HR-1994-123-B - Rt-1994-1139
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-30 |
| Publisert: | HR-1994-00123-B - Rt-1994-1139 (355-94) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Opplesning av politiforklaring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00123 B, snr 114/1994. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Bente B Roshauw) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Tjomsland, Hellesylt, Langvand, Aarbakke, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §290, §92, Straffeloven (1902) §162, §233 |
Saken gjelder spørsmålet om det var en saksbehandlingsfeil at herredsretten nektet opplesning av domfeltes politiforklaring.
A ble pågrepet 28 desember 1991 siktet for legemsfornærmelse med døden til følge. Siktelsen ble 30 desember 1991 endret til å gjelde forsettlig drap. I flere politiavhør, blant annet 10 januar 1992, ble han avhørt som siktet for forbrytelse mot straffeloven §233. Riksadvokaten henla 14 januar 1993 saken på grunn av bevisets stilling for så vidt gjaldt dette forholdet.
Den 15 desember 1993 utferdiget politiet siktelse mot A for overtredelse av straffeloven §162, første jf femte ledd. Siktelsen gjaldt kjøp av 50 gram hasj og salg av 20 gram hasj 27 desember 1991. Statsadvokaten hadde tidligere omgjort en henleggelse av dette forholdet. Tiltale mot A for forholdet ble uttatt 5 januar 1994.
Før hovedforhandling i saken meddelte As forsvarer politiet at de opplysninger som var gitt i hans politiforklaringer "... om de forhold tiltalebeslutningen gjelder, ble gitt under løfte om at disse opplysninger alene skulle benyttes som bakgrunnsopplysninger i drapsetterforskningen", og at det derfor ville bli protestert mot en eventuell opplesning av forklaringene.
Under hovedforhandlingen 22 mars 1994 var A ikke villig til å forklare seg. A protesterte også mot at hans forklaring av 10 januar 1992 ble opplest og videre mot at politiførstebetjent B, som hadde foretatt dette avhøret, avga forklaring om hva A hadde fortalt under avhøret. A var villig til å besvare spørsmål om forholdene omkring avhøret. Også politiførstebetjent B forklarte seg om dette. Etter at aktor og forsvarer hadde hatt ordet, avsa herredsretten kjennelse for at As politiforklaring av 10 januar 1992 ikke skulle tillates opplest og at politiførstebetjent B ikke skulle tillates ført som vitne om As forklaring i avhøret. Kjennelsen ble avsagt under dissens fra en av meddommerne.
Det er gitt følgende begrunnelse for kjennelsen:
"Ved avgjørelsen av spørsmålet om adgang til opplesning har retten delt seg. Meddommeren C velger å legge avgjørende vekt på Bs forklaring om hvordan avhøret av tiltalte foregikk, og finner på denne bakgrunn at det ikke kan hefte noen prosessuell feil ved dette. Meddommeren D og rettens formann er derimot av den oppfatning at det hersker adskillig usikkerhet om hva som fra de ulike politifolkene ble sagt til tiltalte ved avhøret om mulighetene for amnesti, og at denne tvilen må komme tiltalte til gode. Rettens flertall finner på denne bakgrunn at det må anses å hefte en ikke ubetydelig prosessuell feil ved avhøret. Da denne vil kunne virke inn på rettens avgjørelse finner flertallet at tiltaltes forklaring ikke kan leses opp. Av Bs forklaring om omstendighetene omkring avhøret fikk flertallet det inntrykk at han husker relativt nøyaktig hva tiltalte forklarte ham om hendelsene natten til den 27. desember 91. Fordi retten har funnet at det må anses å hefte en prosessuell feil ved avhøret, velger retten ikke å tillate at B føres som vitne på dette punkt."
Herredsretten avsa senere samme dag, altså 22 mars 1994, frifinnende dom i saken.
Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og knytter seg til herredsrettens nektelse av opplesning av domfeltes politiforklaring. Aktor for Høyesterett har anført at det er helt usannsynlig at politiførstebetjent B, som er en erfaren etterforsker, har gitt A et løfte om "amnesti" for forhold som måtte bli avdekket under avhøret av ham. Det bemerkes at Høyesterett har kompetanse til å overprøve herredsrettens bevisvurdering på dette punkt, men det erkjennes at det vil være problematisk for Høyesterett å foreta en slik vurdering. Aktor har videre anført at herredsrettens flertall har anvendt bevisbyrdereglene uriktig når det uttaler at "tvilen" - i forbindelse med en usikkerhet om hva som ble sagt til A under avhøret - "må komme tiltalte til gode". Aktor har også gjort gjeldende at politiforklaringen skulle vært tillatt opplest selv om det hadde vært på det rene at A var gitt et slikt løfte som han hevder å ha fått. Den måten forklaringen er kommet i stand på, kan retten ta i betraktning ved vurderingen av forklaringens bevisverdi.
