HR-1994-1085-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-05-30 |
| Publisert: | HR-1994-01085s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01085, jnr 553/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Sinding-Larsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §388, LOV-1993-06-11-80, EMK (1999), EMK (1999) |
A, født xx.xx.1937, er siktet for overtredelse av straffeloven §233 annet ledd første straffalternativ jf første ledd. Riksadvokaten har den 18 april 1994 besluttet at det skal reises tiltale, og hovedforhandling er berammet til 29 august 1994.
Ved Nedre Romerike forhørsretts kjennelse av 8 september 1993 ble han varetektsfengslet i medhold av straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr 2 frem til 22 september 1993. Fengslingen er senere forlenget flere ganger. Fengslingen ble siste gang forlenget av forhørsretten frem til 29 august 1994 i medhold av straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr 2. A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 10 mai 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at det foreligger feil ved lovanvendelsen idet det ikke foreligger en slik reell og nærliggende fare for bevisforspillelse som loven krever, jf straffeprosessloven §171 første ledd nr 2. Det er vist til lagmannsrettens mindretalls anførsler vedrørende bevisforspillelse i kjennelsen av 21 januar 1993, og det som er anført i kjæremålet av 5 mai 1994 til lagmannsretten.
Når det gjelder lagmannsrettens saksbehandling er det anført at lagmannsretten ikke har vurdert spørsmålet om fortsatt varetekt frem til hovedforhandling er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 5 (3). Han ble pågrepet 5 september 1993, og forsvareren har forgjeves forsøkt å få saken berammet i vår. Dette er tatt opp med politiet flere ganger uten å få respons.
Det gjøres gjeldende at behovet for videre fengsling i denne sak ikke lenger er til stede. Han har pådratt seg psykiske problemer i varetektstiden og han er ut fra forsvarerens vurdering ikke i stand til å kunne ivareta sine interesser under hovedforhandlingen slik vårt system forutsetter. Han trenger derfor å komme seg ut og oppholde seg i frihet for å bygge seg opp til den påkjenning en hovedforhandling av to ukers varighet representerer i en alvorlig sak som denne.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse av 10/5-94 oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Kjæremålsutvalget kan da bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388. I kjæremålserklæringen er blant annet vist til §388 nr 6. Denne bestemmelse ble opphevet ved lov 11 juni 1993 nr 80.
De feil som er påberopt når det gjelder lagmannsrettens lovanvendelse, gjelder dels bevisvurderingen og dels den konkrete vurdering av om vilkårene i straffeprosessloven §171 første ledd nr 2 er oppfylt. Dette er spørsmål som utvalget ikke kan prøve ved videre kjæremål. Det samme gjelder spørsmålet om fortsatt varetektsfengsel frem til hovedforhandlingen vil være et uforholdsmessig inngrep.
Det er ikke riktig som anført i kjæremålserklæringen at lagmannsretten ikke har vurdert forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 5 (3). Utvalget finner ikke at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolking av denne konvensjonsbestemmelse.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.