HR-1994-103-B - Rt-1994-1032
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-01 |
| Publisert: | HR-1994-00103-B - Rt-1994-1032 (328-94) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00103 B, snr 21/1994. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Bente B Roshauw) mot A (Forsvarer: advokat Eilert Stang Lund). |
| Forfatter: | Aarbakke, Gussgard, Bugge, Halvorsen, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §196, §227, §228, §229, Straffeprosessloven (1981) §136, §52, §53, §54, §60, §62, §434, §75 |
Sunnhordland herredsrett avsa 8 november 1993 dom med denne slutning:
"1. A, født xx.xx.1972, dømmes for overtredelse av straffeloven §196 første ledd, straffeloven §229, 1. straffalternativ, straffeloven §227 første ledd, 1. straffalternativ og straffeloven §228 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år. I straffen gjøres fradrag for 30 - tretti - dager for utholdt varetekt i medhold av straffeloven §60.
2. A dømmes under namsdomstvang til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale B, - - - - Y, kr 37100,- kronertrettisjutusenetthundre 00/100 -.
3. Sakskostnader ilegges ikke."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Domfelte har anket over dommen. Ankegrunnene er feil i saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. Anken gjelder også det borgerlige rettskrav.
Når det gjelder lovanvendelsen vedrørende skyldspørsmålet, finner jeg det klart at anken over anvendelsen av straffeloven §229 og §227 ikke kan føre frem.
For så vidt angår anvendelsen av straffeloven §229, finner jeg det tilstrekkelig å nevne at herredsretten har funnet det bevist at domfelte hadde sparket en fornærmet to ganger, bl.a. i munnen slik at en tann ble slått ut og fem andre tenner ble skadet, og at skaden ble voldt forsettlig.
Når det gjelder anvendelsen av straffeloven §227, har herredsretten funnet det bevist at domfelte i det minste hadde uttalt at han hadde "lyst til å drepe" fornærmede, og at omstendighetene var slik at dette var egnet til å fremkalle alvorlig frykt hos fornærmede. Lovanvendelsen må da anses korrekt på dette punkt.
Anken over anvendelsen av straffeloven §196 er begrunnet med at herredsretten ikke har funnet bestemmelsens tredje ledd anvendelig. Forsvareren har hevdet at domfelte og fornærmede var "omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling", og at straffen av den grunn bør falle bort, eller at herredsrettens dom eventuelt bør oppheves.
Rettspraksis om forståelsen av straffeloven §196 tredje (nå fjerde) ledd er utførlig gjennomgått i en avgjørelse avsagt av Høyesterett 30 august 1994 i sak lnr 77/1994. Jeg finner på bakgrunn av denne praksis at aldersforskjellen i vår sak er for stor til at bestemmelsen kan få anvendelse. På gjerningstidspunktet var domfelte 19 år og 3 måneder, mens fornærmede var 14 år og 11 måneder.
Anken over saksbehandlingen vedrørende overtredelsen av straffeloven §196 har sin bakgrunn i at forholdet opprinnelig ble etterforsket som voldtekt. Statsadvokatene i Hordaland henla imidlertid saken for så vidt, under henvisning til bevisets stilling. Henleggelsen ble av fornærmedes bistandsadvokat brakt inn for Riksadvokaten. Men da saken ble tatt under behandling, var den fristen som straffeprosessloven §75 annet ledd setter for omgjøringsadgangen utløpt. Det ble deretter reist tiltale for overtredelse av straffeloven §196 første ledd, første straffalternativ.
Under hovedforhandlingen protesterte forsvareren mot bevisførsel vedrørende omstendigheter som kunne tyde på at det forelå voldtekt. Protesten ble ikke tatt til følge av herredsretten, og det anføres i anken at dette var en feil.
Jeg ser dette slik:
Domfelte hadde erkjent samleie med fornærmede, men det var grunn til å søke belyst forhold ved handlingen som hadde betydning for straffutmålingen. Voldtekt er imidlertid et annet og langt mer alvorlig forhold enn det tiltalen gjaldt, og det kan - som jeg skal komme tilbake til - ikke være riktig at bevis for voldtekt tillegges vekt ved straffutmålingen. Når dette er tilfellet, taler etter min mening gode grunner for at bevisførsel og eksaminasjon om voldtekt skulle ha vært begrenset i den utstrekning dette var praktisk mulig, hensett til at saken også skal bli fullstendig opplyst, jf straffeprosessloven §136 tredje ledd. Jeg går ikke nærmere inn på dette fordi feil som her måtte være begått, kan gjenopprettes ved straffutmålingen, som jeg nå kommer til.
