HR-1993-713-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-11 |
| Publisert: | HR-1993-00713k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02069 K - Høyesterett HR-1993-00713K , jnr 437/1993. |
| Parter: | Tone Brønstad (advokat Carl A Christiansen) mot Oslo kommunale pensjonskasse (advokat Hilde Foyn Bruun) avsagt slik kjennelse. |
| Forfatter: | Hellesylt, Langvand, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §3, §16, §53 |
Oslo kommunale pensjonskasse begjærte 14 august 1992 utlegg hos Tone Brønstad for et beløp på kr 248.988,-. Tvangsgrunnlaget var gjeldsbrev utstedt av Tone Brønstad 21 mai 1987 pålydende kr 267.500,-. Gjeldsbrevet inneholdt inndrivelsesklausul etter tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 §3 nr 6. Namsmannen i Oslo traff beslutning om å fremme begjæringen. Tone Brønstad klaget til Oslo namsrett som 26 mai 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Klage over namsmannens beslutning om fremme av utleggsforretning tas ikke til følge."
Tone Brønstad påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett.
Lagmannsretten avsa 20 september 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Tone Brønstad betaler 2.500 - totusenfemhundre - kroner i saksomkostninger til Oslo kommunale pensjonskasse innen 2 - to - uker etter at kjennelsen er forkynt."
Saksforholdet for øvrig fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Tone Brønstad har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved ikke å prøve alle hennes innsigelser vedrørende det underliggende forhold. Det er vist til at saken for namsretten ble begjært overført til søksmåls former. Når namsretten ikke tok kravet til følge, burde ihvertfall lagmannsretten ha innhentet ytterligere opplysninger og behandlet overføringskravet. Lagmannsretten burde videre gitt den kjærende part mer tid til å komme med ytterligere anførsler. Kjæremålet inneholder forøvrig anførsler vedrørende det faktiske forhold i saken. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse av 20. september 93 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Tone Brønstad tilkjennes saksomkostningene."
Oslo kommunale pensjonskasse har vist til at det foreligger et videre kjæremål, hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset, jf tvistemålsloven §404. Det er ingen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke meddelte partene at det ikke ville bli avholdt muntlige forhandlinger, og dette har uansett ikke hatt betydning for resultatet. Det er heller ingen feil at lagmannsretten ikke innhentet nye opplysninger. Det er parten selv som må sørge for å fremlegge de bevis hun vil påberope seg. Lagmannsretten har heller ikke begått noen feil ved ikke å ta stilling til det underliggende forhold. Dette må eventuelt bringes inn for de ordinære domstoler til avgjørelse. Det er lagt ned slik påstand:
"Namsrettens kjennelse stadfestes og Oslo kommunale pensjonskasse tilkjennes saksomkostninger med kr 2.000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er derfor begrenset etter tvistemålsloven §404 til å prøve lagmannsrettens sakbehandling og lovtolkning.
Utvalget finner at det på ett punkt foreligger en feil i lagmannsrettens saksbehandling. På side 4-5 i lagmannsrettens kjennelse heter det:
"Avgjørelsen om å overføre behandlingen til søksmåls former kan ikke påkjæres til lagmannsretten og prøves derfor heller ikke."
Noe lenger ut i begrunnelsen er det uttalt at namsretten har behandlet spørsmålet om å overføre behandlingen til søksmåls former og at det da ikke foreligger feil i namsrettens saksbehandling.
Dette må forstås slik at lagmannsretten ikke har vurdert om hensynet til forsvarlig saksbehandling i namsretten tilsa behandling i søksmåls former. Den har ansett sin kompetanse til å være begrenset til en kontroll av at spørsmålet har vært overveiet av namsretten. Dette er ikke en riktig forståelse av tvangsfullbyrdelsesloven §53. Det fremgår av bestemmelsen siste ledd at det bare er en beslutning om å overføre behandlingen til søksmåls former som ikke kan overprøves ved kjæremål. En beslutning om å nekte slik overføring kan overprøves.
Den saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side som dette har resultert i, kan imidlertid ikke ha hatt betydning for lagmannsrettens avgjørelse. Kjæremålsutvalget viser her til den begrunnelse lagmannsretten i likhet med namsretten har gitt, hvor det er lagt til grunn at det ikke er nødvendig å undergi den kjærende parts innsigelser i tilknytning til tvangsauksjonen noen realitetsvurdering. Det må være åpenbart at lagmannsretten ut fra sitt syn på saken måtte ha konkludert med at det var unødvendig for namsretten å overføre saken til behandling i søksmåls former.
De innsigelser den kjærende part har gjort gjeldende mot utleggsforretningen, har sin bakgrunn i gjennomføringen av tvangssalget av leiligheten. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det foreligger noen lovtolkingsfeil når hennes krav er ansett som krav om motregning etter tvangsfullbyrdelsesloven §16.
Heller ikke for øvrig kan kjæremålsutvalget se det foreligger saksbehandlings- eller lovtolkingsfeil fra lagmannsrettens side.
Kjæremålsmotparten har krevet seg tilkjent saksomkostninger for utvalget. Kravet tas til følge og omkostningene settes til kr 2.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Tone Brønstad til Oslo kommunale pensjonskasse 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.