HR-1993-64-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-04 |
| Publisert: | HR-1993-00064k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 64 K/1993, jnr 474/1992. |
| Parter: | Roald Husevåg (advokat Arve Opdahl) mot Harald Hammer, Bjørg Fjeldstad, (advokat Leif A Storvik). |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §373, §181 |
Roald Husevåg gikk ved stevning av 19 januar 1990 til Trondheim byrett til søksmål mot Harald Hammer, Bjørg Fjeldstad og Bryggen (senere Notar) eiendom med krav om hevning, erstatning og prisavslag i forbindelse med kjøp av fast eiendom.
Trondheim byrett avsa 25 april 1991 dom med slik domsslutning:
"1. Harald Hammer og Bjørg Fjeldstad frifinnes.
2. Notar Eiendom AS frifinnes.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Roald Husevåg påanket byrettens dom til Frostatning lagmannsrett for så vidt gjaldt frifinnelsen av Harald Hammer og Bjørg Fjeldstad. Lagmannsretten avsa 8 september 1992 dom med slik domsslutning:
"1. Byrettens dom, domsslutningens pkt.1, stadfestes.
2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Roald Husevåg kr 62.710,- - kronersekstitotusensjuhundreogti -til Harald Hammer og Bjørg Fjeldstad, begge v/advokat Leif A Storvik, Sandvika, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."
Roald Husevåg anket lagmannsrettens dom til Høyesterett og erklærte subsidiært kjæremål over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Anken til Høyesterett ble ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 3 desember 1992 nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4. Kjæremålserklæringen er deretter utdypet i prosesskrift av 3 februar 1993.
Det er av den kjærende part anført at det foreligger feil i lovanvendelsen og saksbehandlingen når lagmannsretten har omgjort byrettens omkostningsavgjørelse. Det er vist til at byretten har truffet sin omkostningsavgjørelse bygget på konkrete oppfatninger fremkommet under umiddelbar bevisførsel, og det framgår at byretten må ha vært i tvil om resultatet. Lagmannsretten har truffet sin avgjørelse ut fra mangelfullt grunnlag og også gitt mangelfull begrunnelse for sin omgjøring. Lagmannsretten har heller ikke tatt stilling til de innsigelser Husevåg fremkom med for byretten i anledning motpartens omkostningsoppgave. Det er nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom oppheves forsåvidt Harald Hammer og Bjørg Fjeldstad er tilkjent saksomkostninger for byretten, samt at Husevåg skal tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken.
Harald Hammer og Bjørg Fjeldstad har i tilsvar til kjæremålet anført at lagmannsrettens kjennelse er korrekt. Lagmannsretten har lagt til grunn at det ikke forelå grunner til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, og at den omkostningsoppgave som ble fremlagt for byretten var rimelig og nødvendig. Det er forøvrig bestridt at det ble reist innvendinger mot omkostningsoppgavens størrelse for byretten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et saksomkostningsspørsmål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset slik det følger av tvistemålsloven §181 annet ledd. Utvalget kan bare prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, herunder om det er grunnlag for opphevelse på grunn av saksbehandlingsfeil.
Kjæremålet er begrenset til avgjørelsen om saksomkostninger for byretten. Lagmannsretten hadde etter tvistemålsloven §181 første ledd kompetanse til fullt ut å prøve byrettens saksomkostningsavgjørelse. Byretten tilkjente ikke saksomkostninger under henvisning til "at Harald Hammer og Bjørg Fjeldstad fikk salgsoppgaven i 1988 til gjennomlesning, og at disse da burde oppklart eventuelle misforståelser". Det fremgår av begrunnelsen at avgjørelsen må være truffet på grunnlag av tvistemålsloven §172 annet ledd siste alternativ, idet byretten må ha funnet at det helt eller delvis kunne legges de vinnende parter til last at det kom til sak. Lagmannsretten har i sin begrunnelse i saksomkostningsspørsmålet gjengitt ovennevnte uttalelse i byrettens domsgrunner, og har deretter gitt uttrykk for at den ikke kan se at det er noe å bebreide Hammer og Fjeldstad, og at det heller ikke er andre grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Dette er ikke uttrykk for uriktig lovanvendelse.
Utvalget kan heller ikke se at lagmannsrettens avgjørelsesgrunner er mangelfulle. Det kan vanligvis ikke kreves noen utførlig begrunnelse for at saksomkostningsspørsmålet avgjøres i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Utvalget bemerker videre at det fremgår at størrelsen av omkostningsbeløpet er vurdert.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Kjæremålsmotpartene nedla i det kombinerte anke- og kjæremålstilsvaret påstand om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 5.200,-. I ankesaken ble de tilkjent kr 2.500,- i saksomkostninger. Utvalget finner at de må tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken med kr 1.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Roald Husevåg 1.000,- - ett tusen kroner - til Harald Hammer og Bjørg Fjeldstad i fellesskap innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.