HR-1993-841-K - Rt-1993-1606
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-23 |
| Publisert: | HR-1993-00841-K - Rt-1993-1606 (571-93) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettskraft |
| Sammendrag: | Dissens: 2-1 |
| Saksgang: | - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00818 K - Høyesterett HR-1993-00841 K, jnr 432/1993 |
| Parter: | Helga Merckoll (advokat Per Danielsen) mot Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/Sam E Harris) |
| Forfatter: | Gussgard, Tjomsland, Dissens: Bugge |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §64, §174, §404, §67, Tvistemålsloven (1915), Arbeidsmiljøloven (1977) §60, §62, Arbeidsmiljøloven (1977), Tjenestemannsloven (1983) §19 |
Saken gjelder spørsmål om avvisning av søksmål om gyldigheten av påstått oppsigelse i arbeidsforhold, samt krav om erstatning.
Helga Merckoll har fra 1983 vært ansatt som byråsjef i Kirke-, utdannings og forskningsdepartementet. Den 8 august 1991 reiste hun sak mot staten ved det samme departement idet hun hevdet å ha blitt utsatt for en såkalt endringsoppsigelse. Dette hadde sin bakgrunn i omorganiseringer som fant sted i departementet høsten 1990, og som medførte at Mercolls arbeidsoppgaver ble endret.
Staten gjorde gjeldende at endringene i Mercolls arbeidsoppgaver ikke innebar noen endringsoppsigelse, og at saken ikke skulle behandles etter arbeidsmiljøloven prosessregler.
Oslo byrett avsa kjennelse om at saken skulle behandles etter arbeidsmiljøloven regler. Etter kjæremål fra staten avsa Eidsivating lagmannsrett kjennelse med motsatt resultat. Videre kjæremål fra Mercoll til Høyesteretts kjæremålsutvalg ble forkastet ved kjennelse av 19 mars 1992. Saken ble etter dette behandlet av byretten etter prosessreglene i tvistemålsloven. Påstanden fra Mercoll ble her endret til en påstand om at omorganiseringsvedtaket i departementet i oktober 1990 skulle kjennes ugyldig i forhold til henne. Oslo byrett avsa 3 juli 1993 dom i saken hvorved staten ble frifunnet. Dommen er påanket.
Ved stevning av 9 september 1992 til Oslo byrett, reiste Helga Merckoll ny sak mot staten v/Kirke-, utdannings og forskningsdepartementet og nedla slik påstand:
"1. Saksøktes oppsigelse av Helga Mercoll i september 1991 kjennes ugyldig.
2. Saksøkte tilpliktes å betale erstatning til saksøkeren med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 100000.
3. Saksøkte tilpliktes å betale saksøkerens saksomkostninger."
Staten påsto søksmålet avvist, prinsipalt som rettskraftig avgjort.
Oslo byrett avsa 24 februar 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
Byretten fant at det ikke var inntrådt en så vesentlig endring i situasjonen for Merckoll at det forelå noen endringsoppsigelse. Saken kunne dermed ikke behandles etter arbeidsmiljøloven prosessregler, og da det ikke var reist krav om å fortsette saken etter tvistemålsloven regler, ble hele saken avvist.
Helga Merckoll påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 20 september 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
Lagmannsretten begrunnet sin avgjørelse med at saken gjaldt samme forhold som i den tidligere sak. Spørsmålet om hvorvidt det forelå en oppsigelse eller ei, måtte dermed anses rettskraftig avgjort. Den fant videre at en eventuell fortsettelse av saken etter tvistemålsloven regler, som en sak om gyldigheten av omorganiseringen, ville bli en sak om samme forhold som i den påankede byrettssak. Avvisning måtte derfor skje etter reglene om litispendens, jf tvistemålsloven §64. Også erstatningskravet ble avvist.
Helga Merckoll har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at utvalget har full kompetanse, jf tvistemålsloven §404 nr 1. I kjæremålet gjøres det gjeldende at den først anlagte sak dreide seg om en pretensjon om oppsigelse i oktober 1990, mens nærværende sak dreier seg om en pretensjon om oppsigelse i september 1991. Det anføres således at lagmannsretten tar feil når den uttaler at nærværende sak gjelder "samme forhold" som i den første sak. Av samme grunn gjøres det gjeldende at lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at en eventuell fortsettelse av saken som sak etter tvistemålsloven regler om gyldigheten av vedtaket om omorganisering i departementet, vil måtte avvises under henvisning til reglene om litispendens.
