HR-1993-683-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-04 |
| Publisert: | HR-1993-00683k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1993-00435 K - Høyesterett HR-1993-00683K , jnr 424/1993. |
| Parter: | A (advokat Bjørn Bydal) mot Staten v/Tollkassereren (Toll- og avgiftsdirektoratet) i Buskerud. |
| Forfatter: | Hellesylt, Backer, Schei |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §8-16 |
Den 16 januar 1991 kjøpte A en brukt Mercedes Benz varebil 1982-modell med registreringsnummer DE - - - - av B. Bilen, som ble solgt som delebil, ble oppgitt å være fri for heftelser. På dette tidspunkt hvilte det imidlertid salgspant på kr 130.000 på bilen tinglyst den 18 mai 1988 i Løsøreregisteret med B som kreditor. Videre forelå det en utpantningsforretning på bilen til Tollkassereren i Buskerud tinglyst den 10 juni 1988 på kr 133.032 for manglende betaling av engangs- og merverdiavgift fra tidligere eier for ulovlig bruk av bilen.
Den 17 januar 1991 ble salgspantavtalen transportert fra B til A. Salgspantavtalen ble den 31 august 1992 slettet i Løsøreregisteret etter begjæring fra B.
Den 22 januar 1993 fremsatte Staten v/Tollkassereren i Buskerud en begjæring om tvangssalg av bilen til namsmannen i Nøtterøy. Begjæringen ble forelagt A som i prosessskrift av 4 februar 1993 fremsatte innvendinger mot begjæringen om tvangssalg. Han anførte at han hadde tilbakeholdsrett for utgifter til istandsettelse og påkostning av bilen. Han påberopte seg også det overtatte salgspantet. Dette skulle ha prioritet foran avgiftskravet. Namsmannen besluttet den 18 februar 1993 å gjennomføre tvangssalget, og saken ble oversendt Tønsberg namsrett som klagesak.
Namsretten avsa 25 mars 1993 kjennelse med slik slutning:
"Klagen tas ikke til følge.
Saksomkostninger tilkjennes ikke."
A påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 10 september 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. A pålegges innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse å erstatte Staten v/Toll- og avgiftsdirektoratet sakens omkostninger for denne instans med 1.000 - ettusen - kroner."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved ikke å ha prøvet anførslene om læren om alminnelige berikelsesbetraktninger og avtaleloven §36.
Når det gjelder lovtolkingen har lagmannsretten tolket reglene for den ulovfestede tilbakeholdsrett for snevert. Når det gjelder det salgspantekrav han fikk seg tiltransportert har lagmannsretten unnlatt å ta standpunkt til hvorvidt salgspantet går foran utpantningsforretningen. Dette er under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §8-16 siste ledd feil rettsanvendelse. Sletting fra tidligere debitor var urettmessig. Det medfører ikke at salgspantet har mistet sin prioritet i forhold til Staten v/Tollkassereren i Buskerud som var vel kjent med dette da utpantningsforretningen ble tinglyst. Den senere urettmessige slettingen av salgspantet som har skjedd ved en uriktig erklæring fra en som ikke lenger var debitor, kan ikke gi Staten v/Tollkassereren i Buskerud en opptrinnsrett. Det vises her blant annet til prinsippet i avtaleloven §36, som også må kunne anvendes i forholdet mellom partene i nærværende sak. Det er beslutningen om at tvangssalg skal gjennomføres som er påkjært, og dette må lagmannsretten ta stilling til. Da må man ta stilling til prioritetsrekkefølgen, jf tvangsfullbyrdelsesloven §8-16 siste ledd. Så lenge Staten v/Tollkassereren i Buskerud verken har tilbudt seg å stille sikkerhet eller å løse ut hans krav, kan det ikke treffes en slik beslutning som namsmannen har gjort, gående ut på at tvangssalg skal gjennomføres. I tilknytning til salgspantets eksistens og prioritetsforhold fastholdes det at dette ikke er bortfalt som følge av at salgspantshaver og eier blir en og samme person fordi denne konstellasjon er en følge av debitormislighold.
