HR-1993-549-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-13 |
| Publisert: | HR-1993-00549k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01184 K - Høyesterett HR-1993-00549K , jnr 353/1993. |
| Parter: | Arne Sandbæk (advokat Trygve Fjeld) mot Sandsvær Sparebank (advokat Ola Mæland) Arne Sandbæk, hans konkursbo (advokat Robert Robertsen). |
| Forfatter: | Skåre, Aasland, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1984) §63, Tvistemålsloven (1915) §102, §103, §404, §60, §61 |
Den 24 september 1992 fremsatte Sandsvær Sparebank en konkursbegjæring mot Arne Sandbæk til Kongsberg skifterett i henhold til konkursloven §63.
Skifteretten avsa 17 november 1992 kjennelse med slik slutning:
"Boet til Arne Sandbæk, Kongsberg, tas under skifterettens behandling som konkursbo."
Arne Sandbæk påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 19 februar 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Skifterettens kjennelse oppheves. Saken hjemvises til ny behandling.
Saksomkostningsspørsmålet for herredsrett og lagmannsrett utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Lagmannsretten kom til at vilkårene for å åpne konkurs etter konkursloven §63 ikke var til stede.
Nytt rettsmøte i skifteretten til behandling av konkursbegjæringen ble avholdt den 19 mars 1993. Det ble begjært konkurs i henhold til konkursloven §60, jf §61. Skifteretten avsa 31 mars 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Boet til Arne Sandbæk, Svene, tas under skifterettens behandling som konkursbo.
2. Sandsvær Sparebank tilkjennes saksomkostninger med kr 65.320. - sekstifemtusentrehundreogtyvekroner -."
Arne Sandbæk påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 30 juli 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Skifterettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arne Sandbæk til Sandsvær Sparebank 49.000 - førtinitusen 00/100 - kroner, og til Arne Sandbæk, hans konkursbo, 35.000 - trettifemtusen 00/100 - kroner, begge beløp innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av skifterettens og lagmannsrettens kjennelser.
Arne Sandbæk har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har inngitt en omfattende kjæremålserklæring og to supplerende prosesskrift. Det gjøres her gjeldende at det foreligger en rekke feil i lagmannsrettens saksbehandling, delvis også i rettsanvendelsen, jf tvistemålsloven §404 nr 2 og 3.
Det er en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten i forbindelse med insolvensvurderingen har gjort dobbelt fradrag for panteheftelsene. Den delen av gjelden som er pantesikret, er for det første regnet med på passivasiden, og dessuten er panteheftelsene kommet til fradrag ved verdsettingen av de aktuelle aktiva. Det anføres at denne feilen må ha hatt betydning for lagmannsrettens resultat. Dersom man korrigerer for denne metodefeilen, men for øvrig benytter lagmannsrettens egne tall vil Sandbæk komme ut med et overskudd på kr 50 000,-.
Det er videre en alvorlig saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ved verdsettelsen av de faste eiendommer, ikke har drøftet den dramatiske utviklingen på rentemarkedet de siste månedene. Det forhold at lagmannsretten ikke har drøftet takstmennenes habilitet må også sees på som en alvorlig svikt i saksbehandlingen. Betydningen av "oppjustert prisnivå" fra ingeniør Nord ble tatt opp i prosesskriftet av 28 juli 1993 som ble avgitt innen siste frist som lagmannsretten satte. At forholdet ikke er omtalt eller drøftet av lagmannsretten representerer en vesentlig saksbehandlingsfeil.
Når det gjelder kravet fra Den norske Bank, Kongsberg, er det prinsipalt gjort gjeldende at retten burde ha stilt konkursbegjæringen i bero i påvente av dom i saken om kravet. Subsidiært burde det vært gitt adgang til bevisopptak med avhør av sentrale vitner for å klargjøre problemstillingen. Det er ingen automatikk som tilsier at en verserende sivil sak skal stanses fordi vedkommende part er slått konkurs når konkursåpningen er angrepet og ikke er blitt rettskraftig. Prinsipalt er det anført at Den norske Banks krav overhodet ikke kan godkjennes. Subsidiært viser dokumentasjonen at det ikke på forsvarlig grunnlag er mulig for lagmannsretten å ta stilling til holdbarheten av innsigelsene mot bankens krav uten en langt grundigere saksbehandling - herunder innbefattet avhør av sentrale parter og vitner.
