HR-1994-101-B - Rt-1994-1028
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-01 |
| Publisert: | HR-1994-00101-B - Rt-1994-1028 (327-94) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00101 B, snr 53/1994. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Harald Strand) mot A (Forsvarer: advokat Eilert Stang Lund). |
| Forfatter: | Halvorsen, Aarbakke, Gussgard, Bugge, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Løsgjengerloven (1900), Straffeloven (1902) §128, §228, §39, Løsgjengerloven (1900) §17, §162, §62, §63, Legemiddelloven (1964) §22, §43, Straffeprosessloven (1981) §139 |
Sand herredsrett avsa 17 januar 1994 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1939, dømmes for 3 overtredelser av straffeloven §228 første ledd 1 overtredelse av straffeloven §128 første ledd 2 overtredelser av løsgjengerloven §17 3 overtredelser av straffeloven §162 første ledd jfr. femte ledd 3 overtredelser av lov om legemidler og gifter av 20. juni 1964 §43 første ledd jfr. fjerde ledd jfr. §22 første ledd til en samlet straff av fengsel i 50 -femtidager.
Straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd er gitt anvendelse.
2. Påtalemyndigheten bemyndiges til å benytte sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1, litra a-e i et tidsrom av 3 - tre- år.
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Domfelte har anket over straffutmålingen og sikringsbemyndigelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har henvist anken over sikringsbemyndigelsen til Høyesterett, men for øvrig nektet anken fremmet.
Domfelte hevder at det ikke foreligger slik kvalifisert fare for voldsforbrytelser av en sådan art at vilkårene for sikring er oppfylt. Subsidiært gjør han gjeldende at sikringsbemyndigelse under enhver omstendighet bør begrenses til ikke å omfatte andre sikringsmidler enn dem straffeloven §39 nr 1 bokstav a-c gir anvisning på.
A ble ved dom i februar 1959 idømt to års fengsel og fem års sikring etter straffeloven §39 nr 1 bokstav a-f for voldsforbrytelser. Senere har han fått 22 dommer før nærværende sak kom opp for Sand herredsrett med hovedforhandling i desember 1993. Ti av dommene omfatter voldskriminalitet, herunder ett drap, ett ran og en voldtekt. En gjaldt utuktig omgang med barn under 14 år og de øvrige vesentlig vinningsforbrytelser. I voldtektssaken ble han av Agder lagmannsrett 1. desember 1961 dømt til 4 års fengsel og 5 års sikring etter straffeloven §39 nr 1, bokstav a-f.
Ved Agder lagmannsretts dom av 18 november 1981 ble han dømt til fengsel i 8 år for drap. Det ble gitt sikringsbemyndigelse etter straffeloven §39 nr 1 bokstav a-e inntil 5 år. Etter fullført soning i august 1987 ble han overført til sikring i Ila landsfengsel og sikringsanstalt, der han var til han ble overført til sikring i frihet 26 juni 1991. Under soningen av drapsstraffen gjorde han seg skyldig i en legemsfornærmelse som han 6 februar 1986 ble idømt 30 dagers betinget fengsel for.
Under sikringen i frihet ble han 30 juni 1992 tiltalt for n legemsfornærmelse, ett innbruddstyveri, samt røking av hasj. I tiltalebeslutningen for disse forhold, som er tatt ut dagen før lengstetiden for sikringsbemyndigelsen etter drapsdommen løp ut, meddelte statsadvokatene i Agder at det i tillegg til straff ville bli nedlagt påstand om forlengelse av sikringsbemyndigelsen etter straffeloven §39 nr 1 bokstav a-e for et tidsrom av 5 år. Ved dom av 5 november 1992 ble han for hasjrøkingen idømt en bot på kr 4000 og for øvrig frifunnet. I tillegg ble sikringsbemyndigelse gitt "fortsatt" for et tidsrom av 2 år. Etter anke ble herredsrettens dom med hovedforhandling opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg for sikringens vedkommende, fordi herredsretten ikke hadde vurdert om det forelå "en kvalifisert fare for gjentagelse av slike straffbare handlinger som kan begrunne sikring".
Herredsretten hadde støttet seg til en rettspsykiatrisk erklæring av 9 juni 1992, avgitt av de oppnevnte sakkyndige, psykiaterne Ole Bratfos og Arne Gravem, som blant annet konkluderte med at "Vi anser A som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner."
