HR-1993-536-K - Rt-1993-1096
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-09 |
| Publisert: | HR-1993-00536-K - Rt-1993-1096 (400-93) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01760 - Høyesterett HR-1993-00536 K, jnr 352/1993. |
| Parter: | X International AS (advokat Nils P Jacobsen) mot A (advokat Håvar Wiik). |
| Forfatter: | Skåre, Aasland, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §180, §404 |
Saken gjelder videre kjæremål om fratreden fra stilling under sak om oppsigelsens lovlighet.
Den 30 oktober 1992 ble A sagt opp fra sin stilling i X International AS (heretter kalt X). Hun har ved stevning av 8 januar 1993 påstått oppsigelsen kjent ugyldig. X har påstått seg frifunnet og har krevet rettens beslutning for at A skal fratre stillingen under sakens behandling.
Asker og Bærum herredsrett avsa 18 mai 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. X International AS begjæring om at A fratrer sin stilling i selskapet tas ikke til følge.
2. Avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet utstår."
X påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 12 juli 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler X International AS 4.000 - firetusen - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen."
Det nærmere saksforhold fremgår av de nevnte kjennelser.
X har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg idet det hevdes å foreligge feil ved lagmannsrettens lovanvendelse. Arbeidsmiljøloven §61 nr 4 gir anvisning på en rimelighetsvurdering. Lagmannsretten har i likhet med herredsretten lagt ensidig vekt på den usikkerhet som bevismessig er til stede med hensyn til hvorvidt arbeidstakeren vil få medhold i sitt krav om at oppsigelsen er ulovlig.
Det er flere momenter i denne saken som gjør det urimelig at arbeidstakeren får stå i stillingen. Det er blant annet vist til at A som personalsjef og ansvarlig for "human resourres" har en sentral lederfunksjon i bedriften. Jo høyere stilling en oppsagt har, dess mer urimelig må det være at vedkommende får stå i stillingen. Det oppstår samarbeidsproblemer som innebærer en urimelig beslastning for bedriften. Det er for øvrig vist til As høye lønn og hennes korte ansettelsestid.
X har nedlagt slik påstand:
"1. A fratrer sin stilling i X International AS fra det tidspunkt retten fastsetter.
2. X International tilkjennes saksomkostninger i kjæremålet."
Kjæremålsmotparten har prinsipalt påstått kjæremålet avvist da det hevdes å ikke være påberopt noe som Høyesteretts kjæremålsutvalg med sin begrensede kompetanse etter tvistemålsloven §404 kan prøve. Det hevdes at kjæremålet i realiteten angriper den konkrete rettsanvendelsen og ikke lagmannsrettens lovforståelse. Lagmannsretten har fremhevet at det er foretatt en helhetsvurdering og kan ikke sies ensidig å ha lagt vekt på usikkerheten med hensyn til om søksmålet vil føre frem.
Subsidiært er det vist til tidligere anførsler for herredsrett og lagmannsrett når det gjelder realiteten.
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Kjæremålet avvises.
Subsidiært:
2. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I begge tilfellene:
3. A tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset etter tvistemålsloven §404 til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning. Kjæremålet er angitt å rette seg mot lagmannsrettens lovtolkning. Argumentasjonen i kjæremålet retter seg imidlertid i hovedsak mot lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse som utvalget ikke kan prøve.
Den kjærende part viser til at arbeidsmiljøloven §61 nr 4 gir anvisning på en rimelighetsvurdering, og gjør gjeldende at lagmannsretten - i likhet med herredsretten - her ensidig har lagt vekt på den usikkerhet som bevismessig er til stede, med hensyn til om oppsigelsen i en senere sak ville bli satt til side. Kjæremålsutvalget er ikke enig i dette, og utvalget viser til at lagmannsretten i sin begrunnelse blant annet uttaler:
"Lagmannsretten tar utgangspunkt i at hovedregelen etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 er at arbeidstakeren skal kunne fortsette i stillingen inntil saken er avgjort ved rettskraftig avgjørelse. Bare dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling kan retten bestemme at arbeidstakeren skal fratre under sakens gang. Loven har ikke satt noe skille mellom over- og underordnede arbeidstakere ved denne vurderingen.
Det vil alltid være et moment ved vurderingen av hvorvidt arbeidsforholdet bør opprettholdes under sakens gang, om retten finner at det er sannsynlig at oppsigelsen vil bli godtatt som saklig begrunnet i den senere sak om dette, jfr. kjennelsene i Rt-1991-330 og Rt-1992-1681. Andre momenter ved vurderingen vil være om bedriften vil ha evnen til å bære lønnsbyrdene ved at den oppsagte får anledning til å stå i stillingen, eller om den tilsatte har utvist forsømmelige forhold, f.eks. grensende mot forhold som kan berettige til avskjed. Er retten ut fra det fremlagte materiale i tvil og det endelige resultat bl.a. avhengig av en vurdering av de forklaringer som vil kunne avgis under en muntlig rettsforhandling, må det spørres om det er særlige grunner som likevel gjør at arbeidstakeren bør fratre i førtid. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det i så tilfeller må kreves noe mer enn et vanlig motsetningsforhold for at arbeidsgiveren skal gis medhold i et slikt krav."
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens kjennelse her bygger på en uriktig tolkning av arbeidsmiljøloven §61 nr 4. Det fremgår av de siterte avsnittene av kjennelsen at det ikke er riktig at lagmannsretten ensidig har lagt vekt på om det er sannsynlig at oppsigelsen senere vil bli godtatt som saklig begrunnet, men at retten har foretatt en bredere vurdering hvor en rekke relevante momenter er tatt i betraktning.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålsmotparten tilkjennes, i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, saksomkostninger med kr 1.500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler X International AS til A 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.