HR-1993-618-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-10-07 |
| Publisert: | HR-1993-00618k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1992-00848 K - Høyesterett HR-1993-00618K , jnr 313/1993. |
| Parter: | Geir M Bache (advokat Hans Flø) mot AS Mineralforedling, dets konkursbo (advokat Tom Ergo). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1984) §142, Tvistemålsloven (1915) §383, §384, §403, §404, §143 |
Ved Larvik skifteretts kjennelse av 20 februar 1991 ble AS Mineralforedling, Tjodalyng, tatt under skifterettens behandling som konkursbo. Ved brev av 17 februar 1992 innstilte bobestyreren på at tidligere styreformann og daglig leder av selskapet, Geir M Bache, ble ilagt konkurskarantene i medhold av konkursloven §142 første ledd nr 1 og 2. Larvik skifterett avsa den 30 juli 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. I medhold av konkursloven §142 første ledd nr 1 og nr 2 ilegges Geir M Bache konkurskarantene for et tidsrom av 2 - to - år regnet fra 24. juli 1992.
2. I medhold av konkursloven §142 fjerde ledd fjernes Geir M Bache fra slike verv som nevnt i samme paragrafs tredje ledd, jfr femte ledd, og som han pr dags dato måtte inneha."
Geir M Bache påkjærte skifterettens kjennelse til Agder lagmannsrett som den 29 januar 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Skifterettens kjennelse stadfestes."
Saksforholdet og partenes tidligere anførsler fremgår av skifterettens og lagmannsrettens kjennelser.
Geir M Bache har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og i hovedsak anført:
Det gjøres gjeldende feil i saksbehandlingen og lovanvendelsen. Ved sin vurdering av om den kjærende part har overtrådt aksjeloven og regnskapsloven bestemmelser har skifteretten vist til en rapport som er utarbeidet av revisjonsfirma Aage Holm. Denne rapporten var bestilt av den kjærende part, og den var ment å skulle brukes som grunnlag for oppsigelse av selskapets regnskapsfører. Dette viser at den kjærende part viste ansvar for regnskapsføringen. At skifteretten har oversett denne siden av saken hevdes å være feil i saksbehandlingen.
I sitt kjæremål til lagmannsretten fremmet den kjærende part provokasjon mot konkursboet som gikk ut på fremleggelse av de årlige revisjonsrapporter. Da kjæremålsmotparten ikke har etterkommet provokasjonen, har den kjærende part selv fremskaffet kopi av revisjonsrapportene for årene 1984 til 1989. Det fremgår av disse at det ikke for noen av årene er gitt anmerkninger om vesentlige mangler i regnskapsføringen.
Selv om bobestyrer har anmodet Larvik politikammer om at den kjærende part etterforskes, så er det feil å fastslå at han er under etterforskning ved Larvik politikammer, da det ikke er foretatt noen skritt fra politiets side som kan bekrefte denne anførsel. Det er derfor ikke noe holdbart grunnlag for å fastslå at den kjærende part med skjellig grunn kan mistenkes for vesentlig å ha overtrådt aksjeloven og regnskapsloven bestemmelser.
Det vises til skifterettens begrunnelse i avgjørelsen i RG-1993-179 og gjøres gjeldende at den kjærende part ikke er konkursgjenganger, og at han ikke har beriket seg av noen del av formuen i det konkursrammede selskap, men at han tvert imot har tilført selskapet kr 250.000 ved privat låneopptak.
Det er en saksbehandlingsfeil at rimeligheten av å ilegge konkurskarantene ikke har vært vurdert.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens avgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
Kjærende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Kjæremålet er forkynt for Larvik skifterett og bobestyreren for AS Mineralforedling, dets konkursbo, advokat Tom Ergo. Larvik skifterett har sendt kjæremålstilsvar og nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse av 29. januar 1993 stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg, flertallet dommerne Sinding-Larsen og Langvand, skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsadgangen og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, jf §404 nr 2, og mot lovanvendelsen. Av §404 nr 3 følger at kjæremålsutvalgets adgang til å prøve lagmannsrettens lovanvendelse er begrenset til å gjelde "tolkningen av en lovforskrift". Dette innebærer at det bare er selve lovtolkingen som kan prøves, ikke den konkrete lovanvendelse. Lagmannsrettens bevisvurdering eller vurderinger for øvrig kan ikke prøves i et videre kjæremål.