I den sakkyndige erklæringen uttales det blant annet:
"Det kan således være grunner for å konkludere med at observanden til tross for spesielle personlighetstrekk og en svært avvikende livshistorie ikke lenger er å betrakte som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner. På den annen side mener vi at argumentene for å fravike tidligere konklusjoner er for svake. Så slik saken står pr. i dag må vi iallfall opprettholde betegnelsen mangelfullt utviklede sjelsevner. Derimot ser man ikke bort fra at observanden i tilfelle en sikringsdom kan makte en relativt fri sikring. Det avgjørende er at han makter å avstå fra alkohol. Og det vil da trenges et solid støtteopplegg."
I tidsrommet fra januar til april 1993 gjorde A seg på nytt skyldig i lovovertredelser. Dette resulterte i tiltalebeslutning av 5 april og 28 mai 1993 som ligger til grunn for herredsrettens dom av 17 januar 1994. I tiltalebeslutningen av 5 april uttales det:
"Det vil bli nedlagt påstand om forlengelse av sikringsbeslutning etter straffeloven §39 nr. 1, litra a - e for et tidsrom av 5 år, jfr. tiltalebeslutning av 30. juni 1992."
Under hovedforhandlingen i desember 1993 nedla aktor påstand som for sikringsspørsmålets vedkommende lyder:
"2. Påtalemyndigheten bemyndiges til å benytte sikringsmidler etter straffeloven §39 nr 1 litra a-e i et tidsrom av 5 år."
Det er denne påstand som ligger til grunn for domsslutningen.
Påstanden og domsslutningen kan leses slik at det er gitt ny sikringbemyndigelse. Aktor og forsvarer er imidlertid enige om at herredsrettens dom gjelder forlengelse av sikringsbemyndigelsen fra 1981 og at sikringstiden da utløper 1 juli 1995. Dette er jeg enig i.
Domfelte ble ikke underkastet ny judisiell observasjon med to sakkyndige, jf straffeprosessloven §139, slik at man i en ny skriftlig erklæring kunne få vurdert hans nåværende situasjon - den tidligere erklæring er nå vel to år gammel. Imidlertid var den ene av de to sakkyndige, avdelingsoverlege Ole Bratfos til stede under hovedforhandlingen, der han ved bevisførselens avslutning avga muntlig forklaring. Når man sammenholder det referat retten har gitt i dommen av dr. Bratfos' forklaring med den sakkyndige erklæring fra juni 1992, har jeg, som jeg senere kommer tilbake til, funnet at Høyesterett har tilstrekkelig materiale til å vurdere sikringsspørsmålet.
Domsgrunnene har videre den mangel at de ikke gir uttrykk for at retten har foretatt en slik vurdering av sikringsvilkårene som Høyesteretts kjæremålsutvalg i sin dom av 14 januar 1993 gir anvisning på. Opplysningene i saken gir allikevel etter min mening tilstrekkelig grunnlag til å vurdere spørsmålet.
Domfelte opplyser at han til sammen har tilbragt mer enn 30 år i fengsel og lukket institusjon, og dette synes å stemme med de foreliggende opplysninger. Han er nå blitt en mann midt i 50-årene. I erklæringen fra juni 1992 har de sakkyndige bygget på opplysninger som tydet på at alkoholmisbruket i den senere tiden har vært avtagende. Det fremgår av erklæringen at alkoholmisbruket etter de sakkyndiges mening har vært en vesentlig faktor i kriminalitetsbildet når det gjelder misbrukets virkning på tiltaltes aggresjon. Tiltalte hadde imidlertid da han ble varetektsfengslet i forrige sak 11 februar 1992 og frem til den judisielle observasjon bare vært ute av lukket institusjon fra 26 juni 1991. Dette synes etter min mening å være et for kort tidsrom til at man kunne trekke noen sikre slutninger om hvordan det ville gå med alkoholmisbruket i tiden fremover, selv med hjelp fra et kontrollapparat. Så vidt jeg kan se, har rusproblemene senere endret seg i negativ retning. A er nå på ny dømt for bruk også av narkotika, herunder amfetamin, og alkoholmisbruket har etter det referat retten gir av overlege Bratfos' muntlige forklaring, tydeligvis tatt seg sterkt opp igjen. I dommen heter det om dette og om alkoholrusens virkninger på A:
"I tilknytning til gjentagelsesfaren, vil retten og vise til uttalelsene fra sakkyndig Bratfos hvorved han peker på at alkoholen i As tilfelle har en egenskap som fremkaller meget sterk aggresjon. Han fremkom således med klare bekymringer for at tiltalte i alkoholrus skal kunne komme til å begå handlinger som han selv ikke har den fulle kontroll over. Det er dog presisert at A i undersøkelsessituasjonene fremstår som rimelig normal. Hensett på bakgrunn av det mønster for alkoholbruk som tiltalte har vist i den senere tid er det å anta at man kun ser toppen av isfjellet. Brattfoss karakteriserte forøvrig tiltalte som en alkoholiker og at man således ikke kan forvente at han er 100 % streight over lengre perioder. En eventuell sikring vil i denne sammenheng kunne gi tiltalte de motforestillinger som en fullstendig frihet ikke vil kunne gi."
