HR-1994-123-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-03 |
| Publisert: | HR-1994-00123k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01643 A - Høyesterett HR-1994-00123K , jnr 14/1994. |
| Parter: | A, B (advokat Trygve Fjeld) mot Eiker Sparebank (advokat Einar Granli). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §68, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §155, §69, §70, §150, §162, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §16-2 |
Kjæremålet gjelder avvisning av en anke over stadfestelse av et tvangsauksjonsbud. Lensmannen i Øvre Eiker avholdt den 2 mars 1992 annen gangs tvangsauksjon over As eiendom gnr 77 bnr 813 i Øvre Eiker. Saksøkeren ved auksjonen, Eiker Sparebank, avga som eneste byder et bud stort kr 1000000 på eiendommen. Eiker, Modum og Sigdal namsrett avsa den 23 mars 1992 kjennelse med slik slutning:
"Eiker Sparebank's bud stort kr 1000000, - kronerenmillion 00/100 - på eiendommen, gnr. 77, bnr. 813 i Øvre Eiker stadfestes. Auksjonsomkostningene settes til kr 5460, - kronerfemtusenfirehundreogseksti 00/100 -, som utgjør gebyr til det offentlige."
A anket namsrettens kjennelse inn for Eidsivating lagmannsrett. Under ankeforberedelsen gjorde B, den ankende parts ektefelle, krav på å tre inn i saken i henhold til reglene om subjektiv kumulasjon i tvistemålsloven §68, §69 og §70. Grunnlaget for dette var at ektefellene hadde reist søksmål mot Eiker Sparebank med påstand om erstatning. Subsidiært erklærte hun sterk hjelpeintervensjon.
Lagmannsretten avsa den 1 desember 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Anken avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 5000 - femtusen - kroner til Eiker Sparebank innen to uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Det fremgår av lagmannsrettens premisser at lagmannsretten ikke har akseptert B som part, men forutsatt at hun kunne opptre som hjelpeintervenient.
Saksforholdet for øvrig og partenes tidligere anførsler fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og i hovedsak anført:
Det fastholdes at B kan tre inn som part i denne saken som gjelder hennes eget hjem, hvor hun må anses som medeier og dessuten er debitor for lån som auksjonsbegjæringen knytter seg til.
Det gjøres for øvrig gjeldende at det er feil når lagmannsretten har kommet til at A ikke i tide har fremmet innsigelser mot auksjonen og stadfestelsen av budet. Det vises til As brev av 29 februar 1992 til Eiker Sparebank som han leverte til banken den 2 mars 1992, noen timer før auksjonsmøtet. Dessuten fremviste A brevet for namsmannen etter auksjonen, da namsmannen, bankens representant og A ble sittende igjen på lensmannens kontor for å drøfte mulige minnelige løsninger. Namsmannen unnlot å ta en kopi av brevet og vedlegge dette sakens papirer for oversendelse til namsretten. Dette er en saksbehandlingsfeil.
Det er feil når lagmannsretten har tolket dette brev slik at det ikke inneholder noen innsigelse mot det rettslige grunnlaget for tvangsauksjonen. Det gjøres gjeldende at da B og A inngikk låneavtale i forbindelse med etablering av bokhandel i Hokksund, bare ga banken løfte om at kr 400000 av det totale lånebeløp på 1200000 skulle sikres ved pant i ekteparets boligeiendom. Ved fremleggelse av brevet av 29 februar 1992 til namsmannen har B og A fremkommet med innsigelse i rett tid.
Det anføres videre at det foreligger flere forhold som er av en slik art at namsretten av eget tiltak skulle ha nektet stadfestelse. Det må således anses som en feil som går inn under tvangsfullbyrdelsesloven §155, at det var sendt påkrav som lød på et altfor høyt beløp. Videre at bankens representant under auksjonsmøtet hadde lovet at seksukers-fristen ville bli brukt fullt ut, før man ville anta budet. Det var også et moment at det var avtalt mellom banken og A at det ikke skulle bli begjært annen gangs tvangsauksjon såfremt ekteparets hytte ble solgt, et løfte banken ikke har holdt. Endelig skulle det ha vært lagt vekt på at banken har gjort sitt ytterste for å forhindre at A skulle få tilgang til dokumentene av 1988 som ville bekrefte hans oppfatning av den avtalen som ble inngått med banken.
Det er en feil ved lagmannsrettens saksbehandling at den avgjorde spørsmålet om avvisning uten å innkalle til muntlig forhandling.
Det gjøres gjeldende at reglene i den nye tvangsfullbyrdelsesloven, som gir en bedre beskyttelse for låntakerne, må få betydning for løsningen av denne saken.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt.
Lagmannsrettens kjennelse av 1. desember 93 oppheves, og saken fremmes for ordinær hovedforhandling for lagmannsretten.
Subsidiært.
