HR-1993-614-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-10-07 |
| Publisert: | HR-1993-00614k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1993-00498 K - Høyesterett HR-1993-00614K , jnr 315/1993. |
| Parter: | Y mot X |
| Forfatter: | Christiansen, Sinding-Larsen, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §412 |
Æ byrett avsa 31 august 1991 dom med slik slutning:
"1. X og Y separeres.
2. X skal alene ha foreldreansvaret og den daglige omsorgen for S, født xx.xx.1982.
3. Y skal ikke ha samvær med S.
4. Y betaler underholdsbidrag for S med kr 930.- pr. mnd.
5. Y betaler til det offentlige saksomkostninger med kr 16.606.25."
Y anket byrettens dom til Z lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 11 september 1992 dom med slik domsslutning:
"1. X frifinnes for kravet om skilsmisse.
2. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
3. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Y til X kr 61.762,50 - kronersekstientusensyvhundreogsekstito 50/100 -. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."
Y anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet anken fremmet ved kjennelse av 17 mars 1993.
Y begjærte 10 mai 1993 saken gjenopptatt for så vidt gjelder spørsmålet om samværsrett. Det er i gjenopptagelsesbegjæringen vist til bevis fremlagt for Høyesteretts kjæremålsutvalg under behandlingen av ankesaken. Z lagmannsrett avsa 7 juni 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring om gjenopptakelse av Z lagmannsretts dom av 11. september 1992 i sak 91-1209, tas ikke til følge."
Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer og av lagmannsrettens kjennelse.
Y har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålet er det anført at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at det ikke foreligger nye bevis. Videre er det anført at lagmannsretten har gjort feil i saksbehandlingen ved å forkaste gjenopptagelsesbegjæringen etter tvistemålsloven §412 første ledd. Det bestrides at de tilbudte bevis er åpenbart utilstrekkelige.
I prosesskrift av 19 september 1993 har den kjærende part kommet med ytterligere anførsler vedrørende faktum. Det er nedlagt slik påstand:
"Gjenopptagelsesbegjæring henvises til hovedforhandling."
X har i uttalelse til kjæremålet motsatt seg gjenopptagelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i kjæremålet, skal bemerke:
Begjæringen om gjenopptakelse gjelder avgjørelsen om samværsrett i Z lagmannsretts dom av 11 september 1992. Lagmannsrettens begrunnelse for ikke å tilkjenne den kjærende part samværsrett, fremgår av følgende avsnitt i dommen:
"Når det gjelder spørsmål om foreldreansvar, er lagmannsretten blitt stående ved at byrettens dom må stadfestes også her. Det finnes ikke nødvendig å gå nærmere inn på hvilke forhold som ligger til grunn for det høye konfliktnivået som i dag eksisterer mellom partene. Det er tilstrekkelig å fastslå at det eksisterer et slikt høyt konfliktnivå, og at det ihvertfall slik situasjonen er i dag ikke anses som mulig at foreldrene vil kunne samarbeide om foreldreansvaret på en måte som vil være til det beste for S.
Med samme begrunnelse må også byrettens dom stadfestes for så vidt gjelder spørsmålet om samvær for Y. Lagmannsretten viser her til det som er uttalt tidligere om Ss frykt for sin far. Videre legger lagmannsretten vekt på at samværsordningen fungerte dårlig i den tiden hvor Y hadde samværsrett og at dette må tilskrives at Y ved flere anledninger ikke overholdt vilkårene.
Videre legges det vekt på at Y ikke har vist evne og/eller vilje til å unnlate å belaste S med sine tanker og forestillinger omkring familien As medvirkning til drapet på B. Det må etter bevisførselen legges til grunn at Y har konfrontert S med spørsmål med tilknytning til Sirensaken, at detaljer i hendelsesforløpet har vært brakt frem av Y i Ss nærvær, samt at han også har anklaget X direkte i påhør av S. Så lenge Y har et engasjement i denne saken av et slik omfang og intensitet som nå gjør seg gjeldende, kan det ikke legges til grunn at S i fremtiden vil bli forskånet for tilsvarende konfrontasjoner."
Utvalget kan ikke se at det i forbindelse med begjæringen om gjenopptakelse er fremkommet noe som kan gi grunnlag for en annen vurdering av de forhold lagmannsretten la vekt på i dommen, og verken nr 3 eller nr 6 i tvistemålsloven §407 kan således gi grunnlag for gjenopptakelse. Lagmannsrettens kjennelse blir dermed å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.