At lagmannsretten ikke grundigere har drøftet motkravet mot Sparebanken NOR må vurderes som en saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse.
Når det gjelder vurderingen av konkurskravet er det anført at det er tale om en helt avgjørende saksbehandlingsfeil at saksbehandlingen ikke ble stilt i bero i påvente av dom i den kjærende parts fastsettelsessøksmål mot Sandsvær Sparebank. Subsidiært er det en saksbehandlingsfeil at en rekke sentrale vitner ikke ble avhørt ved bevisopptak slik at retten på et tilfredsstillende grunnlag kunne ta stilling til om det i det hele tatt forelå noe krav.
Når det gjelder fastsettelsessøksmålet mot Sandsvær Sparebank ble det reist for å få fastslått at den kjærende part ikke var debitor i forhold til banken. Det er vesentlig å få fastslått at det ikke følger av tvistemålsloven §103 jf §102 som lagmannsretten hevder, at fastsettelsessøksmålet skal stanses. Hovedspørsmålet kunne stilt seg annerledes for lagmannsretten hvis man kunne oppnå en fullstendig prøvelse gjennom hovedforhandling i november 1993. Det er utelukkende krav som hører til boets masse som stanses. Dette gjelder det motsatte. Det gjelder avgrensing av/mot gjeld. Tilsvarende gjelder søksmålet mot Den norske Bank.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt.
Skifterettens kjennelse av 31. mars 1993 oppheves.
Subsidiært.
Lagmannsrettens kjennelse av 30 juli 1993 oppheves og saken hjemvises til ny behandling.
I begge tilfelle.
Arne Sandbæk tilkjennes saksomkostninger, eventuelt for flere retter."
Sandsvær Sparebank har i et utførlig kjæremålstilsvar bestridt at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil eller har tolket noen lovforskift uriktig. Det hevdes for øvrig at den kjærende parts anførsler i stor utstrekning gjelder spørsmål som kjæremålsutvalget ikke kan prøve. Banken har senere inngitt et supplerende prosesskrift.
Det hevdes prinsipalt at anførselen om at lagmannsretten har gjort dobbeltfradrag for panteheftelser, ikke gjelder forhold som kan prøves av kjæremålsutvalget. Subsidært gjøres det gjeldende at eventuelle "dobbeltfradrag" ikke har hatt betydning for sakens realitet. Det hevdes at det uansett vil foreligge en underbalanse på ca kr 750.000. Hertil kommer løpende renter på kravene.
Også de øvrige anførsler som er gjort gjeldende i kjæremålet, er utførlig imøtegått av Sandsvær Sparebank. Utvalget finner - på bakgrunn av det standpunkt det er kommet til - etter omstendighetene ikke grunn til å gjengi disse. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Sandsvær Sparebank tilkjennes saksomkostninger."
Arne Sandbæk, hans konkursbo, har gjort gjeldende at anførslene i kjæremålet går langt utover de rammer som gjelder for kjæremålsutvalgets kompetanse.
Det er lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Kjæremålet avvises.
Subsidiært:
2. Kjæremålet forkastes.
I begge tilfeller:
3. Arne Sandbæk erstatter Arne Sandbæks konkursbo sakens omkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf tvistemålsloven §404. Det bemerkes at argumentasjonen i kjæremålet i atskillig utstrekning har gått utover denne ramme.
Kjæremålsutvalget er kommet til at kjæremålet må tas til følge.
