HR-1994-134-B - Rt-1994-1256
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-11 |
| Publisert: | HR-1994-00134-B - Rt-1994-1256 (412-94) |
| Stikkord: | Arverett, Testament |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1991-00139 A - Høyesterett HR-1994-00134 B, nr 158/1992. |
| Parter: | A (advokat Trond Ekker - til prøve) mot B (advokat John J Stamnæs). |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Coward, Gussgard, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972) §69, Arveloven (1854) §55, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §373, Ekteskapsloven (1918) §43, §60 |
A og B giftet seg i 1962 og hadde felleseie. De ble skilt ved dom 12 april 1989 i medhold av ekteskapsloven - loven av 1918 - §43 annet ledd, og fellesboet står under offentlig skiftebehandling ved Trondheim skifterett. Det oppstod tvist mellom ektefellene om det skulle legges til grunn på skiftet at formuesaktiva som B hadde arvet etter sin far C, død 31 desember 1981, var hans særeie i henhold til testament som faren skulle ha opprettet den 11 desember 1981. En fotokopi av dokumentet ble av B fremlagt under skiftet i september 1989. Originaldokumentet har ikke latt seg fremskaffe. Testamentkopien hadde følgende ordlyd:
"Undertegnede C, født xx.xx.1910, bestemmer herved som min siste vilje at alt jeg etterlater meg ved min død skall tilfalle min sønn B, og være hans særeie. All inntekt/avkastning og alle rettigheter fra særeie i fremtiden skall også være særeie til min sønn."
Skifteretten overførte tvisten til behandling i søksmåls former og avsa 23 november 1990 dom, som for testamentstvistens del har denne domsslutning:
"1. Testamentet av 11. desember 81 fremlagt i kopi legges ikke til grunn ved skiftet.
2. ...
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Skifterettens dom ble av B påanket til Frostating lagmannsrett. Der ble det avsagt dom 3 februar 1992 med denne domsslutning:
"1. Testamente fra C svarende til kopi av testamente datert 11. desember 1981 legges til grunn for felleseieskiftet mellom B og A.
2. Saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten tilkjennes ikke."
Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for skifteretten og lagmannsretten, viser jeg ellers til dommene.
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.
I ankeerklæringen gjorde A bl a gjeldende at fire vitner, som av B var blitt påberopt for lagmannsretten, men som ikke hadde møtt ved ankeforhandlingen, var blitt forsøkt påvirket av ham med henblikk på den forklaring de skulle gi for lagmannsretten. Det ble bedt om at disse vitnene måtte bli avhørt ved bevisopptak før anken ble vurdert etter tvistemålsloven §373 tredje ledd. Høyesteretts kjæremålsutvalg samtykket i dette, og gav senere tillatelse til at ytterligere fire vitner kunne avhøres ved bevisopptak. Etter at bevisopptaket var blitt holdt ved Trondheim byrett, besluttet kjæremålsutvalget 9 mars 1993 å henvise anken til Høyesterett.
Til bruk for Høyesterett er partene og ytterligere et betydelig antall vitner blitt avhørt ved bevisopptak. Endel av vitnene er nye for Høyesterett. Det er også fremlagt noen nye dokumenter.
Den ankende part, A, gjør gjeldende prinsipalt at det ikke kan legges til grunn at det er blitt opprettet noe testament av C før hans død. Den fremlagte fotokopi må ansees som et falsum. Subsidiært, dersom Høyesterett i likhet med lagmannsretten skulle finne det bevist at testament ble opprettet, anføres det at det ikke er klarlagt på den måte arveloven §69 krever, at dokumentet har hatt det innhold fotokopien angir. Det gjøres for Høyesterett ikke gjeldende at testamentet, om det skulle være blitt opprettet, er blitt tilbakekalt av C på den måte loven bestemmer.
Lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig, fordi det er stillet for små krav til den verifiseringsplikt arveloven oppstiller når originaltestamentet ikke foreligger, dvs til beviset for at testament likevel er opprettet og for dets innhold.
Lagmannsrettens bevisbedømmelse er uholdbar av flere grunner. Retten har ikke lagt den rette vekt på de høyst påfallende omstendigheter som knytter seg til fremleggelsen av den angivelige testamentkopien fra Bs side. Lagmannsrettens vurdering av ektheten av testamentvitnenes påtegning er også tvilsom. Men først og fremst har lagmannsretten feilvurdert vitnebevisene når den har kommet til at det her har vært opprettet et testament svarende til kopien. Den vitneførsel som fant sted for lagmannsretten gav ikke dekning for en slik slutning.
