HR-1993-831-K - Rt-1993-1588
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-21 |
| Publisert: | HR-1993-00831-K - Rt-1993-1588 (565-93) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettslig interesse, Barnerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02609K - Høyesterett HR-1993-00831K, jnr 481/1993 |
| Parter: | Y (advokat Liv Clemetsen) mot Oslo kommune (Kommuneadvokaten v/advokat Ola Rømo). |
| Forfatter: | Bugge, Halvorsen, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, §54, Barnevernloven (1953), Forvaltningsloven (1967), Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, Barnevernloven (1992) §6-3, §7-1 |
Kjæremålet gjelder avvisning av søksmål i barnevernssak.
Ved stevning av 9 august 1993 reiste Y, S1 samt A og B søksmål mot fylkesnemnda for sosiale saker i Z med påstand om at fylkesnemndas vedtak av 23 juni 1993 skulle kjennes ugyldig. Ved dette vedtaket ble omsorgen for bl a S1 tilbakeført til moren. Ved ny stevning inngitt 24 august 1993 ble angivelsen av saksøkte endret til Oslo kommune, jf sosialtjenesteloven §9-10 og barnevernsloven §7-1.
Ved Oslo byretts kjennelse av 25 august 1993 ble søksmålet avvist. For Y og A og B var avvisningsgrunnen at de ikke hadde tilstrekkelig rettslig interesse. For barnets vedkommende var avvisningsgrunnen at det ikke hadde partsrettigheter fordi det ikke var fylt 15 år, jf barnevernsloven §6-3 annet ledd.
Y, S1 samt A og B påkjærte kjennelsen til Ø lagmannsrett som 18 oktober 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Oslo byretts kjennelse stadfestes.
2. Y og A og B betaler i saksomkostninger for lagmannsretten 2000 - totusen - kroner til Oslo kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen. Ansvaret er solidarisk i forhold til Oslo kommune. Mellom de kjærende parter fordeles omkostningene med en halvpart på Y og en halvpart på A og B."
Y har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det anføres at utvalget har full kompetanse i saken.
Den kjærende part viser til at ved vedtaket i fylkesnemnda 23 juni 1993 hvor både S2 og S1 ble flyttet tilbake til moren, ble han ikke gitt partsrettigheter, og bevisførsel om morens omsorgsevne ble av den grunn avskåret. Det anføres at denne saksbehandlingsfeilen er grunnlaget for kjæremålet.
Den kjærende part gjør prinsipalt gjeldende at Y er å anse som part etter forvaltningsloven, og at han av den grunn skulle hatt fulle partsrettigheter. Det kan ikke være tvilsomt at en avgjørelse om omsorgsovertagelse i så sterk grad berører kjærende parts samværsrett og faktiske muligheter til å få denne gjennomført, at han skulle hatt fulle partsrettigheter.
Subsidiært gjøres gjeldende at både byretten og lagmannsretten uriktig legger til grunn at siden den kjærende part ikke har hatt omsorgsansvaret for barnet tidligere, har han ikke rettslig interesse. Spørsmålet om rettslig interesse må bero på en tolkning av tvistemålsloven §54. Det er som hovedregel ikke nok at avgjørelsen kun vil få faktisk betydning. Men hvis den faktiske interesse er særlig stor, kan dette medføre at man har rettslig interesse, jf Rt-1990-874. I denne saken gjelder det spørsmålet om gjennomføringen av den kjærende parts samværsrett, som må sies å være en rett av særlig stor verdi. En overføring av omsorgen vil gjøre inngrep i denne lovbestemte retten, noe som vil få stor faktisk betydning for den kjærende part. En kombinasjon av retten til samvær og den sterke tilknytningen til saken, må være nok til at kravet om rettslig interesse er oppfylt.
Den kjærende part er oppmerksom på at Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse av 23 mai 1991, lnr 274 K/1991 avviste et tilsynelatende lignende søksmål på det grunnlag at kravet til rettslig interesse ikke var oppfylt. Det er imidlertid store ulikheter både når det gjelder faktum og jus i de to saker. Utvalget hadde i den saken begrenset kompetanse. Videre ble kjennelsen truffet på grunnlag av reglene i den gamle barnevernsloven. Etter den kjærende parts mening støtter uttalelsene av lagmannsretten i nevnte sak hans syn på at vilkåret om rettslig interesse er oppfylt i denne saken.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Sak nr. 93-06546 fremmes.
2. Oslo kommune tilpliktes å betale sakens omkostninger."
Oslo kommune gjør gjeldende at det er uklart om det er advokat Clemetsen som faktisk har inngitt kjæremålet. Så langt dette ikke er klarlagt av den kjærende part, vil kommunen prinsipalt påstå kjæremålet avvist.
Subsidiært påstås lagmannsrettens kjennelse stadfestet.
