HR-1994-1249-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-23 |
| Publisert: | HR-1994-01249s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-1994-01249S , jnr 647/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Langvand, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, §12, §49, §184, §185, §388, EMK (1999), EMK (1999) |
A, født xx.xx.1962, er tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd jf første ledd jf femte ledd jf §49, jf §12 nr 3 a og straffeloven §162 annet ledd jf første ledd jf femte ledd.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 10 januar 1994 ble han i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 2 varetektsfengslet til 7 februar 1994.
Fengslingsfristen er senere forlenget, sist til 16 august 1994 ved Oslo forhørsretts kjennelse av 24 mai 1994. Ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 26 mai 1994 ble siktedes kjæremål mot kjennelsen forkastet.
Siktede har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 3. Det er anført:
Lagmannsretten har lagt en for streng norm til grunn når retten har funnet at det er unndragelsesfare i nærværende sak. Det er ikke tilstrekkelig med en subjektiv antakelse for så vidt angår unndragelsesfaren. Det må foreligge objektive momenter for å konstatere at unndragelse er sannsynlig, jf Bjerke og Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer, bind I side 465. Tiltalte som er båtflyktning fra Vietnam, kom til Norge i 1986 og fikk norsk statsborgerskap i januar 1994. Det er ikke korrekt som lagmannsretten har lagt til grunn at tiltalte har familie i Nederland. Det er ikke sannsynliggjort at han vil vende tilbake til Vietnam eller et annet asiatisk land. Tiltalte har arbeid i Norge. Det er i denne forbindelse vist til to brev fra hans arbeidsgiver. Han har bopel og tre barn her i landet.
Det gjøres gjeldende at den lange varetektstiden strider mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 5 nr 3. Varetektstiden fram til hovedforhandlingen vil være nærmere ett år. Det er et klart uforholdsmessig inngrep og et brudd på konvensjonen å holde tiltalte varetektsfengslet så lenge. Saken er ferdig etterforsket. Årsaken til at det tar så lang tid å få berammet hovedforhandlingen kan ikke lastes tiltalte, men beror på manglende kapasitet i rettssystemet.
Lagmannsretten har heller ikke begrunnet at den lange fengslingsperioden ikke er i strid med konvensjonen.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det foreligger et videre kjæremål og at utvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i straffeprosessloven §388.
I kjæremålserklæringen er det vist til straffeprosessloven §388 nr 3 - tolking av lovforskrift. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tolket bestemmelsen i straffeprosessloven §171 første ledd nr 1 for strengt når retten har funnet at det foreligger undragelsesfare i dette tilfellet.
Lagmannsretten har lagt til grunn at domfelte vil få en betydelig straff dersom han blir funnet skyldig etter tiltalen, at han har familie i Nederland, og at han som norsk statsborger må antas å kunne reise til Vietnam eller til et annet asiatisk land. Dette er objektive momenter som alle er av betydning ved vurderingen av om det foreligger unndragelsesfare i relasjon til §171 første ledd nr 1, og utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket bestemmelsen uriktig. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og den konkrete rettsanvendelse - vurderingen av om de nevnte forhold gir tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at det foreligger fare for unndragelse - kan utvalget ikke prøve ved et videre kjæremål.
Utvalget finner heller ikke at lagmannsretten har tolket artikkel 5 nr 3 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon uriktig.
Kjæremålet vil etter dette bli å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.