HR-1993-634-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-10-14 |
| Publisert: | HR-1993-00634k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1992-00182 K - Høyesterett HR-1993-00634K , jnr 232/1993. |
| Parter: | A (advokat Benedict de Vibe) mot B (advokat Kjell Steinsbø). |
| Forfatter: | Christiansen, Sinding-Larsen, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §181 |
Ved stevning av 8 mars 1991 til Sunnhordland herredsrett reiste A søksmål mot B. Under hovedforhandlingen ble det lagt ned slik endelig påstand:
"1. B dømmes til å betale erstatning til A oppad begrenset til kr 67.250,- med tillegg av 15 % rente fra 15. februar 91 og frem til betaling skjer.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger."
De krevde erstatning for bildeler som skulle være fjernet fra en bil de etter avtale fikk levert tilbake. Herredsretten avsa 24 oktober 1991 dom med slik domsslutning:
"1. Saksøkte frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger."
A påanket dommen til Gulating lagmannsrett. For lagmannsretten la de ned de ned tilsvarende påstand som for herredsretten, men beløpet i påstanden var satt til kr 65.000. Lagmannsretten avsa 19 april 1993 dom med slik domsslutning:
"1. B dømmes til å betale A kr 25.000,- - tjuefemtusen - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av 15 - femten - % rente fra 15. februar 1991 og frem til betaling skjer.
2. Partene bærer hver sine omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, slutningens pkt 2, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De har anført at omkostningene skulle vært tilkjent i medhold av tvistemålsloven §172 første ledd. Tvistemålsloven §174 første ledd kan etter omstendighetene ikke sees anvendelig. B har ikke bestridt gjenanskaffelsesprisene for gjenstandene som ble fjernet fra bilen. Først etter duplikk og replikk i lagmannsretten ble det etter spørsmål fra administrator sagt at kravet muligens var satt noe høyt. Såfremt dette hadde blitt bestridt under den tidligere behandling av saken, ville det vært naturlig å nedlegge en påstand om utmåling av erstatning fastsatt etter rettens skjønn og bare med en nærmere angitt øvre grense.
Det kan ikke gjøres gjeldende at saken bare delvis er vunnet for dem. Uansett burde unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §174 annet ledd vært anvendt. Lagmannsretten har også henvist til tvistemålsloven §172 annet ledd og at saken også har voldt adskillig tvil. Denne unntaksbestemmelsen kan ikke komme til anvendelse i saken. Tvilsmomentet må åpenbart kunne bebreides B slik at det ikke kan være riktig å frita ham for saksomkostningene. Det er en saksbehandlingsfeil fordi lagmannsretten ikke har begrunnet avgjørelsen nærmere fordi saksomkostningene er blitt så vidt store.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. B tilpliktes å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
2. B tilpliktes å betale omkostningene vedrørende kjæremålet fastsatt etter rettens skjønn."
B har anført at når omkostningsavgjørelsen er forankret i tvistemålsloven §174 første ledd, bør det være tilstrekkelig for lagmannsretten å vise til regelen, uten å grunngi dette nærmere. Henvisningen til tvistemålsloven §172 annet ledd må forstås som et ytterligere selvstendig grunnlag for omkostningsavgjørelsen. Heller ikke i forhold til det rettslige kriterium under tvistemålsloven §172 annet ledd kan kjæremålet føre frem. Når det gjelder verdien av bildelene som ble fjernet, ble det fokusert på dette under partsforhandlingene i lagmannsretten.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Gulating lagmannsrett sin dom frå 19. april 1993, pkt. 2, vert stadfesta.
2. Kjæremotparten vert tilkjent sakskostnader knytta til dette kjæremålet med kr 2.000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Kjæremålsutvalget kan da bare prøve om saksomkostningsspørsmålet er avgjort "i strid med loven", jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
Lagmannsretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 første ledd som er hovedregelen når en sak dels vinnes, dels tapes. Den kjærende parts påstand både for herredsretten og lagmannsretten var formet slik at det ble krevet et beløp "oppad begrenset" til en bestemt sum, mens det ble gitt dom for et langt lavere beløp. Det foreligger da ingen lovanvendelsesfeil, og kjæremålet må forkastes.
Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Påstanden tas til følge med kr 2.000, jf hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A en for begge og begge for en til B 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.