HR-1994-130-A - Rt-1994-1460
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-16 |
| Publisert: | HR-1994-00130-A - Rt-1994-1460 (474-94) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Avskjæring av anførsel |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1991-01951 A - Høyesterett HR-1994-00130K . |
| Parter: | UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Advokat Benedicte Jebsen - til prøve) mot A (Advokat Pål Mitsem). |
| Forfatter: | Gjølstad, Bugge, Dolva, Coward, Smith |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §375, Bilansvarslova (1961) §7 |
I sak mellom A og UNI Storebrand Skadeforsikring AS om erstatning etter bilulykke avsa Eidsivating lagmannsrett 1 juni 1993 med fire mot tre stemmer dom med slik domsslutning:
"1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S betaler til A 500.000 - femhundretusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for herredsretten eller lagmannsretten."
A var passasjer i bil som ble ført av B, som ved anledningen var påvirket av alkohol. Bilen kjørte i en mur og A kom til skade. Den samlede lagmannsrett la til grunn at vilkårene for bortfall av erstatning etter bokstav c, nå bokstav b i bilansvarsloven §7 tredje ledd forelå. Flertallet fant i motsetning til mindretallet at særlige grunner talte for at skadelidte likevel burde få erstattet en vesentlig del av sitt tap.
UNI Storebrand Skadeforsikring AS har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen når lagmannsrettens flertall kom til at det forelå særlige grunner i relasjon til bestemmelsen i bilansvarsloven §7 tredje ledd.
A tok til motmæle og anførte i anketilsvaret at lagmannsrettens dom var riktig både hva angår bevisvurderingen og rettsanvendelsen.
Etter at saken var henvist til behandling i Høyesterett, ba UNIs prosessfullmektig As prosessfullmektig opplyse om "ankemotparten aksepterer den samlede lagmannsrettens bevisbedømmelse vedrørende de faktiske forhold slik de er beskrevet i lagmannsrettens dom i de to siste setningene på side 11 og første avsnitt på side 12". As prosessfullmektig svarte i prosesskrift 13 januar 1994 at han mente at lagmannsretten hadde vurdert bevisene galt og konkretiserte dette med å vise til sine anførsler for lagmannsretten gjengitt på dommens side 7 siste avsnitt.
Under ankeforhandlingen har ankemotpartens prosessfullmektig, som innsigelse mot lagmannsrettens bevisvurdering, gjort gjeldende at A ikke var klar over at det var B som skulle kjøre bilen.
Den ankende parts prosessfullmektig har anført at dette er en ny anførsel og begjært den avskåret.
Jeg finner at ankemotpartens faktiske anførsel som nevnt må avskjæres i medhold av tvistemålsloven §375 annet ledd 2. punktum. For lagmannsretten var det tvist om bevisvurderingen på flere punkter, men det må legges til grunn at det ikke ble gjort gjeldende at A ikke var klar over at det var B som skulle kjøre bilen. Dette er først blitt påberopt i skranken for Høyesterett. I denne saken har for øvrig ankemotparten hatt en særlig oppfordring til å klargjøre sine innsigelser mot lagmannsrettens bevisvurdering tidligere.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anførselen om at A ikke var klar over at det var B som skulle kjøre bilen avskjæres, jf tvistemålslovens §375 annet ledd.