Under enhver omstendighet er saken for Høyesterett kommet i en bevismessig helt ny stilling som følge av nye vitneforklaringer som er innhentet. Det er nå enn mindre grunnlag for å bygge på at C har villet treffe en testamentarisk bestemmelse som ville berøve svigerdatteren enhver del i arven etter ham og gjøre den til eneeie for sønnen. En rekke omstendigheter taler etter As mening mot dette. Det anføres også at flere av de vitner som påberopes av B i saken, har vært påvirket av ham til å forklare seg uriktig. Det svekker troverdigheten også av de øvrige vitner B støtter seg til.
Etter As mening må en eventuell tvilsrisiko i en sak som denne gå ut over B, ikke over henne. Hun har nedlagt slik påstand:
"1. Trondheim skifteretts dom av 23. november 90, domsslutningens pkt 1, stadfestes.
2. B tilpliktes å betale A og eller det offentlige saksomkostninger for alle retter."
Ankemotparten, B, gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig, både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Resultatet bygger på en omfattende umiddelbar bevisførsel - forklaringer fra partene og 11 vitner - som Høyesterett må være varsom med å fravike. Det bestrides at saken på noe vesentlig punkt er kommet i en annen bevismessig stilling som følge av den utvidede vitneførsel for Høyesterett. Tvert om er mange av de nye vitnebevis egnet til å bekrefte og styrke lagmannsrettens bevisvurdering.
B bestrider at det er noe påfallende, enn si suspekt, ved den måten testamentkopien kom for dagen på. Han var selv uvitende om at faren hadde opprettet testament, og han kom tilfeldig over kopien som følge av at han i den første skiftesamlingen etter skilsmissedommen i 1989 var blitt pålagt å fremlegge dokumentasjon for gjeldsposter som påhvilte fellesboet, og av den grunn måtte gjennomgå sine egne og farens papirer. Originalen til testamentet kan ha kommet bort på flere tenkelige måter. Det pekes på at A selv hadde full tilgang til Cs leilighet i de første årene etter hans død, til hun i 1983 brøt samlivet.
B tok også selv da kopien ble funnet, straks initiativ til å innhente den sakkyndige undersøkelsen av papiret og kopieringsteknikken ved NTH, som er omtalt i lagmannsrettens dom. A, derimot, har intet foretatt seg for å forsøke å verifisere sin påstand om at kopien er et falsum. Hun har truet med politianmeldelse som kunne ha ledet til etterforskning, men har ikke fulgt det opp.
Etter Bs mening gir de omfattende vitnebevis som nå foreligger, klar støtte for at C opprettet testament med det innhold som fremgår av kopien, og at dette var i fullt samsvar med hans tanker og planer for disponeringen av hans etterlatenskaper. Resultatet er hverken unaturlig eller urimelig. C var kjent med krisen i sønnens ekteskap med A og ønsket å sikre ham, ikke henne, retten til formuen.
B bestrider bestemt å ha påvirket vitner til å forklare seg uriktig. Derimot er det holdepunkter for at vitner kan ha vært utsatt for utilbørlig påvirkning fra As side.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Frostating lagmannsretts dom av 03. februar 1992 stadfestes forsåvidt angår punkt 1.
2. B tilkjennes saksomkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg er, i motsetning til lagmannsretten, kommet til at det ikke kan legges til grunn at C har opprettet testament med det innhold som fotokopien datert 11 desember 1981 gjengir.
Lagmannsretten synes å ha gått ut fra at lovgrunnlaget for avgjørelsen er bestemmelsen i arveloven §69, som avløste den tilsvarende regel i §55 i arveloven av 1854. Det kan være et spørsmål om dette er et riktig rettslig utgangspunkt. Den situasjon som reguleres i §69 er, slik jeg oppfatter bestemmelsen, at et testament som vites å være opprettet, ved testators død er kommet bort, og at spørsmålet er om dets innhold likevel kan bringes på det rene. Jeg viser til Arvelovkommisjonens innstilling, hvor det i kommentaren til utkastets §68 - lovens §69 - heter at "Denne paragraf omfatter tilfelle hvor skriftlig testament er opprettet, men testamentet ikke kan finnes ved testators død. ...."