På bakgrunn av den tidligere sakkyndige erklæring og det som her er uttalt, må jeg legge til grunn at dr. Bratfos nå ser langt alvorligere på domfeltes situasjon enn da den sakkyndige erklæring ble avgitt. Selv om de voldsforbrytelser domfelte denne gang er funnet skyldig i, ikke er av de alvorligste, og ikke isolert ville ha gitt grunnlag for sikring, mener jeg gjentagelsesfaren må bedømmes på grunnlag av rusmiddelmisbruket og det totale, alvorlige kriminalitetsbildet fra tidligere forhold. Gjentagelsesfaren knytter seg til domfeltes mangelfullt utviklede sjelsevner kombinert med rusmiddelmisbruket. Ut fra det den sakkyndige påpeker om rusmiddelmisbruket og dets virkninger på domfeltes aggresjon, må man regne med at det vil bero på situasjonen hvor alvorlige voldshandlinger domfelte vil kunne komme til å begå. Etter en helhetsbedømmelse finner jeg da at samfunnets behov for beskyttelse mot den fare for liv og helse som domfelte representerer så lenge rusmiddelmisbruket ikke kommer under kontroll, må gå foran den påkjenning domfelte vil bli utsatt for ved fortsatt sikring. Jeg peker i denne forbindelse også på at forlengelsen av sikringbemyndigelsen bare gjelder frem til 1 juli 1995. Den møtende statsadvokat har gitt uttrykk for at man etter hans mening fortsatt bør prøve å få til et opplegg med sikring i frihet, med det press på domfelte som ligger i at de alvorligere sikringsmidler kan benyttes dersom han ikke får korrigert sin livsførsel. Jeg er på bakgrunn av sakkyndigerklæringen av juni 1992 enig i at en slik linje blir søkt fulgt. Etter det som er opplyst i saken, kan jeg ikke se at det er realistisk håp om å oppnå en slik bedring i domfeltes misbrukersituasjon gjennom et frivillig opplegg med hjelp fra sosialkontoret, slik forsvareren har hevdet.
Jeg er etter dette kommet til at domfeltes anke må forkastes, idet jeg - som det fremgår av det jeg alt har sagt - ikke finner å burde foreta en begrensning i den gitte bemyndigelse.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Aarbakke: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommer Gussgard: Likeså.
Dommer Bugge: Likeså.
Dommer Skåre: Jeg er kommet til at sikringsbemyndigelsen ikke bør forlenges. Jeg er enig med førstvoterende i at domfelte har et alkoholproblem og legger som ham til grunn at domfelte i beruset tilstand kan bli aggressiv. De tilfeller av vold som er pådømt i saken, er imidlertid ikke av så alvorlig karakter at de kan begrunne sikringsforlengelse, og jeg finner det tvilsomt om det er fare for mer alvorlig voldskriminalitet. Jeg peker dessuten på at domfelte har god kontakt med sosialtjenesten på stedet, og støtteapparatet kan utbygges. Det dreier seg her om en mann midt i 50-årene som har tilbragt ca 30 år av sitt liv i lukkede institusjoner, og jeg finner at man nå bør nøye seg med de tiltak som sosialtjenesten iverksetter.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Anken forkastes.