HR-1993-581-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-23 |
| Publisert: | HR-1993-00581k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1993-00403 K - Høyesterett HR-1993-00581K , jnr 373/1993. |
| Parter: | A og B (advokat Odd A Drevland) mot C og D (advokat Per Chr Eriksen). |
| Forfatter: | Aasland, Gussgard, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §403, §404 |
C og D fremsatte den 30 november 1992 begjæring til namsmannen i Bergen om utkastelse av A fra leilighet hun leier i - - -vei 28 i Bergen, tilhørende saksøkerne. Hun bebor leiligheten sammen med samboer B. Tvangsgrunnlag var leieavtale av 23 januar 1992 med en tilleggsavtale. Begjæringen ble tatt til følge og utkastelse berammet til den 16 desember 1992.
Namsmannens beslutning ble påklaget til Bergen namsrett av A og B. I klagen ble det anført at tilleggsavtalen hvor opphør av leieforholdet var fastsatt til den 1 desember 1992 var forfalsket ved at opphørsdato var påført av utleier på et senere tidspunkt og at dateringen av tilleggsavtalen måtte være endret. Klagen ble av namsretten gitt oppsettende virkning.
Muntlig forhandling i klagesaken fant sted den 4 februar 1993. Namsretten avsa den 10 mars 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring fra C og D om utkastelse av A og B fra leilighet i - - -vei 28, tas ikke tilfølge.
2. C og D tilpliktes å erstatte As og Bs saksomkostninger med kr 19.250,- - nittentusentohundreogfemti - kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse."
C og D påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa den 6 august 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring av C og D om utkastelse av A og B fra leilighet i - - -vei 28 tas til følge.
2. I saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett betaler A og B til C og C til sammen kr 16.000,- - kronersekstentusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A og B har rettidig påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er vist til at kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolkning av lovforskrift og saksbehandling. Det er særlig anført:
De kjærende parter hevder at de ikke har inngått noen tidsbegrenset leieavtale med kjæremotparten, slik at leieforholdet fortsatt består. En tidsbegrenset leieavtale er unntak fra det som er husleieloven utgangspunkt og hovedregel, oppsigelighet, hvor leietager har vern mot oppsigelse av leieforholdet. Med dette utgangspunkt må regelen være at dersom det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at leieforholdet er tidsbestemt, må en falle tilbake på hovedregelen om at leieforholdet er oppsigelig, jf Wyller, Boligrett, 3 reviderte utgave side 172-173.
Kjæremotparten har bevisbyrden for at en tidsbegrenset leieavtale er inngått. Lagmannsretten har lagt det motsatte til grunn, hvor all tvilsrisiko er lagt på leietagerne. Dette er gal rettsanvendelse.
I tillegg anføres at lagmannsrettens bevisbedømmelse er feil for så vidt det er lagt til grunn at tilleggsavtalen ble underskrevet av A den 23 juli 1992. Hun hevder at tilleggsavtalen må være undertegnet den 23 januar 1992, samme dag som hovedleieavtalen ble underskrevet.
Det anføres at det var en feil av lagmannsretten ikke å innkalle partene til muntlig forhandling.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt:
Bergen namsretts kjennelse av 10. mars 93 stadfestes.
2. Subsidiært:
Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves og hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
3. I begge tilfeller:
B og A tilkjennes saksomkostninger for såvel namsrett, lagmannsrett som for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
C og D har i tilsvar til kjæremålet anført at lagmannsrettens kjennelse er korrekt så vel med hensyn til saksbehandling, bevisvurdering som lovanvendelse.
Vedrørende anførselen om saksbehandlingsfeil er det vist til at et kjæremål skal avgjøres uten muntlig forhandling med mindre retten av særlige grunner bestemmer at muntlig forhandling skal holdes, jf tvistemålsloven §403. Det kan ikke ses å ha foreligget slike særlige grunner. I alle tilfelle er rettens adgang til å beslutte muntlig behandling diskresjonær, og det vil kun i spesielle tilfeller være en saksbehandlingsfeil om muntlig forhandling ikke er besluttet. For øvrig kan muntlig forhandling ikke ses å være begjært av den kjærende part.
De ulovfestede regler om bevisbyrde kan ikke prøves ved videre kjæremål.
Lagmannsrettens bevisbedømmelse er riktig og kan for øvrig ikke prøves ved videre kjæremål.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet avvises.
2. I saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A og B in solidum til C og D, kr 17.500,- - kronersyttentusenfemhundre 00/100 - innen 2 - to - uker."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset slik det følger av tvistemålsloven §404. Det som kan prøves, er lagmannsrettens saksbehandling og dens tolkning av de lovregler som kommer til anvendelse, derimot ikke bevisbedømmelsen og heller ikke den rettsanvendelse som ikke består i lovtolkning.
Det er gjort gjeldende som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke besluttet muntlig forhandling om kjæremålet. Utvalget bemerker til dette at skriftlig behandling av kjæremål er hovedregelen, jf tvistemålsloven §403, og at det for lagmannsretten ikke ble fremsatt noen begjæring om muntlig forhandling. Slik saken forelå for lagmannsretten, kan utvalget ikke anse det som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke av eget tiltak besluttet at muntlig forhandling skulle finne sted.
Det som for øvrig er anført i kjæremålet, gjelder i det vesentlige bevisbedømmelsen. De anførsler som knytter seg til rettsanvendelsen, dreier seg ikke om lovtolkning. Anførslene ligger således utenfor hva utvalget har kompetanse til å prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Kjæremotpartene må tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 1.500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A og B en for begge og begge for en 1.500 - ettusenfemhundre - kroner til C og D i fellesskap innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.