Det er egentlig ikke dette som er spørsmålet i vår sak. Den ankende part gjør gjeldende at noe testament svarende til den foreliggende fotokopi overhodet ikke er blitt opprettet av arvelateren; at kopien er et falsum. Om dette er tilfelle, er i og for seg et rent bevisspørsmål. Men det har likevel en side rettet mot arvelovens testamentsregler, fordi disse må ha betydning når det skal fastlegges hvilke krav som må stilles til beviset for at testament er opprettet, i en situasjon hvor originaldokumentet ikke kan finnes etter arvelaterens død. Jeg ser slik på dette:
Testamentsopprettelse er etter vår arvelovgivning en formbundet disposisjon. Hovedformålet med formkravene er klart nok: De skal, så langt lovgiveren har funnet det praktisk tjenlig, sikre beviset for at dokumentet gir uttrykk for arvelaterens siste vilje. Er de tvungne formkravene ikke oppfylt, er disposisjonen ugyldig, jf §60. Når da originaldokumentet ikke kan fremskaffes ved arvelaterens død, betyr det at man står uten det instrument som etter loven nettopp skal tjene som bevis for at det er arvelaterens siste vilje man har å gjøre med. Dette taler etter mitt syn for at det bør stilles strenge krav til beviset for at arvelateren i en slik situasjon likevel har truffet en testamentarisk disposisjon av et bestemt innhold. Det må, om tvist oppstår, ikke være grunnlag for noen forstandig tvil om dette.
I kommentaren til lovutkastets §68 uttalte Arvelovkommisjonen om beviskravet knyttet til denne bestemmelsen (innstillingen side 234):
"Det må være en absolutt betingelse for at et testament som er kommet bort, allikevel skal gjelde, at innholdet kan rekonstrueres. Her må kravene være strenge. Det kan ikke være tilstrekkelig at det bringes på det rene hva testamentet omtrentlig gikk ut på. Helt sikker vil man være hvor det foreligger gjenpart eller bekreftet avskrift av testamentet; det er f. eks. innlevert til oppbevaring ved skifteretten. Men tilstrekkelig bevis for innholdet kan også gis av testamentsvitnene, eller etter omstendighetene også av andre personer som har vært kjent med innholdet. Komiten har ved ordene "når innholdet kan bringes på det rene" villet gi uttrykk for at retten ikke må være i tvil om innholdet, for at testamentet skal kunne gjelde."
Jeg ser ingen grunn til at ikke beviskravet i den situasjon vi har for oss, må være like strengt.
Spørsmålet er altså om dette kravet til bevis er oppfylt i saken. Etter min mening er det ikke det.
Jeg vil først omtale enkelte faktiske forhold knyttet til fremleggelsen av testamentkopien på felleseieskiftet og til det forutgående arvefall som jeg mener har bevismessig betydning.
C var født i 1910 og drev skraphandler- og bilopphuggingsvirksomhet i Malvik. Han hadde lagt seg opp en ikke ubetydelig formue særlig i faste eiendommer - den samlede verdi anslåes i dag til 3-4 millioner kroner. C var enslig, og B var eneste barn. Han døde som nevnt nyttårsaften 1981; det er opplyst at det skjedde brått og uventet.
B inngav arvemelding til skattefogden først i april 1987, undertegnet av ham selv. Han oppgav her at boet var blitt tilbakelevert til privat skifte 5 mai 1982. Under rubrikken "Hadde avdøde opprettet testament?", er det krysset av for "Nei".
A og B var blitt separert ved dom i 1974. Under den senere skilsmissesaken, som endte med dommen 12 april 1989, gjorde B gjeldende at ektefellene ikke senere hadde gjenopptatt samlivet. Dette ville ha som konsekvens at farsarven da den falt ved årsskiftet 1981-82, ikke ville gå inn i felleseiet mellom ham og A. Byretten la imidlertid til grunn at separasjonen i 1974 ikke var blitt gjennomført, og at partene hadde fortsatt samlivet til det ble brutt først ved at hustruen fraflyttet hjemmet i 1983.
Den første skiftesamling i As og Bs fellesbo ble holdt 4 september 1989. Det er i protokollen ikke anført noe om testamentarisk bestemmelse eller om at noen del av formuen skulle være særeie for B.
