HR-1994-1002-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-05-16 |
| Publisert: | HR-1994-01002s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01002S , jnr 460/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Smith, Gjølstad, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, Straffeprosessloven (1981) §186, §268, EMK (1999), EMK (1999), EMK (1999), §171, §174, §184, §185, §240, §383, §388 |
A, født xx.xx.1958, er ved tiltalebeslutning av 21 mars 1994 tiltalt for overtredelse av straffeloven §267, jf §268 annet ledd. Han ble varetektsfengslet første gang den 14 desember 1993 av Larvik forhørsrett i medhold av straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr 2 og undergitt brev- og besøkskontroll i fengslingsperioden. Fengslingen med brev- og besøkskontroll er senere forlenget flere ganger.
Forhørsretten avsa 6 april 1994 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1958, blir med hjemmel i straffeprosessloven §184, jfr. §185, jfr. §171 første ledd nr. 2, sammenholdt med straffeprosessloven §174 og §240, å holde i fengslig forvaring inntil anderledes bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke utover 15. juni 94 kl. 15.00. For samme tidsrom undergis han brev- og besøkskontroll, jfr. straffeprosessloven §186 annet ledd."
A påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 12 april 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
I lagmannsrettens kjennelse er opplyst at hovedforhandling i saken "antagelig" vil bli berammet til 15 juni 1994.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg med hjemmel i straffeprosessloven §388 nr 2 og 3. Det er anført at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke gjorde tiltalte og hans forsvarer kjent med politiets tilsvar til kjæremålet før kjennelse ble avsagt. Det går klart frem at lagmannsrettens bemerkninger i all hovedsak stammer fra politiets tilsvar til kjæremålet. At det ikke er gitt anledning til å imøtegå tilsvarets innhold må anses som et eklatant brudd på det kontradiktoriske prinsipp. Det er en saksbehandlingsfeil som utvilsomt har innvirket på kjennelsens innhold. Han hevder at han er uskyldig. Oppklaringen beror da ikke på ham. Det er uforståelig at han skal ha vært særdeles lite samarbeidsvillig. Han kan ikke lastes for at blant annet alle nødvendig vitneavhør ennå ikke er foretatt. Han er ikke årsaken til at etterforskingen har trukket ut.
Det er anført at lagmannsretten har foretatt en feil fortolkning av straffeprosessloven §174 og §186 hva forholdsmessighetskriteriet angår. Lagmannsretten har også lagt en feil fortolkning til grunn av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 3 og 5. Straffeprosessloven regler om varetektsfengsling og bruk av restriksjoner skal praktiseres slik at det ikke treffes avgjørelser som er i strid med artikkel 3 og 5. Lagmannsretten legger i alt for stor grad vekt på at han ikke har tilstått og forklart seg slik som ønskelig sett fra politiets side, og ikke på forholdsmessigheten mellom den straffbare handling og belastningen ved inngrepet.
Restriksjoner etter straffeprosessloven §186 er noe som kan benyttes, og da må en naturligvis vektlegge de relevante omstendigheter i forholdsmessighetsvurderingen. Det vil være tiltaltes personlige og sosiale forhold og ikke rene etterforskingsmessige forhold knyttet til hans person.
I EMK er det fastslått at varetektsfengsling alltid skal betraktes som et ekstraordinært tiltak. Det skal i en slik vurdering først og fremst tas hensyn til tiltalte, og ikke hvorvidt det foreligger manglende samarbeidsvilje eller ei. Det som burde vært gitt "avgjørende betydning" er den fysiske og psykiske påkjenning det er for tiltalte å sitte varetektsfengslet i over et halvt år på brev- og besøkskontroll.
I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: Fengslingsfristen nedsettes etter Høyesteretts skjønn.
Subsidiært: Restriksjonene oppheves straks og senest innen en periode på 4 uker fra siste fremstilling ved Larvik Forhørsrett.
Atter subsidiært: Agder lagmannsretts kjennelse oppheves."
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke :
Det gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
A's kjæremålserklæring til Agder lagmannsrett med støtteskriv fra forsvareren ble sendt Larvik politikammer 8 april 1994 for videre ekspedisjon til lagmannsretten. Det ble oversendt lagmannsretten 11 april 1994 med bemerkninger til kjæremålet fra politiets side. Lagmannsretten avgjorde saken 12 april 1994.
Utvalget er enig med den kjærende part i at det burde ha vært sendt kopi av politikammerets bemerkninger til tiltaltes forsvarer. Politikammerets påtegning inneholdt imidlertid, såvidt sees, ikke nye opplysninger, men en argumentasjon ut fra de opplysninger som allerede forelå i saken. Utvalget viser til bestemmelsen i straffeprosessloven §383 annet ledd og finner ikke at det var en saksbehandlingsfeil som kan lede til opphevelse at påtegningen ikke ble forelagt den kjærende part før lagmannsretten avsa kjennelse.
Lagmannsretten har i sin kjennelse blant annet trukket frem at tiltalte har nektet seg skyldig, at han har vært lite villig til å forklare seg og at han i stor utstrekning har gitt sin versjon etappevis etter å ha blitt konfrontert med politiets bevis. Det heter så:
"Ved siden av tiltalens alvorlige karakter må det her nevnte forhold få avgjørende betydning for spørsmålet om en fortsatt fengsling frem til hovedforhandlingen med brev- og besøksrestriksjoner innebærer et uforholdsmessig inngrep eller må anses å være i strid med Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon."
Det som lagmannsretten uttaler om etterforskningssituasjonen er knyttet til anførslene i forsvarerens støtteskriv til kjæremålet og antas særlig knyttet til bestemmelsen om fortsatt brev- og besøkskontroll.
Spørsmålet om forholdsmessighet ved fortsatt fengsling vil bero på en bred vurdering av sakens art og grovhet og forholdene ellers, hvor bevissituasjonen også kan spille inn. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven uriktig eller at den ikke har foretatt den avveining og vurdering av hensynet til tiltalte som forholdsmessighetskriteriet forutsetter. Utvalget viser til at lagmannsretten innledningsvis i sine bemerkninger gir sin tilslutning til forhørsrettens kjennelse. Forhørsretten har i sin begrunnelse uttrykkelig vurdert den psykiske belastning det er for tiltalte å være undergitt varetektsfengel.
Utvalget kan etter det som foreligger heller ikke se at bestemmelsene i Den europeiske menneskerettighetkonvensjon er forstått uriktig.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.