HR-1993-663-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-10-22 |
| Publisert: | HR-1993-00663k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00336 K - Høyesterett HR-1993-00663K , jnr 335/1993. |
| Parter: | Jan Erling Sørensen (advokat Trygve Fjeld) mot Kiil Diesel A/S, dets konkursbo (advokat Sølvi Wold Bønaa). |
| Forfatter: | Christiansen, Sinding-Larsen, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404 |
Kjæremålet gjelder oppreisning for fristoversittelse.
Konkursboet Kiil Diesel A/S ble innstilt ved kjennelse av Nord-Troms skifterett 2 april 1993. I rettsmøtet besluttet retten at Jan Erling Sørensens anmeldte lønnskrav, som hevdes å være fortrinnsberettiget i klasse en, ikke skulle prøves. Sørensen ved sin prosessfullmektig advokat Trygve Fjeld påkjærte rettens avgjørelse 10 mai 1993.
Ved skifterettens brev av 19 mai 1993 ble den kjærende part gjort oppmerksom på at retten anså kjæremålet som for sent fremsatt. Begjæringen om oppreisning ble postlagt 3 juni 1993.
Nord-Troms skifterett avsa 8 juni 1993 kjennelse med slik slutning:
"Begjæring om oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen tas ikke til følge."
Sørensen påkjærte skifterettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett som 21 juli 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Skifterettens kjennelse stadfestes".
Sørensen har rettidig påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder saksbehandingen og rettsanvendelsen. Han har blant annet anført at det foreligger en klar saksbehandlingsfeil da lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at kjæremålet gjelder innstillingen av boet. Kjæremålet gjelder derimot skifterettens beslutning om ikke å prøve den kjærende parts anmeldte lønnskrav.
Den kjærende part aksepterer at kjæremålsfristen regnes fra avsigelsen av kjennelsen, men begjærer oppreisning siden kjennelsen først kom prosessfullmektigen i hende 10 mai. Feilen skyldes alene skifteretten, og eventuelt bobestyrer, som glemte å oversende rettsboken av 2 april 1993. Det var først etter purring fra prosessfullmektigen i brev av 25 april at retten oversendte rettsboken 30 april 1993. På dette tidspunkt var kjæremålsfristen allerede oversittet.
Den kjærende part viser også til prosessfullmektigens brev til skifteretten skrevet knapt fire timer etter skiftesamlingen 2 april 1993 for blant annet å få klarhet i utfallet. Det ble tatt opp ulike forhold som måtte avklares ved den videre bobehandling, og dessuten uttrykkelig uttalt at det var forutsatt at dette ikke ble den avsluttende skiftesamling og at han avventet skifterettens kjennelse. Dette brevet er fortsatt ikke besvart av retten. Parten har gjort det man med rimelighet kan forlange - og vel så det.
I kjæremålserklæringen er det nedlagt slik påstand:
"1. Begjæring om oppreisning for fristoversittelse tas til følge.
2. Jan Erling Sørensen tilkjennes saksomkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Kiil Diesel A/S, dets konkursbo, ved bobestyrer advokat Sølvi Wold Bønaa har meddelt at boet - som er innstilt - ikke finner grunn til å avgi særskilt uttalelse i anledning av kjæremålet, utover at man tiltrer lagmannsrettens resultat og begrunnelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Den kjærende part har anført feil i lagmannsrettens saksbehandling og i rettsanvendelsen.
Ved skifterettens kjennelse av 2 april 1993 ble bobehandlingen innstilt. I skifterettens premisser er det sagt at retten har besluttet at den kjærende parts fordring i boet ikke skal prøves fordi det ikke er midler i boet til fordeling. Det som bemerkes her, kan ikke oppfattes som en selvstendig beslutning om den kjærende parts fordring, men som en begrunnelse for at bobehandlingen kunne innstilles uten prøvelse av fordringen.
Når bobehandlingen er innstilt, medfører dette at videre prøvelse av fordringer som ledd i skifterettens bobehandling ikke kan finne sted.
Når skifterettens kjennelse ble påkjært, var det derfor rimelig at både skifteretten og senere lagmannsretten i oppreisningssaken forsto det slik at det var kjennelsen om å innstille bobehandlingen som ble påkjært. Hvis den kjærende part fikk medhold her, ville jo grunnlaget for fortsatt prøvelse av hans fordring være til stede.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det var en saksbehandlingsfeil at oppreisningsspørsmålet er behandlet ut fra det som måtte fremstille seg som den fornuftige forståelse av kjæremålserklæringen. - Hvis kjæremålet hadde vært oppfattet slik at det rettet seg mot en beslutning - truffet før boet ble innstilt - om at fordringen ikke skulle prøves, måtte det jo ha vært avvist på grunn av manglende rettslig interesse.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålsmotparten har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.