HR-1993-592-K - Rt-1993-1152
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-30 |
| Publisert: | HR-1993-00592-K - Rt-1993-1152 (423-93) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1993-00543 K - Høyesterett HR-1993-00592 K, jnr 356/1993. |
| Parter: | Kristoffer Hunemo v/verger Kirsti og Ottar Hunemo (advokat Øystein Storrvik) mot Vest-Agder Fylkeskommune (advokat Per Treider). |
| Forfatter: | Christiansen, Sinding-Larsen, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Tvistemålsloven (1915) §170, §399, §404 |
I sak om erstatning for fødselsskade mellom Kristoffer Hunemo v/verger Kirsti og Ottar Hunemo og Vest-Agder Fylkeskommune avsa Kristiansand byrett den 22 januar 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Vest-Agder Fylkeskommune frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Dommen ble vedtatt forkynt av Kristoffer Hunemos prosessfullmektig med forkynnelsesdato 29 januar 1993. Ved ankeerklæring datert 2 april 1993 har Kristoffer Hunemo v/verger påanket dommen til Agder lagmannsrett. Kristoffer Hunemo v/verger ble i byrettens brev av 23 april 1993 gjort oppmerksom på at ankefristen var oversittet, og begjæring om oppreisning for fristoversittelsen ble fremsatt i prosesskrift av 28 april 1993. Begjæringen er begrunnet med at fristoversittelsen skyldtes en uriktig opplysning fra byrettens kontor.
Kristoffer Hunemo v/verger ble i byrettens brev av 10 mai 1993 pålagt å betale ankegebyret for lagmannsretten forskuddsvis. Det ble i samme brev bedt om ytterligere betaling når det gjaldt utgifter til de sakkyndige. Det ble bestemt at betalingen måtte foreligge innen 10 dager fra brevets dato, slik at ankeerklæringen i motsatt fall ville bli å betrakte som ikke innkommet. Fristens siste dag var således 21 mai 1993, idet 20 mai var helligdag. På fristens siste dag var Ottar Hunemo i sin egen bank for å sette beløpet inn på byrettens konto i en annen bank, men beløpet ble først valutert byrettens konto den 24 mai 1993.
I byrettens brev av 25 mai 1993 la byretten til grunn at anken ikke kunne anses innkommet, jf tvistemålsloven §170 annet ledd.
Kristoffer Hunemo v/verger påkjærte beslutningen til Agder lagmannsrett, samtidig som det ble begjært oppreisning for oversittelse av betalingsfristen.
Agder lagmannsrett avsa 3 august 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om oppreisning tas ikke til følge.
2. Byrettens beslutning om å anse anken som ikke innkommet, stadfestes."
Kristoffer Hunemo v/verger har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse, slutningens pkt 1, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er ikke riktig, anføres det, at prosessfullmektigen var kjent med at klienten ville foreta innbetalingen via bank samme dag fristen utløp - med de konsekvenser dette kunne få med hensyn til fristberegningen. Prosessfullmektigen presiserte viktigheten av at pengene var inne på byrettens konto på fristens siste dag. Klienten har gitt uttrykk for at han var klar over dette da han var i banken og ordnet med pengene, men han trodde en direkte dataoverføring fra bank til bank medførte valutering samme dag. Han trodde at dette var likeverdig med å sette pengene direkte inn på rettens konto i rettens bank eller å levere sjekk i byrettens ekspedisjon. Dersom han hadde vært klar over valuteringsprosedyren, ville han ha ordnet det slik at fristen ble overholdt. Som ytterligere moment kan det anføres at han måtte benytte fristens siste dag fordi det medførte en del anstrengelser for å fremskaffe beløpet, idet beløpet også innbefattet ytterligere innbetaling til sakkyndige.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Begjæring om oppreisning av 7. juni 93 tas til følge."
Vest-Agder Fylkeskommune har anført at det aktuelle kjæremål er et videre kjæremål og således underlagt kompetansebegrensningen i tvistemålsloven §404. Det er vist til at kjæremålet, som først ble sendt til lagmannsretten, av byretten er undergitt vurdering etter tvistemålsloven §399 tredje ledd. Byretten fant ikke kjæremålet grunnet.
Subsidiært er det anført at prosessfullmektigen, dersom det som anføres er riktig, også burde ha informert om betalingsmåte som sikret at beløpet ble innbetalt på byrettens konto til rett tid. Alternativt kunne det vært søkt om utsettelse dersom det bød på problemer å skaffe beløpet innen fristens utløp. Prosessfullmektigen forutsettes å ha kjennskap til såvel fristbestemmelsene som følgene av å oversitte disse. Også bankenes rutiner vedrørende overførsel mellom konti bør være kjent for vedkommende. Manglende kunnskap hos parten selv med hensyn til bankenes valuteringspraksis kan derfor ikke tillegges vekt.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt, kjæremålet avvises under henvisning til kompetansebegrensingene i tvistemålsloven §404.
2. Subsidiært, Lagmannsrettens kjennelse stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av begjæringen om oppreisning mot oversittelse av fristen for innbetaling av rettsgebyr. Denne avgjørelsen ble truffet av lagmannsretten i første instans, og utvalget har således ikke begrenset kompetanse.
Det kan gis oppreisning mot oversittelse av frist for å betale rettsgebyr, jf bl a Rt-1979-1276.
Ottar Hunemo har ment å overholde fristen ved at han på fristens siste dag innbetalte beløpet til sin egen bank i den tro at beløpet ville bli valutert byrettens konto i en annen bank samme dag. Hadde han kjent til at valuteringsprosedyren ville ta lengre tid, ville han åpenbart ha foretatt betalingen på annen måte. Feilen er således ikke forsettlig. Derimot må den legges ham eller prosessfullmektigen til last; det må skyldes en kommunikasjonssvikt mellom dem at Hunemo ikke var oppmerksom på at han måtte velge en annen fremgangsmåte. Spørsmålet er dermed om særlige grunner taler for oppreisning, jf domstolloven §153 første ledd. Etter utvalgets oppfatning foreligger slike særlige grunner. Det dreier seg om en sak av stor viktighet for den kjærende part, og rettsgebyret ble i og for seg betalt til rett tid, om enn på uriktig måte.
Begjæringen om oppreisning tas således til følge. Etter påstandene foreligger ikke spørsmål om saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kristoffer Hunemo v/verger gis oppreisning mot oversittelsen av fristen for å innbetale rettsgebyr.