Jeg er kommet til at herredsrettens flertall har anvendt en uriktig bevisbyrderegel når den har tatt stilling til anførselen om at A var gitt et løfte om "amnesti", og jeg finner at herredsrettens dom med hovedforhandling derfor må bli å oppheve.
Jeg vil imidlertid først knytte noen bemerkninger til den generelle problemstilling som her er reist. Etter straffeprosessloven §290 er det adgang til å lese opp politirapporter med forklaringer som tiltalte tidligere har gitt i saken, når han nekter å forklare seg i retten. Det er imidlertid antatt at denne adgangen ikke gjelder ubetinget dersom det hefter prosessuelle feil ved avhøret, jf Bjerke - Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer II side 183-184.
Det vil være i strid med straffeprosessloven §92 annet ledd dersom den som avhøres av politiet får et løfte om at det ikke vil bli reagert strafferettslig overfor han for forhold han forklarer seg om i avhøret. Legger man til grunn det som A hevder ble sagt til han under avhøret 10 januar 1992, vil hans politiforklaring være et ulovlig ervervet bevis i forhold til narkotikasaken. Det er imidlertid ikke slik at ethvert ulovlig innhentet bevis skal nektes ført. Spørsmålet er ikke regulert i straffeprosessloven, men i forarbeidene er det forutsatt at avgjørelsen må treffes ut fra en konkret bedømmelse, se særlig Straffeprosesslovkomiteens innstilling side 197 og kjennelsen i Rt-1991-616 på side 623. I nevnte avgjørelse er det fremhevet at man må legge vekt både på de prinsipielle hensyn og på forholdene i den konkrete sak.
Det er to betraktningsmåter som kan tale for å nekte opplesning av en politiforklaring som lider av en slik prosessuell feil som her er påberopt. For det første kan det reises tvil om riktigheten av en forklaring når den er fremkalt på en slik måte. Dette er imidlertid et forhold som retten kan ta i betraktning ved sin bevisbedømmelse. For det andre - og det er for meg det sentrale synspunktet - kan det fremstå som støtende om politiet skal kunne oppnå domfellelse ved en så grov tilsidesettelse av regler til vern for siktede, som det her vil være tale om.
Jeg finner det som utgangspunkt vanskelig å akseptere at politiforklaringer som er avgitt under "et løfte om amnesti", skal kunne kreves opplest etter straffeprosessloven §290. Spørsmålet må imidlertid, slik jeg ser det, avgjøres konkret ut fra de synspunkter som er skissert i kjennelsen i Rt-1991-616. For mitt standpunkt til anken i denne sak er det imidlertid ikke nødvendig å ta noe bestemt standpunkt til dette spørsmålet.
Høyesterett har full kompetanse til å prøve herredsrettens bevisbedømmelse når det gjelder hvilke løfter som eventuelt er blitt gitt A i avhøret 10 januar 1992. Jeg bemerker i den forbindelse at jeg i utgangspunktet anser det som lite trolig at en erfaren politietterforsker på forhånd gir et løfte om at det ikke vil bli reagert strafferettslig i anledning andre forhold - enn det som omfattes av siktelsen - som måtte fremkomme under et avhør av siktede. Det er for Høyesterett fremlagt en egenrapport fra politiførstebetjent B, hvor han uttaler at det under avhøret av A ikke ble gitt noen "... lovnader om amnesti i forhold til de opplysninger som fremkom i avhøret". Det som - ifølge B - derimot ble sagt, var "at hasjkjøpet ikke representerte noe større strafferettslig i forhold til det han var siktet for". Spørsmålet om hva som her er blitt sagt til A under avhøret, er imidlertid ikke opplyst for Høyesterett på en slik måte at jeg finner å kunne ta stilling til det.
Herredsrettens flertall uttaler i kjennelsen vedrørende den usikkerhet det mener foreligger i forbindelse med hva som ble sagt til A under avhøret 10 januar 1992, at "tvilen må komme tiltalte til gode". Dette er etter min mening en uriktig rettsanvendelse. Det er her tale om en prosessuell avgjørelse, og spørsmålet er om et bevis skal avskjæres fordi det eventuelt vil fremtre som støtende å benytte det. I et slikt tilfelle mener jeg at retten må legge til grunn det saksforholdet som den etter en samlet vurdering finner mest sannsynlig.
Den feil som her foreligger, kan ha hatt betydning for sakens utfall. Jeg finner derfor at herredsrettens dom med hovedforhandling må bli å oppheve.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.