Det er uomtvistet at mor til S1 alene har hatt foreldreansvaret for ham helt siden han ble født. Hun har også hatt det daglige omsorgsansvaret for ham til barnevernet overtok omsorgen i 1989. Den kjærende part har kun hatt rett til samvær med barnet. Dette kan imidlertid ikke gi grunnlag for at han har rettslig interesse i å bringe fylkesnemndas vedtak inn for domstolene til prøvelse, selv om han er barnets far.
Den kjærende part er ikke gjennom vedtaket til fylkesnemnda fratatt noen rett til samvær med barnet. At muligheten for samvær kan bli vanskeligere ved at barnet flytter til mor som nå bor i Sverige, medfører heller ikke at den kjærende part kan ha noen rettslig interesse i å få prøvet fylkesnemndas vedtak. Vedtaket innebærer således ikke inngrep i noen lovbestemt rett til samvær slik som påstått i kjæremålet. Det påpekes også at den kjærende part i sitt søksmål mot kommunen ikke har krevet selv å få foreldre- og omsorgsansvaret. Den kjærende parts søksmål mot kommunen synes i realiteten å fremstå som et forsøk på å foregripe utfallet av egen tvistesak i forhold til moren i spørsmål om foreldreansvar for barnet etter barnelovens bestemmelser. Den kjærende part har reist slikt søksmål mot moren. Ved Oslo byretts dom av 21 oktober 1993 ble moren frifunnet.
Når det gjelder kjæremålsutvalgets kjennelse av 23 mai 1991, støtter denne opp under lagmannsrettens kjennelse. Det er lovanvendelsen knyttet til vilkåret om rettslig interesse som er det sentrale spørsmål i disse sakene.
Slik saksforholdet ligger an kan det heller ikke ses at saksøkeren har noen rimelig grunn til å få prøvet fylkesnemndas vedtak. Han har ikke selv intensjoner om å overta den daglige omsorgen for barnet, men har i stedet basert seg på at barnet skal være i det fosterhjem hvor det tidligere var anbragt.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. I begge tilfelle:
Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for
Høyesteretts kjæremålsutvalg."
I prosesskrift av 8 desember 1993 har advokat Clemetsen kommentert kommunens avvisningspåstand. Videre er anførslene i kjæremålet presisert. Det anføres at den kjærende part må anses å ha tilstrekkelig rettslig interesse i å angripe fylkesnemndas vedtak av to grunner: For det første består det et rettsforhold mellom Y og hans sønn S1 som vil bli berørt på en slik måte av vedtaket, at den nødvendige rettslige interesse er til stede. For det annet foreligger det et meget sterkt faktisk og følelsesmessig bånd mellom Y og sønnen, som må gi ham den tilstrekkelige rettslige interesse i å angripe vedtaket, uansett vedtakets betydning for Ys samværsrett.
Til kjæremotpartens anførsel om at Y ikke har rettslig interesse fordi vedtaket ikke fratar ham retten til samvær, gjøres gjeldende at dette er å stille for strenge krav. Det er ikke noe vilkår for å gå til sak om gyldigheten av et forvaltningsvedtak at vedtaket fratar saksøkeren en rett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg som finner at kjæremålet må realitetsbehandles, skal bemerke:
Utvalget har full kompetanse til å behandle kjæremålet, jf tvistemålsloven §404 første ledd nr 1.
Spørsmålet om den kjærende part har rettslig interesse, jf tvistemålsloven §54, slik at han kan opptre som part i et søksmål om overprøving av vedtak om tilbakeføring av omsorgen for barnet til moren, må i utgangspunktet bero på en konkret vurdering. Ved vurderingen må det legges vekt på om han er berørt av vedtaket på en slik måte at det fremtrer som naturlig at han gis anledning til å få det prøvet, og om det krav han fremmer, bygger på hensyn som tilgodeses ved de lovbestemmelser som ligger til grunn for vedtaket, jf Schei: Tvistemålsloven med kommentarer I side 134. I dette tilfellet har Y verken del i foreldreansvaret eller omsorgen for barnet. Han har en samværsrett med barnet. Etter utvalgets mening kan ikke den kjærende part anses å ha rettslig interesse i et søksmål om overprøving av vedtak om tilbakeføring av omsorgen til moren, selv om tilbakeføringen rent faktisk vil kunne komme til å berøre utøvelsen av hans samværsrett til barnet.
Kjæremålsutvalget viser for øvrig til kjennelsen av 23 mai 1991, lnr 274 K/1991 og også til kjennelse av 9 desember 1993, lnr 797 K/1993, som begge etter utvalgets mening gir støtte for resultatet.
Den kjærende part har påberopt seg at han burde hatt partsrettigheter etter forvaltningsloven ved fylkesnemndas behandling av saken. Dette går kjæremålsutvalget ikke nærmere inn på. Spørsmålet er etter utvalgets syn ikke avgjørende for om han kan opptre som part for domstolene.
Kjæremålet har vært forgjeves. Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget tar påstanden til følge, og omkostningene settes til kr 2000.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Y til Oslo kommune 2000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker - fra forkynnelsen av denne kjennelse.