Uavhengig av om det dreier seg om "samme forhold", gjøres det videre gjeldende at avgjørelsen i den forrige sak ikke kan medføre at det materielle spørsmål nærværende sak reiser er rettskraftig avgjort, selv om den forrige avgjørelse kan virke bindende for realiteten og de materielle spørsmål. Det gjøres videre gjeldende som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har trukket inn i vurderingen hendelsesforløpet etter avsigelsen av kjennelsen i den forrige sak. Under enhver omstendighet hevdes det å være feil lovanvendelse å legge til grunn at det ikke skal vektlegges forhold som er påberopt og ikke tidligere vurdert i den forrige sak.
Endelig gjøres det gjeldende at lagmannsrettens stadfestelse av avvisningen av erstatningskravet bygger på feil lovanvendelse. Selv om det legges til grunn at denne sak gjelder "samme forhold" som i den forrige sak, og at det må legges til grunn som materielt avgjort at det ikke dreide seg om noen oppsigelse hverken i 1990 eller i 1991, hevdes det at Merckoll har rettslig interesse i å få prøvet erstatningskravet selv om det eventuelt må knyttes til et ugyldighetssøksmål. At hun dermed får mindre mulighet til å vinne frem, kan ikke alene medføre at kravet kan avvises.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 20. september 1993 oppheves. Saken hjemvises til fortsatt behandling ved Eidsivating lagmannsrett.
2. Kjæremålsmotparten tilpliktes å betale Helga Merckolls saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 5500,-."
Staten har gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er korrekt såvel i resultat som i begrunnelse. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten ved Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle instanser."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke: Hovedspørsmålet i saken er om det søksmål Helga Merckoll anla ved stevning til Oslo byrett av 9 september 1992, må avvises som allerede rettskraftig avgjort, for så vidt gjelder påstandens punkt 1, gjengitt ovenfor. I henhold til tvistemålsloven §404 nr 1 har kjæremålsutvalget full kompetanse til å prøve dette.
Etter utvalgets mening er det forhold som er beskrevet i stevningen som grunnlag for påstanden om at hun er urettmessig oppsagt, samme forhold som det som ble vurdert i Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 24 desember 1991. Kjæremålsutvalget er derfor enig i at denne del av saken må avvises, og kan i hovedsak slutte seg lagmannsrettens begrunnelse, som det vises til.
Under henvisning til tvistemålsloven §64 har lagmannsretten også avvist krav om fortsettelse av saken etter tvistemålsloven vanlige regler om gyldigheten av omplasseringen. Lagmannsretten har vist til at det allerede verserer sak for domstolene om gyldigheten av omplasseringen av Helga Merckoll høsten 1990. Byretten avsa dom i denne saken 3 juli 1993. Det er opplyst at dommen er påanket.
Ved prøvelse av lagmannsrettens avvisning av denne del av saken, er kjæremålsutvalgets kompetanse begrenset til å gjelde saksbehandlingen og lovtolkingen, jf tvistemålsloven §404. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er begått noen slik feil fra lagmannsrettens side.
I stevningens punkt 2 ble det reist et erstatningskrav i tilknytning til kravet om at påstått oppsigelse skulle kjennes ugyldig. Lagmannsretten avviste også denne del av søksmålet. Begrunnelsen var at kravet var basert på de særlige erstatningsreglene i arbeidsmiljøloven §62 annet ledd, jf tjenestemannsloven §19 nr 7. Da noe annet søksmålsgrunnlag ikke var angitt, fant lagmannsretten at Helga Mercoll ikke hadde rettslig interesse i å fremme kravet.
Et tilsvarende erstatningskrav ble reist i den tidligere saken om oppsigelsens gyldighet, men det ble frafalt i forbindelse med sakens behandling etter tvistemålsloven vanlige regler. Det foreligger ikke nærmere opplysninger om hvordan frafallelsen ble behandlet, jf tvistemålsloven §67.
Når det gjelder spørsmålet om det er grunnlag for avvisning av erstatningssøkmålet, har utvalget delt seg i et flertall og et mindretall.
