HR-1993-779-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-30 |
| Publisert: | HR-1993-00779k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1991-00439 - Høyesterett HR-1993-00779K , nr 337/1993. |
| Parter: | A (advokat Odd Jo Forsell) mot Rogaland Fylkeskommune (advokat Clement Endresen). |
| Forfatter: | Hellesylt, Langvand, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §366, §373, §54, Legeloven (1980) §34 |
Anke fra A over Gulating lagmannsretts dom av 21 juni 1993 i sak mot Rogaland fylkeskommune.
A anla i 1989 sak mot Rogaland fylkeskommune med krav om erstatning. Grunnlaget for kravet var uriktig behandling, uriktig diagnostisering og brudd på taushetsplikt.
Stavanger byrett avsa 31 januar 1993 dom i saken med slik domsslutning:
"Rogaland fylkeskommune frifinnes."
Saksøker anket saken inn for Gulating lagmannsrett og fremmet for ankeinstansen krav om retting av sine sykejournaler. Han fikk for lagmannsretten ikke medhold i noen av kravene. Lagmannsretten bygget i sin dom av 21 juni 1993 på at tvistemålsloven §366 annet ledd nr 1 ga grunnlag for å behandle rettingskravet. Avgjørelsen av rettingskravet er ikke kommet med i domsslutningen, som lyder:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
Det bemerkes at det er en mangel ved lagmannsrettens dom at partenes påstander ikke er gjengitt. Dette skal alltid gjøres, men vil være særlig viktig i en sak hvor det er fremsatt nye krav i forhold til de som ble behandlet i den lavere instans. Påstanden vedrørende rettingskravet er gjengitt i rettsboka fra hovedforhandlingen. Den lyder der:
"Rogaland fylkeskommune v/fylkesordføreren tilpliktes å besørge at As sykejournaler v/Rogaland fylkeskommunes helseinstitusjoner rettes ved sletting, ved ny journalføring eller datert rettelse, slik at det fremgår at diagnosene/betegnelsene paranoia, paranoid personlighetsforstyrrelse og kronisk paranoid lidelse e.l. er feil."
Saksøker har i rett tid anket lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett. Anken gjelder så vel kravet om erstatning som kravet om retting av sykejournalene.
Under ankesakens behandling i kjæremålsutvalget er det reist spørsmål om å nekte anken over erstatningskravet fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1 og 2. Nr 2 for kravet til årsakssammenheng og nr 1 for anvendelsen av legeloven §34. Videre er det - i tråd med ankemotpartens påstand for Høyesterett - reist spørsmål om opphevelse og avvisning av avgjørelsen vedrørende kravet om retting av sykejournalene.
Den ankende part har for det siste gjort gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse for å realitetsbehandle rettingskravet er riktig. Ankemotparten har hevdet at rettingskravet skulle vært avvist av lagmannsretten, fordi det ikke er et krav om fastsettelsesdom etter tvistemålsloven §54, jf §366 annet ledd nr 1.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner enstemmig at anken over avgjørelsen av erstatningskravet ikke vil kunne gis medhold uten at Høyesterett fraviker den påankede avgjørelse i et punkt hvor det antas å ha vært av vesentlig betydning at lagmannsretten har hatt anledning til umiddelbart å høre forklaringer fra parter og vitner, og det er Høyesterett avskåret fra. Anken over erstatningskravet bør derfor nektes fremmet i samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2. Den ankende part har fått uttale seg om dette.
Utvalget finner videre enstemmig at lagmannsrettens dom må oppheves og saken avvises for så vidt gjelder pådømmelsen av kravet om retting av sykejournaler. Tvistegjenstanden for byretten var krav om erstatning. Først i anken til lagmannsretten ble det fremmet krav om retting av sykejournaler.
Lagmannsretten fant at fremsettelsen av dette kravet var hjemlet i tvistemålsloven §366 annet ledd nr 1. Etter denne bestemmelsen kan sakens gjenstand endres ved at det trekkes inn et krav på fastsettelsesdom etter §54, når det gjelder et forhold som er omtvistet i saken og som kan være avgjørende for anken.
Utvalget kan ikke se at denne bestemmelsen ga grunnlag for realitetsbehandling av rettingskravet. For det første må rettingskravet etter den nedlagte påstand ses som et krav om fullbyrdelsesdom. Dernest var det ikke spørsmålet om det var grunnlag for å kreve retting av journalene, men spørsmålet om diagnosenes riktighet eller forsvarlighet, som kunne være avgjørende for det krav om erstatning som var fremmet.
Utvidelsen av saken kunne heller ikke anses hjemlet i andre regler. Realitetsbehandlingen av kravet om retting var derfor uhjemlet. Lagmannsrettens dom må oppheves, og saken må avvises for dette kravet, jf tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2 og nr 1.
Etter utfallet av ankesakens behandling må ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget. Disse settes til kr 2500. Også på dette punkt er kjennelsen enstemmig.
Slutning:
Anken over avgjørelsen av erstatningskravet nektes fremmet til Høyesterett.
Lagmannsrettens dom oppheves for avgjørelsen av kravet om retting av sykejournaler og saken avvises for dette kravet.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til Rogaland fylkeskommune 2500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.