Overtredelsen av straffeloven §196 første ledd fant sted i 1991, dvs før endringen ved lov av 22 mai 1992 nr 49, som innførte et nytt annet ledd om forhøyet strafferamme under visse omstendigheter, sml §195 annet ledd, som dannet mønster for tilføyelsen. Straffutmålingen må skje på grunnlag av loven slik den gjaldt på handlingstidspunktet, men også slik loven lød den gang, vil det være riktig å legge vekt på blant annet om handlingen har skjedd på en særlig krenkende måte.
I det foreliggende tilfelle tok herredsretten som utgangspunkt at det forelå særdeles skjerpende omstendigheter. I forlengelse av dette la herredsretten til grunn at domfelte hadde fulgt etter fornærmede "... opp til en terrasse utenfor et bolighus, hvor han tok tak i henne og under motstand tiltvang seg først tungekyss og deretter et samleie. Han trakk buksen hennes ned, og presset henne mot bakken ved å holde hardt grep om hennes overarmer, og gjennomførte samleiet. B gav både før og under samleiet klart uttrykk for at hun ikke ville ha sex med han. Da hun sa nei så sa han at han skulle gjennomføre dette uansett. B var redd tiltalte og prøvde å dytte ham vekk. Såvel verbalt som fysisk gav altså B klart uttrykk for at hun ikke ville være med på samleiet. Retten har funnet bevist at samleiet brøt jomfruhinnen, noe som medførte at B fikk mye blod i klærne. Det ble også dokumentert at hun hadde blå merker som tydet på at hun var holdt fast i begge overarmene, ifølge legeerklæring, utskrevet av lege Torbjørn Saltveit den 23. september 91. Som følge av det tvungne samleiet og de etterfølgende truslene fikk B alvorlige psykiske problemer, som medførte at hun to ganger forsøkte å ta livet av seg ved bruk av tabletter."
Det handlingsforløp herredsretten her har lagt til grunn, inneholder flere momenter som er av betydning for straffutmålingen etter straffeloven §196. Retten synes imidlertid å ha lagt til grunn at det reelt sett forelå voldtekt. Det er det etter min mening ikke adgang til. Voldtekt er strafferettslig sett et annet og mer alvorlig forhold enn det tiltalen gjaldt, og det er tale om et forhold som påtalemyndigheten ikke hadde anledning til å ta med i tiltalen.
Når det gjelder straffutmålingen, vil jeg etter dette bemerke:
Selv om man ser bort fra bruken av vold, finner jeg at overtredelsen av straffeloven §196 fant sted under skjerpende omstendigheter. Handlingen ble begått på en for fornærmede særlig smertefull og særlig krenkende måte. Jeg nevner at domfelte og fornærmede ikke hadde hatt noe forhold på forhånd. Og de ytre omstendigheter var slik at domfeltes handling i særlig grad var egnet til å skape angst og andre psykiske problemer hos fornærmede, noe som faktisk også skjedde, slik herredsretten har lagt til grunn.
Tross dette finner jeg at straffen bør settes ned, og også at en del av straffen bør gjøres betinget. Domfelte har sittet 30 dager i varetekt på grunn av forgåelsen. Det er således nå tale om gjeninnsettelse i fengsel, noe som fremstår som lite hensiktsmessig med tanke på domfeltes rehabilitering. Et vesentlig moment i denne forbindelse er også at det nå er gått tre år siden den straffbare handling fant sted, uten at den lange tid frem til endelig dom kan legges domfelte til last. Til dette kommer at domfelte - etter det som er opplyst - har skikket seg bra i tiden etter 1991.
Straffen kan passende settes til fengsel i seks måneder. Av denne straffen bør 30 dager være ubetinget fengselsstraff, som er sonet ved utholdt varetektsfengsel.
Etter det resultat jeg er kommet til, er det ikke grunnlag for å prøve det borgerlige rettskrav, jf straffeprosessloven §434 annet ledd.
Jeg stemmer for denne dom:
I herredsrettens dom gjøres disse endringer:
1. Straffen settes til fengsel i 6 - seks - måneder.
2. Av straffen gjøres 30 - tretti - dager ubetinget, som anses utholdt ved varetektsfengsel.
3. For øvrig utstår fullbyrdelsen av straffen etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to - år.