HR-1994-1136-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-07 |
| Publisert: | HR-1994-01136s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01136, jnr 459/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Gjølstad, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, Straffeprosessloven (1981) §391, §195, §196, §62, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §392, §397 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om ikke å ta til følge begjæring om gjenopptagelse av straffesak.
Hålogaland lagmannsrett avsa 14 oktober 1992 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1956, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd første straffalternativ, straffeloven §195 første ledd første straffalternativ og straffeloven §196 første ledd, sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder. Til fradrag i straffen kommer 9 - ni - dager for utholdt varetektsfengsel.
2. A dømmes i medhold av skadeserstatningsloven §3-5 til å betale erstatning til B for ikke-økonomisk skade med kr 75000 - syttifemtusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
A påanket dommen til Høyesterett, men anken ble 12 november 1992 nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Ved begjæring av 17 januar 1994 krevet A saken gjenopptatt etter straffeprosessloven §391 nr 3 og §392 annet ledd. Det hevdes at det etter at straffesaken er avgjort er fremkommet nye omstendigheter og bevis som kunne ha hatt avgjørende betydning for bevisvurderingen i lagmannsretten.
Statsadvokatene i Troms og Finnmark avga 4 februar 1994 uttalelse til begjæringen og nedla påstand om at domfeltes begjæring ikke tas til følge. As forsvarer har i brev av 21 februar 1994 kommet med kommentarer til statsadvokatens uttalelse.
Hålogaland lagmannsrett avsa 23 mars 1994 kjennelse med slik slutning:
"Gjenopptagelsesbegjæringen tas ikke til følge."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålserklæringen vises det i hovedsak til gjenopptagelsesbegjæringen og til brevet av 21 februar 1994. Det fastholdes at opplysningene som der fremkommer, synes egnet til å føre til frifinnelse og følgelig gir grunnlag for gjenopptagelse etter straffeprosessloven §391 nr 3. Det fremheves at det ikke finnes vitner som har sett A og B alene. Subsidiært hevdes det at vilkårene for gjenopptagelse i straffeprosessloven §392 annet ledd er tilstede. Det anføres videre at det i anledning gjenopptagelsesbegjæringen bør iverksettes bevisopptak etter straffeprosessloven §397 annet ledd.
Påtalemyndigheten hevder at lagmannsrettens kjennelse er riktig og viser forøvrig til sin tidligere uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er enig med lagmannsretten, og slutter seg til lagmannsrettens resultat og begrunnelse, dog slik at utvalget ikke tar standpunkt til om de forklaringer som nå foreligger om seksualisert lek mellom fornærmede og jevnaldrede kan indikere at fornærmede har vært utsatt for overgrep fra en voksen person.
Spørsmålet om å holde bevisopptak ble vurdert av lagmannsretten. Utvalget er enig med lagmannsretten også når det det gjelder dette spørsmål.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.