Lagmannsrettens kjennelse av 1. desember 93 oppheves, og saken hjemvises til ny behandling av avvisningsspørsmålet for lagmannsretten som innkaller til muntlig forhandling til avgjørelse av dette.
I begge tilfelle.
Eiker Sparebank v/styrets formann tilpliktes å erstatte B og A sakens omkostninger i avvisnings-saken."
Eiker Sparebank har i hovedsak anført:
Lagmannsrettens kjennelse er riktig, og kjæremålsmotparten slutter seg til lagmannsrettens begrunnelse.
Det bestrides at lagmannsretten burde ha avholdt muntlig forhandling til behandling av avvisningsspørsmålet, idet det henvises til de mange og lange prosesskrifter som var innsendt til lagmannsretten før kjennelsen ble avsagt.
Den kjærende parts anførsel om at lagmannsretten skulle ha kommet til at retten av eget tiltak skulle ha nektet stadfestelse under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §155 er uklar når det gjelder å presisere hvilke bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven §155 som skulle ha kommet til anvendelse. Det er ikke feil når lagmannsretten har lagt til grunn at det ikke representerer en feil som går inn under loven §155 at bankens påkrav lød på et for høyt beløp. Det riktige beløp var for øvrig inntatt i forslag til auksjonsvilkår som fulgte med begjæring om første gangs tvangsauksjon av 19 august 1991. Det bestrides også at banken har gitt løfte om å benytte seks ukers-fristen fullt ut.
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Eiker Sparebank tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg."
Advokat Trygve Fjeld har på vegne av de kjærende parter ytterligere utdypet sine anførsler i flere senere prosesskrifter, og han har begjært avholdt bevisopptak av parter og vitner før Høyesteretts kjæremålsutvalg treffer avgjørelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Utvalget har full kompetanse, da det dreier seg om en avgjørelse som lagmannsretten har truffet som første instans. Man har ikke funnet det påkrevet å holde bevisopptak før utvalget treffer sin avgjørelse.
Tvangsfullbyrdelsessaken behandles etter den gamle tvangsfullbyrdelseslov av 1915, da begjæringen om tvangsauksjon ble inngitt før den nye loven av 26 juni 1992 trådte i kraft, jf dennes §16-2.
Lagmannsretten har avvist As anke over namsrettens stadfestelseskjennelse med den begrunnelse at det ikke i tide er fremsatt innvendinger mot stadfestelsen, til tross for at den kjærende part kjente de omstendigheter som begrunnet innvendingene, jf tvangsfullbyrdelsesloven §162 første ledd. Lagmannsretten har videre funnet at det ikke er ankerett etter §162 annet ledd, idet det ikke foreligger grunner til nektelse av stadfestelse etter §155.
Innvendinger mot stadfestelsen kan fremsettes inntil spørsmålet om stadfestelse er avgjort av namsretten, jf Alten: Tvangsloven (1950) side 188 og tvangsfullbyrdelsesloven §150 fjerde ledd. Senere innvendinger kan ikke gjøres til ankegrunn. Spørsmålet er her om det at A etter auksjonsmøtet den 2 mars 1992 foreviste for namsmannen brev av 29 februar 1992 til Eiker Sparebank bør oppfattes slik at han overfor namsmyndighetene fremsatte innvendinger mot stadfestelsen. Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at brevet ikke kunne oppfattes som mer enn en henvendelse til banken om å revurdere auksjonspågangen. Det ble forevist i forbindelse med at A og en representant for banken ble tilbake på namsmannens kontor for å se om det var noen mulighet for å oppnå en løsning. Namsmannen fikk ikke noen kopi av brevet, og det ble ikke protokollert noe om at det var fremsatt innvendinger mot stadfestelsen. Namsretten var ukjent med brevet da stadfestelseskjennelsen ble avsagt.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at forevisningen av brevet og det som skjedde på namsmannens kontor ikke kunne oppfattes slik at det ble fremsatt innvendinger mot stadfestelsen. Hvis det skal fremsettes innvendinger, må det kreves et visst minimum av klar tale.
A hevder videre at det foreligger forhold som gjør at namsretten av eget tiltak skulle ha nektet stadfestelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §155. Som påpekt av kjæremålsmotparten, har A ikke relatert sine innvendinger til oppregningen i §155. Kjæremålsutvalget kan i likhet med lagmannsretten ikke se at det foreligger forhold som namsretten av eget tiltak skulle ha tatt hensyn til, og finner det tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens begrunnelse.
Når det gjelder Bs stilling i saken, finner kjæremålsutvalget det tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens kjennelse.
Utvalget finner det ikke nødvendig å gå inn på innvendingene mot lagmannsrettens saksbehandling. Eventuelle mangler ved saksbehandlingen kan ikke under noen omstendighet gi grunnlag for opphevelse av lagmannsrettens kjennelse i og med at kjæremålsutvalget har full kompetanse.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Eiker Sparebank tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 2000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A og B, en for begge og begge for en, til Eiker Sparebank 2000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.