HR-1993-707-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-11 |
| Publisert: | HR-1993-00707k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1992-00705 K - Høyesterett HR-1993-00707K , jnr 400/1993. |
| Parter: | IFA AS (advokat Truls Leikvang) mot Bergen kommune (Kommuneadvokaten v/advokat Gunnar Sætra). |
| Forfatter: | Hellesylt, Langvand, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §375, Lov om konsolideringsfond for selskaper (1984), Skatteloven (1911) §45, §360, §365 |
I forbindelse med domsavsigelse i ankesak mellom IFA AS som ankende part og Bergen kommune som ankemotpart avsa Gulating lagmannsrett 31 august 1993 kjennelse med slik slutning:
"Lagmannsretten behandler i ankesaken ikke spørsmålet om avsetning i medhold av lov om konsolideringsfond for selskaper og innretninger."
Kjennelsen er avsagt under dissens. Avgjørelsen er begrunnet slik:
"Flertallet i lagmannsretten, lagdommer Greve og byfogd Løseth, finner at anken på dette punktet må avvises, jf. tvistemålsloven §360. I ankeerklæringen er forholdet ikke nevnt og det er ikke formulert påstand. Heller ikke er spørsmålet nevnt før fristen etter tvistemålsloven §375. Påstand ble først formulert under ankeforhandlingen og problemstillingen tatt opp i prosesskriv innkommet så sent som dagen før ankeforhandlingen. Det er for sent for å oppnå en tilfredsstillende kontradiktorisk behandling av spørsmålet. Ankemotparten har ikke samtykket til at saken utvides. Saken må på dette punkt avvises som for sent fremsatt."
IFA AS anfører at det er noe uklart om lagmannsretten har avvist å behandle spørsmålet med hjemmel i tvistemålsloven §360 eller §375.
Det gjøres gjeldende at avgjørelsen bygger på et uriktig faktisk grunnlag og feil rettsanvendelse.
Det er uriktig at spørsmålet ikke er nevnt i anken. Spørsmålet om økte avsetninger ble behandlet av byretten. Byrettens dom ble påanket i sin helhet, og i denne forbindelse ble det påberopt feil lovanvendelse. Spørsmålet om avsetning til konsolideringsfond er således gjort til ankegjenstand.
Det er heller ikke riktig at det ikke er formulert påstand. Det er i anken nedlagt samme påstand som for byretten. Byretten har lagt til grunn at påstanden også dekket kravet om økte avsetninger til konsolideringsfond, idet det ble vurdert slik at påstanden var mer omfattende enn kravet om økte avsetninger. At det under ankeforhandlingene ble nedlagt en subsidiær påstand som noe mer presist angir kravet, er ikke avgjørende.
Lagmannsretten hadde heller ikke grunnlag for å prekludere spørsmålet om konsolideringsfond etter tvistemålsloven §375. Dommen er påanket i sin helhet, og det er derved tilstrekkelig klargjort at dette spørsmål ønskes behandlet i ankeomgangen. Spørsmålet er oversiktlig og det trenger ingen stor forberedelse. Spørsmålet var for øvrig tilfredsstillende belyst av begge parter under ankeforhandlingen. Mindretallet (og for øvrig også flertallet) hadde ikke noen problemer med å realitetsbehandle spørsmålet.
Da det er noe uklart på hvilket grunnlag lagmannsretten har avvist spørsmålet, er den kjærende part i villrede med hensyn til sin rettslige stilling. Dersom det foreligger en avvisning etter tvistemålsloven §360, innebærer det at man i en eventuell ankeforhandling i Høyesterett vil være avskåret fra å prosedere spørsmålet om økt avsetning til konsolideringsfond, hvis ikke lagmannsrettens avgjørelse blir omgjort av kjæremålsutvalget. Dersom det foreligger en preklusjon etter tvistemålsloven §375, vil spørsmålet fortsatt være tvistegjenstand i en ankesak, og således kunne tas opp i en eventuell ankeforhandling for Høyesterett. For at spørsmålet under enhver omstendighet skal være gjenstand for ankebehandling, forelegges spørsmålet for kjæremålsutvalget for overprøving.