Konkursen er begjært med grunnlag i konkursloven §60 jf §61. Etter å ha fastslått at Sandbæk ikke har oppfylt sine forpliktelser etter hvert som de har forfalt og at betalingsudyktigheten ikke var forbigående, drøfter lagmannsretten om Sandbæk likevel er suffisient. Lagmannsretten foretar her en utførlig gjennomgang og beregning både av aktiva og passiva. Lagmannsretten konkluderer gjennomgangen med at Sandbæks aktiva utgjør i størrelsesorden kr 3.650.000 og at passiva er kr 5.922.092, noe som innebærer at Sandbæk er insuffisient og dermed insolvent.
Det fremgår av kjennelsen at lagmannsretten for å komme frem til den nettoverdien aktiva har for kreditorene, har fratrukket den pantegjeld som er påheftet. Dersom dette er pantegjeld som Sandbæk hefter for, må en tilsvarende reduksjon i så fall også foretas på passivasiden.
Det fremgår imidlertid ikke av lagmannsrettens kjennelse om en slik vurdering er foretatt. Kjæremålsutvalget finner at dette etter omstendighetene bør betraktes som en feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Kjæremålsmotpart nr 1 - Sandsvær Sparebank - synes ikke egentlig å bestride at det foreligger en slik feil i lagmannsrettens beregninger som anført i kjæremålet, men det hevdes at feilen ikke har hatt betydning for resultatet.
Etter kjæremålsutvalgets syn gir imidlertid ikke lagmannsrettens kjennelse grunnlag for å trekke noen sikker konklusjon på dette punkt.
Etter lagmannsrettens beregninger utgjør underbalansen kr 2.272.092. Når det gjelder aktiva nr 2 og 4 i lagmannsrettens oppstilling, har retten fratrukket pantegjeld med kr 1.500.000. Om aktivapost nr 3 uttaler lagmannsretten: "I samsvar med vitneforklaringer satte skifteretten verdien av Bekkavika, Fjellbo til kr 3. - 400.000. Nord har ved takst i januar d. å. anslått salgsverdien til kr 420.000. Det er opplyst at DnB har pant i eiendommen for kr 1.000.000. Det er ingen grunn til å anta at eiendommen kan selges for mer enn kr 1.000.000. Nettoverdien for kreditorene vil dermed være 0."
Ved vurderingen av om feilen kan ha hatt betydning for lagmannsrettens resultat, finner kjæremålsutvalget - på grunnlag av den måten lagmannsretten har formulert seg - ikke å kunne legge til grunn at det er fratrukket et lavere beløp enn kr 1.000.000. Det tilføyes at også for aktivapost nr 5 - en hytte - viser lagmannsretten til at denne på grunn av påheftet pantegjeld ikke utgjør noen aktivapost for kreditorene, men det er mulig at kjennelsen må forstås slik at lagmannsretten også har lagt til grunn at denne posten ikke kan medregnes blant aktiva. Kjæremålsmotpart nr 1 har anført at lagmannsretten har "fulgt samme prinsipp også ved verdsettelsen av passiva" og har vist til et sted i kjennelsen hvor det fremgår at et krav mot Sandbæk er redusert med kr 400.000 fordi det er sikret med pant. Kjæremålsutvalget kan imidlertid ikke se at det fremgår av kjennelsen om det aktivum som panteretten knytter seg til, er tatt med på aktivasiden.
Oppsummeringsvis vil kjæremålsutvalget bemerke at den manglende konsekvens i beregningsmåten som kan synes å foreligge i lagmannsrettens kjennelse, under enhver omstendighet må ha hatt betydelige utslag ved den samlede vurdering av aktiva og passiva. Slik saken foreligger opplyst i lagmannsrettens kjennelse, finner kjæremålsutvalget ikke å kunne se bort fra muligheten for at feilen også kan ha hatt betydning for det resultatet lagmannsretten er kommet til.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget. Som nevnt har den kjærende part i atskillig utstrekning tatt opp spørsmål som utvalget ikke kan prøve, og dette må få betydning for utmålingen av saksomkostningene som settes til kr 3.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Sandsvær Sparebank og Arne Sandbæk, hans konkursbo, en for begge og begge for en, til Arne Sandbæk 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.