Utvalgets flertall - dommerne Gussgard og Tjomsland vil bemerke:
Når det blir anlagt sak om gyldigheten av en oppsigelse og fremmet krav om erstatning i den forbindelse, må retten prøve om oppsigelse foreligger. Saken kan ikke fremmes etter de særlige prosessregler i arbeidsmiljøloven dersom oppsigelse ikke foreligger, og slutningen skal formuleres i samsvar med dette.
Avvisning av saksanlegget kan det bare bli tale om dersom søksmålet heller ikke på annet grunnlag enn arbeidsmiljøloven regler om oppsigelsesvern, kunne vært reist ved angjeldende rett, jf Rt-1987-424.
Flertallet er enig med lagmannsretten i at Helga Merckoll ikke kan fremme et erstatningskrav begrunnet i at hun er urettmessig oppsagt i henhold til arbeidsmiljøloven §60, jf §62. Dette er en konsekvens av at det er rettskraftig avgjort at det ikke foreligger noen oppsigelse.
Flertallet finner imidlertid at lagmannsrettens kjennelse har fått en uriktig form når erstatningssøksmålet som sådant er avvist. Den omstendighet at et erstatningskrav grunnet på usaklig oppsigelse må avvises, innebærer - slik flertallet forstår praksis - ikke i seg selv at erstatningskrav bygget på det faktiske forhold som er angitt i stevningen, ikke kan fremmes, jf Rt-1987-424. Dersom retten finner at saksanlegget ikke kan fremmes etter arbeidsmiljøloven regler, må den derfor vurdere om det er grunnlag for å avvise søksmålet etter tvistemålsloven vanlige regler.
I kjæremålet til lagmannsretten anførte Helga Merckoll bl a at erstatningskravet ikke kunne avvises, selv om det ble lagt til grunn at det ikke forelå noen endringsoppsigelse. Denne anførsel er opprettholdt for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun hevder at hun ønsker å få prøvet erstatningskravet i tilknytning til spørsmålet om det foreligger et ugyldig forvaltningsvedtak i forhold til henne i forbindelse med omorganiseringen i departementet. Dette erstatningskravet er ikke rettskraftig avgjort, og er heller ikke litispendent. Den tidligere avgjørelse er således ikke til hinder for at Helga Merckoll på dette grunnlag kan fremsette erstatningskrav i et særskilt søksmål. På denne bakgrunn finner flertallet at hun bør kunne fremme dette kravet i forbindelse med den saken som her foreligger.
Mindretallet - dommer Bugge - finner i likhet med lagmannsretten at også erstatningskravet må avvises og tiltrer lagmannsrettens begrunnelse for dette. Det erstatningskrav Helga Merckoll fremmet i saksanlegget som ble innledet ved stevning av 9 september 1992 er - slik mindretallet forstår stevningen - basert på at oppsigelsen av henne i september 1991 etter hennes oppfatnng er ugyldig etter arbeidsmiljøloven regler, jf loven §62 første og annet ledd. Når det nå er rettskraftig avgjort at det ikke foreligger noen oppsigelse av Helga Merckoll, faller også grunnlaget for å kreve erstatning bort. Hvorvidt dette sees som en direkte følge av avgjørelen i ugyldighetssaken, eller om man - som lagmannsretten gjør - ser det slik at Helga Merckoll ikke lenger har rettslig interesse i å fremme erstatningskravet, får ikke betydning for resultatet. Mindretallet stemmer således for å stadfeste lagmannsrettens kjennelse i sin helhet.
Flertallets oppfatning blir å legge til grunn for avgjørelsen av dette spørsmålet. Lagmannsrettens kjennelse må bli å oppheve for så vidt avvisningen gjelder hennes erstatningskrav. Saken hjemvises, for så vidt gjelder denne del av saken, til byretten for fortsatt behandling.
Kjæremålet har vært forgjeves for så vidt gjelder spørsmålet om oppsigelsessaken kunne fremmes. Dette har vært det sentrale spørsmål i saken. Den kjærende part har bare vunnet frem på et punkt av underordnet betydning. Den kjærende part bør derfor pålegges å erstatte en del av statens saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf tvistemålsloven §174 annet ledd. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for utvalget med kr 1000. Byrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelser bør bli stående.
Avgjørelsen er enstemmig for så vidt ikke annet fremgår av avgjørelsen.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt gjelder avvisning av søksmålet om erstatning, og denne del av saken hjemvises til byretten til fortsatt behandling.
For øvrig forkastes kjæremålet.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Helga Merckoll til staten ved Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 1000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.