Dersom utvalget skulle komme til at lagmannsretten uriktig har avvist å behandle kravet om avsetning til konsolideringsfond etter tvistemålsloven §360, vil det riktige som utgangspunkt være at saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten på dette punkt. Dette synes prosessøkonomisk lite heldig på bakgrunn av at flertallet har gitt sin tilslutning til mindretallet som har funnet at spørsmålet må behandles, men at kommunen må gis medhold i realiteten. Lagmannsrettens dom vil bli påanket til Høyesterett da den kjærende part mener at lagmannsretten har tatt feil i hovedspørsmålet om fortolkningen av skatteloven §45 om gjeldsrentefordeling. Den kjærende part ønsker også å få prøvet det subsidiære spørsmål om økt avsetning til konsolideringsfond dersom utvalget skulle tillate behandling av hovedspørsmålet. På denne bakgrunn finner kjærende part det nødvendig å påkjære lagmannsrettens avgjørelse selv om et slikt kjæremål er unødvendig hvis avvisningsgrunnlaget er tvistemålsloven §375. En ny behandling i lagmannsretten synes imidlertid prosessøkonomisk lite hensiktsmessig dersom utvalget skulle nekte anken fremmet vedrørende hovedspørsmålet. Det vil derfor kunne være hensiktsmessig at dette kjæremål blir vurdert i sammenheng med anken over hovedspørsmålet.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt
Gulating lagmannsretts kjennelse av 31. august 1993 i sak nr. 92-00705 A er ikke til hinder for at spørsmålet om økt avsetning til konsolideringsfond gjøres til ankegrunn.
Subsidiært
Gulating lagmannsretts kjennelse av 31. august 1993 i sak nr. 92-00705 A om ikke behandling av spørsmålet om avsetning til konsolideringsfond oppheves, og spørsmålet hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. I begge tilfelle
IFA AS tilkjennes saksomkostninger."
Bergen kommune gjør gjeldende at den kjærende parts prinsipale påstand om fortolkning av lagmannsrettens kjennelse, må avvises. Det er uklart for kjæremotparten hvilken rettskraftvirkning kjærende part tenker seg av utvalgets avgjørelse, når Høyesterett i neste omgang eventuelt skal behandle saken.
Når det gjelder den subsidiære påstand, vil kjæremotparten påstå kjennelsen stadfestet.
Som lagmansretten riktig berører, hadde ikke spørsmålet om fondsavsetninger vært nevnt under saksforberedelsen. Det var først ved telefonkonferanse om utarbeidelse av juridisk utdrag før hovedforhandling, at ankemotparten overraskende ble meddelt at spørsmålet om fondsavsetninger skulle tas med. Først under det senere partsavhør fikk ankemotparten varsel om ankende parts posisjon i dette spørsmål. Det kan etter kjæremotpartens syn ikke herske noen tvil om at lagmannsrettens flertall har avvist fondsspørsmålet etter tvistemålsloven §360 som ikke påanket. Dersom kjennelsen ikke blir opphevet av utvalget, er avvisningen endelig og byrettens dom på dette punkt rettskraftig.
Kjæremotparten vil vise til den konkretisering av ankegrunn som skjedde i ankeerklæringen øverst på side 2. Hvis ankende part ønsket å ta opp også fondsavsetning som ankegrunn, måtte dette skjedd innen fristen i tvistemålsloven §375. Det innebærer ingen feil ved lagmannsrettens avvisningskjennelse at man også viser til at så ikke er skjedd.
Et sentralt hensyn ved tvistemålsloven regler om ankefrist i §360, krav til ankeerklæring i §365 og vilkår for nye ankegrunner etter §375 er å sikre kontradiktorisk behandling. Lagmannsretten har avvist saken på dette punkt som for sent fremsatt under henvisning til dette hensyn.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjærende parts prinsipale påstand avvises.
2. Gulating lagmannsretts kjennelse av 31. august 1993 i sak nr. 92-00705 A stadfestes forsåvidt gjelder avvisning av anken vedr. avsetning til konsolideringsfond.
3. IFA A/S dømmes til å erstatte kjæremotpartens saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Den påkjærte kjennelse er truffet av lagmannsretten som første instans, og utvalget har således full kompetanse.
Etter utvalgets mening er det uklart på hvilket grunnlag lagmannsretten har avvist å behandle spørsmålet om økte avsetninger til konsolideringsfond. Lagmannsretten har i sin kjennelse henvist både til tvistemålsloven §360 og §375. Etter utvalgets oppfatning vil det ikke være adgang til å avvise etter tvistemålsloven §360, da selve kravet i saken er opphevelse av ligningen, og spørsmålet om økte avsetninger til konsolideringsfond er n ankegrunn. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten. Utvalget tar ikke stilling til om det var grunnlag for avvisning etter tvistemålsloven §375.
Den kjærende part, som har fått medhold, har nedlagt påstand om saksomkostninger. Kravet tas til følge. Beløpet settes til 2.950 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Bergen kommune til IFA AS 2.950 - totusennihundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.