Den kjærende parts anførsler om at det er en feil når skifteretten har lagt vesentlig vekt på rapport fra Revisjonsfirmaet Aage Holm, er gjengitt av lagmannsretten, og kjæremålsutvalget må gå ut fra at innsigelsene er vurdert. Lagmannsrettens vurdering av de opplysninger som forelå, kan kjæremålsutvalget som nevnt ikke overprøve. Utvalget kan heller ikke uten å gå inn på bevisbedømmelsen vurdere hvilken vekt det eventuelt skulle ha vært tillagt at motparten ikke har etterkommet den kjærende parts provokasjoner om fremleggelse av ytterligere revisjonsrapporter.
Lagmannsrettens kjennelse må forstås slik at retten har sluttet seg til skifterettens bemerkning om at en konkurskarantene ikke kunne anses som et uforholdsmessig tyngende inngrep.
Kjæremålet mot lovanvendelsen retter seg mot lagmannsrettens bevisvurdering og den konkrete lovanvendelse. Det er ikke anført at lagmannsretten har bygget på en uriktig forståelse av konkursloven §142.
Skifterettens kjennelse om konkurskarantene ble avsagt uten at den kjærende part hadde fått anledning til å uttale seg. Feilen ble gjort gjeldende i kjæremålet til lagmannsretten. Lagmannsretten kom til at feilen ikke hadde hatt betydning og kom dessuten etter en selvstendig vurdering til samme resultat som skifteretten. Den kjærende part har ikke i sitt videre kjæremål gjentatt anførselen om at han burde ha fått uttale seg før skifteretten traff sin avgjørelse.
At det avsies kjennelse om konkurskarantene uten at den det gjelder, har fått anledning til å uttale seg, ligger nær opp til de saksbehandlingsfeil som omhandles i tvistemålsloven §384 annet ledd nr 6, og som ubetinget skal tillegges virkning. De feil som går inn under nr 6 skal imidlertid ikke føre til opphevelse dersom parten "unnlater å påberope seg feilen i ankeinstansen". Kjæremålsutvalgets flertall finner derfor ikke at feilen kan tas i betraktning av kjæremålsutvalget når den kjærende part har unnlatt å påberope den i sitt videre kjæremål.
Kjæremålsutvalgets flertall finner etter dette at kjæremålet må forkastes.
Kjæremålsutvalgets mindretall, dommer Bugge, bemerker:
Det må, som utvalgets flertall peker på, legges til grunn at Geir M Bache ikke ble gitt anledning til å uttale seg om bobestyrerens innstilling før skifteretten traff avgjørelse om konkurskarantene i kjennelsen av 30 juli 1992. Bache har hevdet at innstillingen var ukjent for ham.
I kjæremålet til lagmannsretten gjorde Bache gjeldende at dette var en saksbehandlingsfeil, i strid med det kontradiktoriske prinsipp.
Lagmannsretten fant imidlertid at det manglende varsel til Bache ikke kunne tillegges slik virkning at skifterettens kjennelse av denne grunn måtte bli å oppheve, fordi resultatet etter lagmannsrettens vurdering ville ha blitt det samme selv om Bache hadde fått uttale seg.
Denne avgjørelse finner jeg ikke å kunne akseptere. At en skyldner som overveies satt i konkurskarantene skal ha adgang til å uttale seg før beslutning treffes, må - selv om det ikke er uttrykkelig foreskrevet i konkursloven §142 og §143 - ansees som en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti. At så ikke er skjedd må, mener jeg, ansees som en saksbehandlingsfeil som etter analogi av bestemmelsen i tvistemålsloven §384 annet ledd nr 6 skal tillegges ubetinget virkning når feilen påberopes i ankeinstansen. Jeg viser for så vidt også til Huser: Gjeldsforhandling og Konkurs, bind II side 435-6, hvor det uttales at det vil være naturlig å behandle vedkommende som skal ilegges karantene, som part i saken, som bør varsles og gis anledning til å uttale seg.
Etter mitt syn er det ikke avgjørende for den virkning saksbehandlingsfeilen skal tillegges, at Bache fikk anledning til å uttale seg for lagmannsretten som i og for seg hadde full kompetanse i saken, og heller ikke at feilen ikke direkte er påberopt i det videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Som nevnt ble feilen påberopt av Bache i kjæremålet til lagmannsretten.
Jeg mener for min del at kjæremålsutvalget av eget tiltak må tillegge feilen virkning i medhold av tvistemålsloven §383 annet ledd jf §403 annet ledd, og jeg vil stemme for at så vel lagmannsrettens som skifterettens kjennelse oppheves. Avgjørelsen i Rt-1968-503 synes for så vidt å kunne tjene som parallell.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.