil være umulig å utlevere S1, jf tvangsfullbyrdelsesloven §13-7, og begjæringen skal da ikke tas til følge, jf tvangsfullbyrdelsesloven §13-8. Når det er barnet selv som hardnakket motsetter seg tilbakeføring, foreligger det umulighet, jf prinsippet i Rt-1963-1389. Når tilbakeføring bare kan gjennomføres med psykiske skadevirkninger for barnet regnes det som umulig, jf prinsippet i Rt-1970-703.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse av 24. august 1993 i sak nr. 93-645 K oppheves.
2. Y tilkjennes saksomkostninger."
X bestrider at det foreligger umulighet som innebærer at begjæringen ikke skal tas til følge.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse av 27. august 1993 i sak nr. 93-645 K stadfestes.
2. X tilkjennes saksomkostninger for namsretten, lagmannsrett og Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset slik det følger av tvistemålsloven §404 jf tvangsfullbyrdelsesloven §2-12.
Det er ikke nødvendig for utvalget å ta standpunkt til begjæringen om å gi kjæremålet oppsettende virkning.
Den kjærende part hevder at det foreligger uriktig tolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §13-8. En riktig lovtolkning tilsier etter den kjærende parts oppfatning at tilbakeføring av gutten til moren må anses umulig.
Lagmannsretten har lagt til grunn at selv om gutten motsetter seg tilbakeføring, og selv om en tilbakeføring med makt vil være uheldig for ham, er det ikke "grunnlag for å anta at en slik tilbakeføring vil føre til store alvorlige psykiske problemer for ham". Den viser videre til at mulige problemer for gutten vil kunne begrenses dersom den kjærende part aktivt og lojalt følger opp sin plikt til å sørge for at gutten vender tilbake til moren.
Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens begrunnelse bygger på uriktig lovtolkning. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremotparten blir å tilkjenne saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes til kr 2.000,-. De tidligere instansers saksomkostningsavgjørelser blir stående.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Y til X 2.000,- - to tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.