Når det gjelder alminnelige berikelsesbetraktninger må det under enhver omstendighet lede til at hans subsidiære påstand om at utpantningsforretningen slettes under den forutsetning av at han innbetaler bilens markedsverdi på kjøpetidspunktet til Staten v/Tollkassereren i Buskerud. Det er ingen mening at Staten v/Tollkassereren i Buskerud skal oppnå en økonomisk gevinst ved at han har reparert og istandsatt bilen i aktsom god tro. Den subsidiære påstand er også hjemlet i avtaleloven §36.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
Agder lagmannsretts kjennelse av 10. september 1993 samt namsmannen i Nøtterøys beslutning av 18. februar 1993 om tilfølgetagelse av Staten v/Tollkassereren i Buskeruds begjæring om tvangssalg av personbil DE - - - - -, oppheves.
Subsidiært:
Agder lagmannsretts kjennelse av 10. september 1993 samt namsmannens i Nøtterøys beslutning av 18. februar 1993 om tilfølgetagelse av Staten v/Tollkassereren i Buskeruds begjæring om tvangssalg av personbil DE - - - - , oppheves, og Statens utpantningsforretning stor kr 130.000,-, tinglyst 18. mai 1988, slettes i personbil DE - - - -, mot at A innen 14 dager betaler kr 18.000,- til Staten v/Tollkassereren i Buskerud.
I begge tilfeller:
A tilkjennes saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Staten v/Tollkassereren i Buskerud har anført at lagmannsretten ikke har begått saksbehandlingsfeil når det gjelder berikelsesbetraktninger og avtaleloven §36. Lagmannsretten har ikke tolket loven for snevert når det gjelder tilbakeholdsretten. Når det gjelder salgspantet kan det ikke lenger eksistere. A kan ikke i denne saken påberopes seg tilbakeholdsrett, berikelsesbetraktninger og avtaleloven §36.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1) Tollkassereren i Buskeruds begjæring om tvangssalg av 22. januar 1993 over personbil DE - - - - tilhørende A, tas til følge.
2) Saksomkostnader tilkjennes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf §404 første ledd nr 2 og 3.
Utvalget er kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves fordi lagmannsretten ikke har tatt standpunkt til As anførsel om at han har salgspant i bilen med prioritet foran statens krav, og at dette er til hinder for gjennomføringen av tvangssalget. Man forstår det lagmannsretten uttaler på side 8 i kjennelsen slik at den oppfatter namsmannens beslutning av 18 februar 1993 som en foreløpig beslutning om å fremme tvangsfullbyrdelsen, og slik at det senere i forbindelse med gjennomføringen av denne vil bli tatt endelig standpunkt til den angivelige panterett og dennes betydning for tvangssalget. På grunnlag av namsmannens begrunnede beslutning, namsrettens kjennelse, og partenes anførsler for namsmannen, namsretten og lagmannsretten virker dette synspunkt mindre naturlig. Det gjør det også på bakgrunn av selve saksforholdet:
Som utgangspunkt vil A hvis han har ren panterett, kunne nekte å utlevere bilen med mindre det stilles sikkerhet for hans krav, jf tvangsfullbyrdelsesloven §8-16 tredje ledd. Tvangssalget synes etter det opplyste heller ikke å ha noen hensikt hvis As krav på kr 130.000 skal dekkes foran statens, jf §8-16 første ledd. Etter utvalgets oppfatning skulle lagmannsretten tatt standpunkt til det som fremtrer som en hovedanførsel i saken. Uten et slikt standpunkt har kjæremålsutvalget på grunn av sin begrensede kompetanse ingen muligheter for å prøve om det etter en riktig lovtolkning i det hele tatt kan eksistere noe salgspant på As hånd, og om dette eventuelt kan tenkes å få rettsvirkning i et tilfelle som det foreliggende.
Når det gjelder de øvrige angrep på lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, finner kjæremålsutvalget at disse ikke kan føre frem. Man peker på at utvalget ikke kan prøve den konkrete rettsanvendelse eller tolkingen av ulovfestede rettskilder.
Avgjørelsen av omkostningsspørsmålet bør utstå til den kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledds tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling av lagmannsretten.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes til den kjennelse som avslutter saken.