HR-1993-766-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-25 |
| Publisert: | HR-1993-00766s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-00766, jnr. 93-00245. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, Straffeprosessloven (1981) §444, §212, §227, §445, §446, §447 |
Saken gjelder erstatning og oppreisning for uberettiget forfølging.
Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 8 september 1992 ble A frifunnet for en tiltale av 6 mars 1992 som gjaldt overtredelse av straffeloven §195 første ledd annet straffalternativ, §212 første ledd nr 3 og §227 første ledd, seksuelle overgrep og trusler mot B, født xx.xx.1978. A fremmet krav om erstatning og oppreisning under henvisning til straffeprosessloven §444, §445 og §446.
Eidsivating lagmannsrett avsa den 15 februar 1993 kjennelse med slik slutning:
"Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse skal Staten betale erstatning/oppreisning til A med kr 25.000,- - femogtyvetusen - kroner."
Erstatningen og oppreisningen ble tilkjent under henvisning til straffeprosessloven §444 og §446. Eidsivating statsadvokatembeter har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Den kjærende part har anført at lagmannsretten har tatt feil når den har kommet til at det er gjort sannsynlig at A ikke har foretatt de handlinger som var grunnlag for tiltalen, jf straffeprosessloven §444. Det anføres at selv om det under hovedforhandlingen fremkom nye opplysninger om fornærmede, som tidligere ikke hadde vært kjent for den kjærende part, så er disse opplysninger ikke av en sådan karakter at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at A ikke har foretatt de handlinger han var tiltalt for. Det anføres videre at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §445 ikke kan anses å være til stede.
Den kjærende part anfører endelig at det ikke fremmes innvendinger mot det økonomiske tap som Innleggen hevder å ha blitt påført, men at vilkårene for å få oppreisning etter straffeprosessloven §446, nemlig "særlige grunner" under enhver omstendighet ikke antas å foreligge.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
Subsidiært: Erstatning for ikke-økonomisk skade tilkjennes ikke."
En kopi av kjæremålet er oversendt As forsvarer.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Lagmannsretten har i medhold av straffeprosessloven §444 første ledd, første punktum tilkjent A erstatning for lidt økonomisk tap med kr 14.600, og har videre - som det nærmere begrunnes i kjennelsen - funnet at det er særlig grunn til å tilkjenne ham oppreisning i medhold av §446, med et beløp som skjønnsmessig er satt til kr 10.400. Det er ikke tilkjent erstatning med hjemmel i loven §445.
Lagmannsrettens avgjørelse er truffet av de samme dommere som avgjorde straffesaken, jf. §447 tredje ledd, og som således har hatt umiddelbar kjennskap til frifinnelsesgrunnlaget.
Kjæremålsutvalget finner ikke ut fra det som anføres i kjæremålserklæringen, tilstrekkelig grunnlag for å fravike lagmannsrettens avgjørelse, hverken når det gjelder vilkårene for å tilkjenne erstatning eller i spørsmålet om å tilkjenne oppreisning. Beregningen av det økonomiske tap som er erstattet, er ikke angrepet i kjæremålet.
Lagmannsrettens avgjørelse blir således å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.