Hopp til innhold

HR-1993-566-S

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1993-03-11
Publisert: HR-1993-00566s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-00566S , jnr 93-00205.
Parter:
Forfatter: Skåre, Schei, Gussgard
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §192, Straffeprosessloven (1981) §391, §207, §228, §229, §232, §62, §392, §397, §97


Eidisivating lagmannsrett avsa 22 august 1991 dom med slik domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1950, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, straffeloven §207 første ledd, 2. straffalternativ, straffeloven §229, 1. straffalternativ, jfr §232 og straffeloven §228 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, til fengsel i 3 -tre- år med fradrag av 357 dagers varetektsfengsel.

2. A dømmes til å betale B erstatning (oppreisning) med 60.000,- - sekstitusen- kroner innen 2 -touker fra forkynnelsen av denne dom." Fornærmet i saken var As datter, B, født xx.xx.1974. A, ved advokat Leidulv Digernes, begjærte den 14 august 1992 saken gjenopptatt, jf straffeprosessloven §391 nr 3. Begjæringen var begrunnet med at han i 1982 ble operert for hjernesvulst, og at de handlinger som dannet grunnlaget for den senere domfellelse, kunne ha funnet sted i en tilstand som enten kunne begrunne frifinnelse, eventuelt en sterkt redusert straff. Statsadvokaten avga uttalelse 8 oktober 1992 der det ble anført at dette ikke var nytt. A, ved advokat Digernes, oversendte ved brev av 19 november 1992, et brev av 12 november 1992 fra B . Det sies i brevet at hun har beskyldt ham for mer enn "det han hadde skylda for". A skal ha slått henne, men hun er ikke blitt voldtatt. Det opplyses at hun er villig til å avgi rettslig forklaring, jf straffeprosessloven §397 annet ledd. Advokat Digernes ba seg samtidig oppnevnt som forsvarer, jf straffeprosessloven §97, slik at han kunne delta i rettsmøtet.

Statsadvokaten uttalte i påtegning av 9 desember 1992 at det at B trakk sin forklaring om voldtekt tilbake, ikke var noe nytt.

Etter beslutning fra forberedende dommer ble B avhørt utenrettslig ved Alta lensmannskontor den 21 desember 1992. Kopi av politiforklaringen sammen med statsadvokatens påtegning av 29 desember 1992 ble oversendt advokat Digernes med frist for eventuelle bemerkninger innen 8 januar 1993.

Lagmannsretten avsa den 26 januar 1993 kjennelse med slik slutning:

"Straffesak nr 91-01258: Den offentlige påtalemyndighet - A tillates ikke gjenopptatt."

Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens kjennelse.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er ikke riktig som anført i lagmannsrettens kjennelse at uttalelsen fra statsadvokaten av 29 desember 1992 ikke ble kommentert, jf telefax av 8 januar 1993. Når det gjelder begjæringen om bevisopptak, er det vist til avgjørelsen i Rt-1987-1558. Da hans advokat ble nektet å være til stede under politiavhøret, ble det ikke foretatt et slikt avhør som forutsatt fra hans side. Avhøret er ikke foretatt av Alta lensmannskontor slik som forutsatt av lagmannsretten og som han er enig i burde vært gjort, men av den tidligere etterforsker ved Oslo politikammer. Slik dette avhøret er foretatt, har ikke fornærmede fått anledning til å utdype sin forklaring.

Den kjærende part er ikke enig med lagmannsretten i at saken i realiteten står i samme stilling som tildigere. Vitnet er i mellomtiden blitt myndig, og hun har hatt god tid til å tenke på saken. Hun er nå blitt oppmerksom på konsekvensene av at hun tidligere hadde gitt falsk forklaring. Det er en selvfølge at hun ikke er interessert i at hennes familie blir sendt ut av Norge. Hun har ikke tidligere selv avgitt noen skriftlig forklaring, men utelukkende blitt avhørt av andre. Vitnet er avhørt utenrettslig over 3/4 side, mens resten av avhøret dreier seg om ting som ikke direkte vedrører saken.

A ber prinsipalt om at straffesaken tillates gjenopptatt, subsidiært at lagmannsrettens kjennelse oppheves.

Statsadvokaten er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse til å prøve kjæremålet. Utvalget forstår dette slik at det gjelder lagmannsrettens vurdering av det som påberopes som nye bevis i forbindelse med uttalelser fra fornærmede, i relasjon til vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391. Kjæremålsutvalget legger til grunn at det gjøres gjeldende at det bør foretas et nytt avhør av fornærmede.

I avhør foretatt 21 november 1992 forklarte fornærmede at de opplysningene hun hadde gitt til politiet og i retten i forbindelse med straffesaken mot faren, ikke var riktige. Hennes forklaring nå er relativt utførlig, og kjæremålsutvalget finner ikke grunn til å foranstalte nytt bevisopptak.

Det fremgår av rapport datert 21 september 1990 at fornærmede før hovedforhandlingen uttrykte ønske om å trekke sin forklaring tilbake. Under hovedforhandlingen ga hun imidlertid en forklaring som samsvarte med hennes tidligere politiforklaringer. At hun hadde villet fragå sin forklaring, ble dengang trukket frem av tiltaltes forsvarer. Hun har nå forklart at hun forklarte seg uriktig under hovedforhandlingen. Spørsmålet er da om vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr 1 eller nr 3 foreligger.

Ut fra saksdokumentene må utvalget legge til grunn at fornærmede ble utsatt for press fra mange hold i forbindelse med saken mot faren. Hennes nye forklaring kommer på det tidspunkt da det er besluttet at faren skal utvises. I forklaringen opptatt 21 desember 1992 gir hun uttrykk for at hun føler det er hennes skyld at faren utvises. Hun har forsøkt å hindre dette på flere måter, uten å lykkes. Den vanskelige situasjon hun er i, svekker troverdigheten av den forklaring hun nå avgir.

På bakgrunn av den detaljerte politiforklaring hun avga etter at det forhold faren er dømt for, fant sted, hennes uttalelser til andre personer om dette forholdet dengang, samt forklaringen under hovedforhandlingen, finner kjæremålsutvalget ikke å kunne legge til grunn at hun avga falsk forklaring under hovedforhandlingen. Vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr 1 eller nr 3 er da ikke tilstede. Kjæremålsutvalget finner heller ikke grunn til å tillate gjenopptakelse etter bestemmelsen i straffeprosessloven §392 annet ledd.

Kjæremålet forkastes.

Avgjørelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.