HR-1994-1073-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-05-27 |
| Publisert: | HR-1994-01073s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01073S , jnr 533/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Smith, Skåre, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §185, §388, EMK (1999), EMK (1999) |
A, født xx.xx.1966, er siktet for overtredelse av straffeloven §162 tredje ledd jf første ledd jf femte ledd og straffeloven §162 første ledd jf femte ledd. Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 21 oktober 1993 ble han i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 2 varetektsfengslet til 18 november 1993. Fengslingsfristen er senere forlenget, sist til 5 mai 1994 ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 13 april 1994. Politiet begjærte den 3 mai 1994 fengslingen forlenget med fire uker.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 5 mai 1994 ble siktede løslatt idet retten la til grunn at vilkårene for fortsatt fengsling ut fra bevisforspillelsesfare og unndragelsesfare ikke er til stede. Kjennelsen ble av politiet påkjært til lagmannsretten. Ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 11 mai 1994 ble kjæremålet tatt til følge, og fengslingsfristen forlenget til 2 juni 1994 kl 14.00. Siktede har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 3 og 6. Det er gjort gjeldende at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolkning av loven vedrørende faren for bevisforspillelse og vilkåret om at fengsling ikke skal være et uforholdsmessig inngrep. Videre anføres at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har vurdert varetektsfengslingen i forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 5 nr 3. Det er særlig anført:
Det foreligger ikke lenger en slik reell og nærliggende fare for bevisforspillelse som loven krever. Det er vist til forhørsrettens anførsler om dette i tidligere kjennelse av 10 mars 1994. Det er nå kun en teoretisk mulighet for at siktede kan ta kontakt med andre involverte i saken, og dette er ikke tilstrekkelig, jf forhørsrettens kjennelse av 5 mai 1994.
Videre anføres at det er et uforholdsmessig inngrep fortsatt å holde siktede fengslet. Det er for så vidt vist til forhørsrettens siste kjennelse og dertil det forhold at siktedes samboer skal føde i midten av inneværende måned.
Det er i strid med EMK artikkel 5 nr 3 å holde siktede fengslet til berammet hovedforhandling 3 oktober 1994, og det anføres å være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har vurdert dette.
Ved skrivelse av 26 mai 1994 har advokat Ellen Moen opplyst at siktedes samboer er skrekkslagen ved tanken på å være alene hjemme etter fødselen med en nyfødt baby, fordi hun tidligere har mistet et barn i krybbedød og mener at faren for at dette skal skje igjen er større når hun er alene om å passe og ha ansvaret for den nyfødte.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at idet kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, er utvalgets kompetanse begrenset til å prøve lagmannnsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388 nr 2 og 3. Kjæremålet synes å forutsette at utvalget har full kompetanse idet det er vist til samme bestemmelses nr 6, men denne er opphevet ved lov 11 juni 1993 nr 80 om endringer i straffeprosessloven m.v.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolking av loven ved avgjørelsen av om det er nærliggende fare for at siktede vil forspille bevis i saken dersom han løslates, og om fortsatt fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep. Det som anføres i kjæremålet, retter seg på begge punkter etter sitt innhold mot lagmannsrettens konkrete vurdering, av faren for bevisforspillelse og spørsmålet om uforholdsmessighet, som utvalget ikke kan prøve ved videre kjæremål.
Utvalget finner at det ikke er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har unnlatt å vurdere om fortsatt fengsling frem til hovedforhandling i saken 3 oktober 1994 vil være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 5 nr 3. Lagmannsrettens kjennelse gjelder fengsling inntil 2 juni 1994, og forholdet til EMK vil derved være gjenstand for eventuell vurdering dersom fengslingsfristen forlenges.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.