HR-1994-1-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-01-04 |
| Publisert: | HR-1994-00001k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00001K , jnr 531/1993. |
| Parter: | X (advokat Gunnar Nerdrum) mot Y (advokat Hans Hoffmann v/advokatfullmektig Thor Haugen). |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, Tvistemålsloven (1915) §146, §164, §179, §39 |
Saken gjelder midlertidig avgjørelse om daglig omsorg for barn, jf barneloven §38 annet ledd, jf første ledd.
Ved Z herredsretts dom av 21 mai 1993 ble det blant annet bestemt at Y skulle ha den daglige omsorgen for partenes fellesbarn, S, født xx.xx.1989.
X har anket dommen til Å lagmannsrett, og hovedforhandling er berammet til 25 og 26 januar 1994.
Y har to ganger tidligere begjært midlertidig avgjørelse i saken, men begjæringene er ikke tatt til følge, sist ved Å lagmannsretts kjennelse av 2 september 1993.
Den 14 oktober 1993 hentet Y S i Æ og beholdt ham hos seg i Ø. X fikk medhold i begjæring om tvangsmessig utlevering, og siden 27 oktober 1993 har S igjen bodd hos henne i Æ. Samme dag fremsatte Y påny begjæring om midlertidig avgjørelse i ankesaken.
Å lagmannsrett avsa 19 november 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Y skal ha den daglige omsorg for S, født xx.xx.1989, til rettskraftig dom foreligger.
2. X skal ha samværsrett med S annenhver helg, fire uker om sommeren og annen hver jul eller påske.
3. Saksomkostningsavgjørelsen utstår i medhold av tvistemålsloven §179."
X har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har anvendt barneloven §38, jf §39 annet ledd på en uriktig måte, og det er i det hovedsaklige anført:
Y har stadig forsøkt å få gjennomslag for tildels meget harde beskyldninger mot X og om hvilke uholdbare og skadelige tilstander det er i hennes hjem. Disse beskyldningene vil antagelig under bevisføringen under hovedforhandlingen vise seg å være sterkt overdrevne, i likhet med det som viste seg under herredsrettsbehandlingen.
Parter og vitner i denne saken har tildels helt motsatte oppfatninger av faktum. Dette gir grunn til å utvise forsiktighet når det gjelder endring av den bestående tilstand gjennom en midlertidig avgjørelse. Videre vises til at barnevernet i Æ har vært koplet "av og på" helt fra saken startet uten at barnevernet har funnet grunn til å treffe noen tiltak.
Det erkjennes at Xs ekteskap med A ikke har gått som forventet, slik at hun nå vil søke om separasjon. A har flyttet fra deres hjem. Disse ekteskaplige vanskeligheter innebærer ikke at S er blitt innblandet på en slik måte som Y anfører. Forøvrig hevdes det at lagmannsretten har lagt til grunn en for streng målestokk ved vurderingen av hva man kan tåle av uro i et hjem. Når A har flyttet ut, skulle imidlertid bekymringene på dette punkt være redusert.
Videre vil en flytting av S til Ø innebære en betydelig endring i hans tilvante situasjon. Han går i dag i den barnehage i Æ hvor han har gått i over 3 år. S er nå en kveld i uken på besøk hos sin mormor. Det er ikke grunnlag for lagmannsrettens betraktninger om at forholdet mellom X og hennes familie skal ha tilspisset seg ytterligere. Hun har et anstrengt forhold til deler av sin familie, og bevisføringen under hovedforhandlingen viste at det var gode grunner for dette.
Ellers vises det til at den korte tid som er igjen til hovedforhandlingen tilsier at det ikke er grunn til å endre den bestående situasjon. Det bemerkes at Y hele tiden har hatt og fremdeles har alminnelig samværsrett med S.
X har nedlagt slik påstand:
"Begjæringen om midlertidig avgjørelse av 27. oktober 1993 tas ikke til følge."
Y hevder i kjæremålstilsvaret at lagmannsretten har anvendt barneloven §38, jf §39 annet ledd på riktig måte.
Det bestrides at Y på noe vis har fremsatt påstander om forhold i Xs hjem som ikke har vært korrekte. Den uttatte separasjonssøknad og det forhold at A har flyttet ut, synes å bekrefte dette. Det synes ganske åpenbart at disse forhold må ha hatt betydning for S, da barna som regel er de første som merker at det er uro i hjemmet.
Det hevdes at det forhold at A har flyttet og at det blir søkt om separasjon ikke innebærer at forholdet partene imellom er slutt. Det hevdes i den forbindelse at X for tiden ikke har fast bopel på sin adresse i Æ, men utøver en omflakkende botilværelse på ulike steder i Æ.
Videre bestrides at en flytting av S til Ø vil innebære en betydelig endring i hans tilvante situasjon. Han har tildels oppholdt seg lengere tid i Ø ad gangen og har et utmerket forhold til Ys nærmeste familie. Likeså er han kjent med miljøet i B barnehage i Ø hvor han er lovet plass.
Lagmannsretten synes ellers å ha en korrekt oppfatning av faktum når den vurderer forholdet mellom X og hennes familie. Det forhold at S nå besøker sin mormor en dag i uken er fremkommet etter "press" fra barnevernet i Æ. Forøvrig hevdes det at barnevernets seneste undersøkelse i saken klart tilkjennegir at det er til barnets beste at det blir hos Y.
Det må ikke tillegges avgjørende betydning at hovedforhandling i lagmannsretten er nær forestående. Denne saken er av en slik art at en rettskraftig dom først antas å foreligge når Høyesterett har behandlet hovedsaken.
Y har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens avgjørelse av 27. oktober 1993 stadfestes."
Det bemerkes at påstanden åpenbart inneholder en skrivefeil med hensyn til datoen for lagmannsrettens avgjørelse som er 19 november 1993.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, er kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Herredsretten la i sin dom betydelig vekt på forholdet mellom X og A og de konsekvenser dette kunne få for den trygghet og stabilitet S trenger. Også lagmannsretten har i sin kjennelse av 19 november 1993 lagt avgjørende vekt på forholdet mellom A og X og de belastninger S har vært påført. For kjæremålsutvalget er det gjort gjeldende at A er flyttet og at X og A skal separeres. Det som foreligger om separasjonen og om morens bosituasjon m.m. er imidlertid meget knapt og etterlater usikkerhet med hensyn til hva som er de reelle forhold. Utvalget finner derfor å måtte legge til grunn at det fortsatt vil være risiko for at S på grunn av forholdet mellom moren og hennes ektefelle vil utsettes for belastninger som det er viktig at han spares for. Utvalget viser for øvrig til lagmannsrettens begrunnelse som det tiltrer.
Omsorgsovertakelsen må gjennomføres snarest, og datoen for overtakelsen settes til 9 januar 1994, jf tvistemålsloven §146 og §164.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Omsorgsovertakelsen gjennomføres 9 januar 1994.