HR-1993-519-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-05 |
| Publisert: | HR-1993-00519s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 519/1993, jnr 207/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Skåre, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §292, Straffeprosessloven (1981) §444, §388, §445 |
Kjæremålet gjelder erstatningskrav fra A i anledning straffeforfølgning.
Ved Larvik byretts dom 24 oktober 1990 ble A - med meddommernes stemmer - frifunnet for brannstiftelse (straffeloven §292) på Victoria hotell i Larvik 12 juli 1983.
Påtalemyndigheten hadde tidligere besluttet at det ikke skulle reises tiltale mot ham for en hotellbrann 4 august samme år. Under etterforskningen hadde A sittet varetektsfengslet i 60 dager. På denne bakgrunn fremmet A 7 mai 1991 erstatningskrav etter straffeprosessloven kapittel 31.
Larvik byrett - med samme sammensetning som i straffesaken - avsa 13 januar 1992 kjennelse med slik slutning:
"Erstatningskravet fra A forkastes."
A påkjærte avgjørelsen til Agder lagmannsrett, som avsa kjennelse 9 september 1992 med slik slutning:
"Kjæremålet vert forkasta."
A har ved brev 20 januar 1993 påkjært lagmannsrettens kjennelse.
Det fremgår av brevet at A opprettholder de påstandene han fremsatte i forbindelse med kjæremålet til lagmannsretten. Han hadde der blant anført:
"En vesentlig grunn til at jeg påkjærer kjennelsen er:
1. Frikjennelse i henhold til tiltale, samt at tiltale i saken ikke står i forhold til siktelse som førte til varetektsfengslingen.
2. Det enorme tidsaspektet i saken må tilskrives slendrian fra myndighetenes side, og av den grunn bør jeg tilkjennes erstatning."
I tilleggsbrev hadde A videre gjort gjeldende at han burde hatt juridisk bistand i erstatningssaken.
Det videre-kjæremål er oversendt Larvik politikammer til uttalelse, men påtalemyndigheten har ikke uttalt seg i denne anledning.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse i saken, jf straffeprosessloven §388 nr 5.
Kjæremålsutvalget er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i det alt vesentlige slutte seg til lagmannsrettens begrunnelse. Utvalget er således enig i at det ikke er sannsynliggjort at A ikke sto bak brannen 12 juli 1983. Han kan da ikke tilkjennes erstatning i medhold av straffeprosessloven §444 første ledd. At ett av de punkter han var siktet for da varetektsfengslingen ble besluttet, ikke ledet til tiltale, kan, slik denne saken ligger an, ikke få betydning. Det må kunne legges til grunn at fengsling ville blitt besluttet selv om A bare var siktet for å ha medvirket til brannen 12 juli 1983.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er grunnlag for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §445. Det vises til lagmannsrettens begrunnelse.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.