Testamentkopien ble fremlagt først med et brev datert 25 september 1989 fra Bs advokat til Trondheim skifterett. Her heter det bl a:
"I forbindelse med fremskaffelse av dokumentasjon for gjeld fra 1983, har B gjennomgått en rekke papirer. I den forbindelse gjennomgikk han også en god del papirer etter sin far. Blandt Cs etterlatte papirer forelå det en kopi av et testamente av 11. desember 1981. Av testamentet fremgår at alt det C etterlot seg ved sin død skulle tilfalle B som hans særeie. Det har foreløpig ikke vært mulig å fremskaffe originalen til testamentet. Kopi av testamentet følger vedlagt."
Allerede det jeg nå har nevnt må, mener jeg, være egnet til å så tvil om det kan bygges på med den nødvendige visshet at C har opprettet et testament svarende til den foreliggende kopi. Nå behøver ikke selve den omstendighet at et originaltestament ikke kan fremskaffes, gi grunn til tvil om at det har eksistert. Men i denne saken er jeg enig med den ankende part i at det fremstår som påfallende at kopien først kommer for en dag mer enn 7 år etter at arvelateren var død og boet overtatt av enearvingen til privat skifte, og at fremleggelsen skjedde på det tidspunkt den gjorde, etter skilsmissedommen og den første skiftesamlingen i fellesboet. Det er påtagelig at B på dette tidspunkt måtte ha en økonomisk interesse i å kunne påberope seg nettopp en testamentarisk særeieklausul som den dokumentet inneholdt, og som også var dokumentets eneste selvstendige innhold siden B i alle tilfelle var farens enearving.
Om det bevismateriale som for øvrig er fremlagt for Høyesterett bemerker jeg:
Testamentkopien i seg selv representerer klart nok ikke noe avgjørende bevis for at et tilsvarende testament er blitt opprettet. Med dagens kopieringsteknikk er det, som også lagmannsretten peker på, intet til hinder for at Cs navnetrekk, avgitt på et annet dokument, kan være overført til de foreliggende tekstlinjer under kopieringen.
Testamentsvitnene har ikke kunnet avhøres; de var begge avgått ved døden da fotokopien ble fremlagt. Noen skriftsakkyndig undersøkelse av underskriftene har etter det opplyste ikke kunnet gjøres siden de foreligger bare i kopi. Lagmannsretten har for egen del foretatt en sammenligning av vitnepåtegningene med underskriftprøver hentet fra andre dokumenter og uttaler at den har funnet at den ulikhet som er til stede og som betegnes som ikke ubetydelig, ligger "innenfor den variasjonsbredde som på dette område normalt vil være til stede og som følger av tidspunkt, sted, skriveredskap osv.". -
Til dette bemerker jeg at det utvilsomt ikke kan utelukkes at de vitneunderskrifter som finnes på testamentkopien, også kan være ettergjort.
Jeg kommer så til de foreliggende vitnebevis. Som nevnt er det ved bevisopptakene innhentet forklaringer fra en lang rekke vitner, mange av dem påberopt og avhørt første gang for Høyesterett. De har stått C mer eller mindre nær, og de har uttalt seg om bl a sitt kjennskap til ham og til partene i saken, til forholdet mellom disse, og til Cs disposisjoner og hans tanker omkring formuesdisponeringen på den tid da testamentet skal være opprettet.
For min del finner jeg ikke å kunne trekke noen sikker bevismessig slutning fra dette omfattende materiale til det som er sakens hovedspørsmål: Om C har opprettet et testament med det innhold fotokopien angir. Forklaringene knytter seg til dels til faktiske forhold som i dag ligger lang tid tilbake, og de er på flere av de punkter som er av betydning for bevisvurderingen, innbyrdes sterkt motstridende. Enkelte av forklaringene gir også holdepunkt for at vitner kan ha vært forsøkt påvirket til å forklare seg i en bestemt retning. Jeg går derfor ikke nærmere inn på de enkelte forklaringer. Ut fra mitt syn på det beviskrav som må stilles i saken, er det tilstrekkelig å fastslå at vitnebevisene, samlet sett, iallfall ikke fremstår som klare og entydige.
As anke blir etter dette å ta til følge. Etter resultatet finner jeg at B i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd jf §180 annet ledd må tilpliktes å erstatte henne saksomkostningene for alle tre instanser. Omkostningene settes i samsvar med fremlagt oppgave til i alt kr 193328, hvorav kr 13328 er utgifter.
Jeg stemmer for denne dom:
Skifterettens dom, domsslutningens pkt 1, stadfestes.
I saksomkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler B til A 193328 - etthundreognittitretusentrehundreogtjueåtte - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.