HR-1993-63-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-04 |
| Publisert: | HR-1993-00063k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 63 K/1993, jnr 481/1992. |
| Parter: | Lars Ege Helland (advokat Erik Rynning). |
| Forfatter: | Aasland, Dolva, Lund |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1984) §142, Straffeloven (1902) §283a, Tvistemålsloven (1915) §384, §404 |
Moss skifterett åpnet 31 januar 1991 konkurs i selskapet NORSK LIFT A/S. Lars Ege Helland hadde vært medlem av styret i selskapet, og skifteretten avsa 29 mai 1992 kjennelse som for Lars Ege Helland har slik slutning:
"1 Lars Ege Helland, født xx.xx.1961, bor Refsensstranda 27B, 1500 Moss, oppgir også adresse i Varnav. 7, 1500 Moss, settes i konkurskarantene således at han for et tidsrom av 2 - to - år regnet fra dags dato ikke kan stifte selskap som nevnt i konkursloven §142 femte ledd eller påta seg eller reelt utøve nye verv som medlem eller varamedlem av styret eller som administrerende direktør i slikt selskap, jfr. konkursloven §142 tredje ledd. For det nevnte tidsrom fjernes han fra mulige slike verv han måtte inneha, jfr. konkursloven §142, fjerde ledd."
Lars Ege Helland påkjærte skifterettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 20 november 1992 avsa kjennelse med slik slutning:
"Skifterettens kjennelse stadfestes."
Lars Ege Helland har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og tolkningen av konkursloven §142. Lagmannsretten har ikke vurdert forholdet til straffeloven §283a annet ledd. Det vises til innberetningen hvor det framgår at selskapet hadde en dominerende kreditor, nemlig banken som hele tiden visste om situasjonen og selskapet opptrådte i forståelse med banken når driften fortsatte til tross for tap som oppstod. Når det gjelder det forhold at han sa fra seg sitt styreverv i oktober 1989 etter to måneder og at lagmannsretten har lagt til grunn at han utøvet styrefunksjon også etter dette tidspunkt, har lagmannsretten direkte feiltolket det brev han sendte til bostyrer den 2 desember 1990. Han burde vært gitt anledning til å uttale seg om nærmere om dette innen lagmannsretten traff sin avgjørelse. Lagmannsretten har ikke foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering og gjenomgang av hans aktiviteter i styret i selskapet og om dette kan karakteriseres som styrearbeid i loven forstand.
Når det gjelder lovtolkningen, er det anført at lagmannsretten har lagt en altfor streng norm til grunn for tolkningen av konkursloven §142. Det må kreves en mer kvalifisert opptreden fra et styremedlem for å kunne idømme karantene. Det må være legitimt og straffritt å tiltre et styre, danne seg en oppfatning av selskapet og deretter tre ut uten at man pådras ansvar. Ved vurderingen forutsettes en fullstendig vurdering av det enkelte konkrete tilfelle. Det bestrides at han hadde økonomisk innsikt i selskapet da han trådte inn i selskapet som lagmannsretten har lagt til grunn. Dette er en slutning uten dokumentasjon. Det finnes ikke en hjemmel for en alminnelig norm om at en styreformann i et regnskapsfirma har plikt til å kjenne den økonomiske tilstand hos alle klientene regnskapsselskapet har. Når det gjelder hans styreverv i andre selskaper som har gått konkurs, har ikke lagmannsretten foretatt noen konkret vurdering ut fra boinnberetninger.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 20. november 1992 oppheves for såvidt angår Lars Ege Helland.
2. Lars Ege Helland ilegges ikke karantene etter konkursloven §142.
3. Lars Ege Helland tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål rettet mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf tvistemålsloven §404 nr 2 og 3.
Vedrørende saksbehandlingen er det for det første anført at lagmannsretten ikke har vurdert forholdet til straffeloven §283a annet ledd. Kjæremålsutvalget vil til dette bemerke at etter §283a annet ledd er det et krav at skyldneren har opptrådt i forståelse med fordringshavere som representerer en vesentlig del av fordringsmassen med hensyn til både beløp og antall. Det hevdes imidlertid bare at selskapet opptrådte i forståelse med den dominerende kreditor, banken, slik at det må legges til grunn at vilkåret i annet ledd ikke er oppfylt. Forholdet til banken er for øvrig behandlet i bostyrets innberetning som er et sentralt dokument i saken.
Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at det foreligger saksbehandlingsfeil i form av manglende konkret vurdering eller feiloppfattelser som kan ha betydning for avgjørelsens innhold, jf tvistemålsloven §384 første ledd. Utvalget viser i denne forbindelse til at lagmannsretten understreker at "selskapets økonomiske stilling allerede da Helland trådte inn i styret (var) slik at styret burde innsett at selskapet gikk med tap og at det ikke kunne tilfredsstille alle fordringshaverne, jf straffeloven §283a." Under henvisning til det som ellers forelå i saken kan det etter utvalgets syn ikke antas avgjørende at lagmannsretten ikke innhentet ytterligere uttalelser fra Helland.
Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at lagmannsretten har tolket konkursloven §142 feil. Innvendingene fra den kjærende part retter seg særlig mot lagmannsrettens anvendelse av rimelighetsnormen i §142 annet ledd. Den konkrete lovanvendelsen kan imidlertid kjæremålsutvalget ikke prøve.
Den kjærende part har særlig pekt på at det ikke kan oppstilles som en alminnelig norm at styreformannen i et regnskapsfirma har plikt til å kjenne den økonomiske tilstand hos alle klientene regnskapsselskapet har. Kjæremålsutvalget finner ikke anførselen dekkende for forholdet i denne saken. Det er her full grunn til - som lagmannsretten har gjort - ved vureringen av Hellands rolle som styremedlem i det konkursrammede selskapet også å legge vekt på at han var styreformann i det selskap som førte regnskapene. Videre må det også være anledning til å legge vekt på at Helland har vært styremdlem eller styreformann i flere selskaper som nylig har gått konkurs, selv om det ikke er opplyst klanderverdige forhold i den forbindelse.
Den kjærende part har begjært at kjæremålet gis oppsettende virkning. Kjæremålsutvalget har ikke funnet grunn til å imøtekomme begjæringen.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.